Vi overfører artikler fra nå nedlagte Kulturvinduet, og løfter frem materiell som er tidløst eller fremdeles relevant.
For Harry Potter (Daniel Radcliffe), er det ingen vei tilbake til koselige fellesrom og trygge steinmurer på Galtvort dette året. Lord Voldemort (Ralph Fiennes) får stadig mer makt, og ingen steder er trygge. Når et familiebryllup blir forstyrret av dødsetere, er det på tide for Harry – sammen med bestevennene Ronny (Rupert Grint) og Hermine (Emma Watson) – å rømme langt bort.
Med ingenting annet enn kryptiske instruksjoner som den nå avdøde Humlesnurr (Michael Gambon) etterlot dem, er trioen allerede på etterskudd. Malacruxer – objekter som skjuler fragmenter av Voldemorts sjel – er umulige å finne. Selv når de endelig får tak i en av dem, kan de ikke finne ut hvordan den kan ødelegges. Under reisen deres, som går over hele landet, er svarene få og vennskapene blir tynt til ytterpunktene.
Til tross for at filmversjonene av Harry Potter er trofaste mot teksten, lykkes de bare av og til i å fremkalle ånden i det opprinnelige materialet. Denne syvende filmen vil mer enn noen av de foregående overraske dem som er ukjent med bøkene. Det er viet lite tid til oppsummeringer, komplekse poeng i plottet blir hoppet over på et øyeblikk, og mange tegn blir knapt introdusert før de forsvinner igjen. Appellen i J.K. Rowlings verden ligger i omfanget og rikdommen i bakgrunnshistorien, som filmene knapt er i stand til å berøre. Dette er kanskje en av grunnene til at fortellingene mister mye av sin magi i overgangen til skjermen.
Likevel er første del av Harry Potter og dødstalismanene genuint atmosfærisk, særlig i sin første time. De sterkeste scenene er dem som er spekket av stjerneskuespillere, som – selv om deres roller ofte ikke er mer enn rene cameos (stjerner som dukker opp i korte øyeblikk, overs. anm.) – ser ut til å nyte å gi Rowlings karakterer liv. Den midterste delen er svakere, siden den er blottet for disse støttespillerne. Men alle de tre hovedskuespillerne har utvilsomt forbedret prestasjonene sine i forhold til de første filmene.
Filmen kaster ikke bort mye tid når den dystre tonen skal etableres, med en tidlig scene som viser en tårevåt Hermine som utsletter foreldrenes minner for å beskytte dem. Harrys to desidert viktigste voksne beskyttere – Sirius (Gary Oldman) og Humlesnurr – er nå døde, mens Ronny blir tvunget til å flykte og forlate familien sin. Selv om de tre har tatt voksne beslutninger og hatt mye ansvar før, er dette første gang at de virkelig er på egen hånd. Slik som det er for alle som skal gjennom den vanskelige overgangen fra barndommen, oppdager de tre at verden de står overfor er større, mørkere
og mer kompleks enn de kunne ha forestilt seg. De blir testet langt ute i villmarken, og får bruk for alt de har lært i løpet av sine eventyr.
Den som sprekker under belastningen i denne delen av historien er Ronny. Hans usikkerhet har alltid vært nær overflaten. Han er bekymret for familien sin, og blir stadig mer sjalu på Harrys nærhet til Hermine. Ved å være iført medaljongen som er en av malacruxene, blir han skjøvet over kanten. Slik som ringen i Ringenes Herre-trilogien, synes dette objektet å overdrive svakhetene ved bæreren sin og bringe ut det verste i dem. Voldemort, som følger listige skurkers tradisjoner, vet nøyaktig hvordan han skal legge press på sine ofre.
– Jeg har sett ditt hjerte, og det er mitt, sier han til Ronny, og inviterer ham dermed til å tro det verste om dem rundt ham. Elsker virkelig Ronnys mor ham minst av alle barna? Vil Harry og Hermine egentlig ha det bedre uten ham? Ronny blir til slutt reddet ved å se på sannheten i situasjonen: at hans venner og familie elsker ham, verdsetter ham, og fortsatt vil ha ham tross hans feil.
Selv om filmen legger mindre vekt på dette enn boken, står Harry overfor en lignende test. Humlesnurr holdt alltid hemmeligheter for ham, men nå har Harry grunn til å tvile på sin gamle mentors karakter og hensikter. Ubehagelige oppdagelser om Humlesnurrs fortid, kombinert med den tilsynelatende nytteløse jakten etter malacruxene, gjør at Harrys tillit til Humlesnurr ligger i ruiner. Skal han virkelig kaste bort all sin energi på å følge den veien Humlesnurr pekte ut for ham, når en alternativ rute virker lettere og mer tiltalende? Det ser ut til at oppdagelsen av sannheten om dødstalismanene vil føre til at dette valget vil stå i sentrum av Dødstalismanene del to.
Filmens mangel på avgjørelser – og et ekte klimaks – kan kanskje føre til at turen på kino blir mindre tilfredsstillende, men det gjenspeiler noe av realiteten i våre erfaringer av at enklere fortellinger kan glatte over. Vi opplever alle å ha ubesvarte spørsmål, innsats som ikke betaler seg og situasjoner i våre liv som lenge har unnlatt å gi mening. Uansett hva vi strever med på det intellektuelle planet, er det denne typen lidelse som mer enn noe annet kan lede oss til å tvile på Guds eksistens eller hans godhet. Som Harry, Ronny og Hermine, kan vi ofte føle at vi er på flukt i en villmark, uten noen svar. Kanskje er det verste vi har hørt om Gud virkelig sant – kanskje kan det å adlyde ham være tåpelig når alternativene kan synes å være langt mer fornuftige.
Jesu egen villmarkserfaring satte også ham overfor denne typen fristelsen. Borte fra tryggheten i venner og familie, samtidig som han måtte utholde fysiske prøvelser, ble han konfrontert med en fiende som forsøkte å vri på sannheten om Gud (Matteus 4,1-11). Harry vil senere bli fristet til å forfølge dødstalismaner i stedet for malacruxer. På en lignende måte forsøker denne onde å overtale Jesus til å gripe tak i jordisk kraft og styrke i stedet for å velge ydmykhet og lidelse. Jesu svar var å holde fast på det han visste om Gud og Guds hensikt for ham, til tross for den sterke pådriveren til å tvile.
Bibelen forteller helt i begynnelsen om hvordan mennesker først møtte spørsmålet om Guds godhet og gode intensjoner for dem. Fristeren får dem først til å tvile på Guds veiledning:
– Har Gud virkelig sagt at du ikke må spise av noe tre i hagen?
Så stiller han spørsmål ved Guds motiver for å gi denne bruksanvisningen:
– Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet… (1 Mosebok 3,1-5).
De første representantene for den menneskelige rase valgte å mistro Gud og være ulydig mot ham, og det har siden vært vår tendens. Enten vi er klar over det eller ikke, vår motvilje mot å tro at Gud er god og at han ønsker det beste for oss har ført til at vi løper fra ham.
Humlesnurr var kanskje ikke perfekt, men – som Ronny finner ut når den gamle veiviserens gave fører ham tilbake til vennene sine – han kjente sine unge elever bedre enn gjorde selv. Hans instruksjoner kunne virke ulogiske til tider, men som Harry oppdager i del 2, visste han hva han gjorde. Vi kan ikke alltid vite hvor Guds planer leder oss, særlig i tider da alt virker usikkert. Men gjennom hans handlinger – spesielt i Jesu liv og død – får vi bevis og kan vite at han er sannferdig og god. Vi kan velge å tro det han sier om seg selv, og vi kan velge å gi ham styringen over våre liv.
Av Sophie Lister
© Sophie Lister/Damaris Norge 2010
Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd, Damaris Norge