Artikkelen inneholder enkelte spoilere fra handlingen.

NCIS inneholder en kjent miks av spente forhandlingssituasjoner, dramatiske actionsekvenser og komplekse forbrytelser som skal løses. Men tonen er annerledes enn i enn de fleste andre kriminalserier. Det som får serien til å skille seg ut, og som gjør dem så høyt aktet og kommer høyt på seerstatistikker, er humoren og fokuset på karakterene.

Vi følger et agentteam fra the Naval Criminal Investigative Service (Sjøforsvarets egen etterforskningsavdeling), når de løser kriminalgåter som involverer den amerikanske marinen og marinepersonell. Lederen i teamet er spesialagent Leroy Jethro Gibbs (Mark Harmon), en tidligere snikskytter i Marinen som er kompromissløs og fryktet. Han følger magefølelsen i sakene de jobber med, han holder seg til et omfattende regelsett og bygger båter i kjelleren sin. Hans team består av Tony (Michael Weatherly), skjørtejegeren som er glad i fart og moro, den hyperaktive gothen Abby (Pauley Perrette) og doktor ”Ducky” Mallard (David McCallum), som alltid har en historie på lager.

Teamet eksisterer for å lete etter sannheten og oppnå rettferdighet. De er svært dyktige, de er målrettede, og de tar i bruk oppfinnsomme metoder som ikke alltid er etter retningslinjene i NCIS. Gibbs oppmuntrer alle disse trekkene, som er portrettert som positive og ønskelige. Noen ganger innebærer agentenes troskap til å gjøre det rette at de, eller andre, blir såret. Forpliktelsene til saken gnager seg inn i privatlivet, ikke minst for Gibbs, og kan koste dem deres egen lykke. Laget opplever alvorlige tap, slik som når en agent blir drept av en av Gibbs’ fiender. Teamet føler også at arbeidet deres blir oversett i forhold til jobben andre føderale agenter utfører. Men deres handlinger utgjør helt klart en forskjell; det de gjør betyr virkelig noe. Det er det som er viktig, forteller serien oss.

Gibbs setter pris på lojalitet i teamet, og denne lojaliteten fører til en gi-aldri-opp-holdning som gjør dem til en imponerende enhet i forhold til å løse saker. Det er klart at å jobbe sammen som en tett sammenknyttet gruppe gir dem fordeler som et team og som mennesker. De blir til og med en slags surrogatfamilie for hverandre. Den originale tekniske eksperten Tim (Sean Murray) får en stadig voksende selvtillit, og tidligere Mossadagent Ziva (Cote de Pablo) lærer at det finnes måter å oppnå rettferdighet på som ikke er dødelige. Til tross for at det finnes mye godmodig erting og kjekling i gruppen, prøver de alle på sin måte å hjelpe hverandre gjennom vanskelige tider. Gibbs er likevel tilbaketrukket og nekter å ta i mot hjelp. Det innebærer at han blir alene når han forsøker å håndtere sorgen over mordet på datteren og sin første kone. Det er helt klart en usunn måte å takle smerten på, og det har påvirket alle senere relasjoner. Han har blitt skilt tre ganger og har få virkelig nære vennskap. Dette gjør ham til en tragisk, ødelagt figur i tillegg til en som også er sterk og inspirerende.

Teamets suksess demonstrerer nok en gang det kjente budskapet om at ved å jobbe sammen er det mulig å oppnå mer enn dersom man strever alene. Men uansett hvor mye forskjell de utgjør i verden som et team, bærer de på smerter inne i seg som behøver helbredelse. Gibbs har heller ikke klart å finne lindring gjennom å jakte på rettferdighet. Han kan være dyktig til å løse kriminalgåter, men den indre freden unnviker ham.

Av Emily Russel


Artikkelen er oversatt av Anne Solfrid Brennhovd, Damaris Norge


(Visited 6 times, 1 visits today)

Relaterte artikler