Under utseendet. Under strevet etter å bli akseptert. Der lever menneskets lengsel etter å høre til og å bli elsket.
Av Eivind Algrøy, Dagen
Ved skiftet til 1900-tallet, i en tid der mennesket feirer seg selv og sin teknologiske fremgang, blir det født en baby under spesielle omstendigheter. Spesielle fordi moren går bort, men ikke minst på grunn av barnets utseende. Lille Eva fødes med hypertrikose, en tilstand som kan gi hårvekst over hele kroppen og i ansiktet. Evas fødselsgaver er en mor som er død, et løveaktig utseende og en far som i en blanding av sorg og redsel ikke makter å forholde seg til den lille jenta. Spørsmålet stiger fort opp hos seeren: Hvordan vil livet bli med et slikt utgangspunkt?
Tilkneppet
Løvekvinnen er en filmatisering av Erik Fosnes Hansens bok fra 2006, med samme navn. Filmen foregår i en tid som foruten en ukuelig fremskrittstro er preget av servil høflighet og fine fasader. Evas far er stasjonsmester Gustav Arctander (Rolf Lassgård), en sammensatt mann med en tilsynelatende stoisk sinnsro. Verden kan gjerne true med å rase sammen, stasjonsmesteren gjør ikke mer enn å henvende seg til mennesker i tredje person om han skulle kjenne på sinne. Bare unntaksvis sprekker fasaden og viser at mannen har et levende indre, på godt og vondt. Men som oftest er han en håpløst distansert mann innesperret i sin egen følelsesmessige invaliditet.
Mørke og håp
Filmen spinner rundt Eva som i praksis vokser opp innestengt på en stasjon. Hun sperres inne bak en gardin og får ikke nærme seg vinduet. Spørsmålet som reises er om det er folks avsky som er årsaken, eller om det er fars frykt for hva som hender om den vesle hårete jenta skulle ta steget ut. Regissør Vibeke Idsøe tar seg god tid og forsøker å fortelle mye om menneskets natur gjennom små og store hendelser i Løvekvinnens barndom. Mørke hendelser veksler med lyse strimer av håp, før mørket i den vesle byen – og verden utenfor – igjen griper taket. Det er mye kulde. Selve filmen er godt laget. Vi får se vakre landskap og nære portretter av et annerledes samfunn. Både godt og vondt skildres på en sannferdig måte, og det er lett å tenke at noenlunde slik ville det vært å vokse opp som en «freak of nature» på tidlig 1900-tall. Noen skuespillerprestasjoner kjennes umiddelbart litt kunstige, og Idsøe tar noe uventet i bruk spesialeffekter for å illustrere hva som skjer inne i Evas hode når hun sperres inne i kottet under trappa. Idsøe tar seg fryktelig god tid, og filmens svake punkt er muligens selve dramaturgien. Filmen tar sats litt for mange ganger, og kan dermed fremstå litt endeløs for de mest utålmodige.
Mobbing og kjærlighet
Om seeren gripes av denne noe langsomme historien vil sikkert variere. Men det er ingen tvil om at fortellingen reiser viktige spørsmål. Det finnes mennesker i samfunnet som er veldig kritisk til våre konvensjoner om skjønnhet og normalitet. Og kanskje er det gode grunner til det. For hva er det som gjør at vi blir så fort satt ut om noe bryter med vårt bilde av hvordan noe, en ?gjenstand eller et menneske, skal se ut? I neste omgang er spørsmålet hvordan vi som mennesker skal forholde oss til vår innebygde hang til å gruppere og sortere andre mennesker basert på utseende og andre egenskaper. Er det en god ting, som skaper trygghet for flokken? Eller er det noe som skal utfordres? I filmen møter vi veldig forskjellige tilnærminger til den lille jenta som etter hvert unnslipper fangenskapet på stasjonen. Hard, nådeløs mobbing og varm kjærlighet som krysser grensen og ser noe annet enn en vanskapning.
Svar til slutt
Men kanskje aller størst i filmen er spørsmålet om hva som skal til for at Eva skal oppleve lykke, eller fred. Er det en kur mot hennes tilstand som skal til? Kan vitenskapen hjelpe henne ut av uføret naturen har satt henne i? Eller er det å overvinne mobberne ved å utholde motstanden og vise seg som et ekte menneske ved å ta i bruk de sterke, mentale evnene som naturen også har skjenket Eva? Hverken som beskyttet datter av stasjonsmester Arctander eller som burlesk-danser på et omreisende freakshow ser Eva ut til å finne det hun trenger i livet. Forløsningen kommer, akkurat før filmen er over. I en slutt som ikke finnes i boka, men som er spesialskrevet av forfatter Erik Fosnes Hansen. Til gjengjeld kaster den et nytt lys bakover i filmfortellingen og gir et sterkt svar på spørsmålet som har dirret i luften gjennom hele filmen.
Anmeldelsen ble først publisert i avisen Dagen
