Jernkvinnen er en flott film. Meryl Streeps rolletolkning av Margaret Thatcher har en stor del av æren for dette: Både språk og fakter fanges mesterlig opp, både som stålsatt politiker og som sårbar dement. Hennes mann Dennis Thatcher (spilles av Jim Broadbent) sørger for jevnlig tilskudd av britisk humor.

Tilbakeblikk

Filmen er bygget opp rundt den aldrende Thatchers tilbakeblikk på viktige hendelser i hennes historie. Demensen har begynt å sette inn. Hun sliter med å orientere seg i hverdagen, og hennes avdøde mann dukker stadig opp. Historien beveger seg stadig frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Det kan høres ut som umulig prosjekt, men ikke minst Streeps prestasjoner holder oppmerksomheten gjennom hele filmen. Phyllida Lloyd, regissøren bak Englands mest suksessrike filmprosjekt Mamma Mia! – også da med Streep i hovedrollen – kan igjen ha skapt en suksess.

Filmen er ikke noen biografi eller historieskriving. Der mer et personlig portrett. For oss som ikke kjente henne, oppleves det som troverdig. Men mange av dem som stod Thatcher nær, protesterer på bildet som tegnes. Regissøren er nøye med å fremheve at filmen er nettopp en fiksjon bygget rundt hennes liv.



Føle uten å forstå

Demensen dominerer filmens fortelling. Den viser Jernkvinnen som et sårbart, forvirret menneske. Hun vinner vår sympati gjennom sin sårbarhet. Men den aktive politikeren lærer vi lite om. Hvordan hun kunne vinne valget som statsminister i Storbritannia tre ganger ved kun å være Jernkvinne, må fremstå som et mysterium.

Filmen dreier seg altså om en av moderne histories betydeligste og mest kontroversielle politikere. Men filmen er nærmest blottet for politisk og ideologisk tenkning. Alt vi lærer om Thatcher er, som en kritiker hevder, at «hun er kvinne og tøff, og dessverre dement». Filmen bekrefter derfor Thatchers påstand i filmen: «People don’t think anymore. They just feel». Filmen lar oss føle hennes historie, men ikke forstå hennes handlinger.



Dypt religiøs

Det er dermed ikke så rart at filmen ikke gir innblikk i hennes livssyn. Det gis et nesten rendyrket sekulært bilde av hovedpersonen. Det mest religiøse element er høytlesingen av Frans av Assisis bønn. Men her er det verdiene mer enn Gud dette dreier seg om. Man kan av filmen lett forledes til å tenke at Thatcher var et moderne sekulært menneske. Det vil igjen være fiksjon.

Faktum er at Thatcher var dypt religiøs og personlig kristen. Hun verdsatte sin metodistiske oppdragelse med vekt på disiplin, arbeidsomhet og det å gjøre noe for andre. Hennes tro var tydelig Kristus-sentrert. I senere år beveget hun seg i anglikansk retning med mer sans for de formelle formene. Men hun tok aldri avstand fra røttene sine.

Hennes politiske ideologi var sterkt inspirert av hennes kristne tro: Alle har ansvar, alle hvert enkeltmenneske har oppdraget å skape verdier og å hjelpe andre. Alt som svekker enkeltmenneskets ansvarsfølelse for sitt eget liv, må dermed motarbeides. Det fikk henne til å gjennomføre radikale – og meget kontroversielle – endringer i de sosiale tjenestene.

Neppe sannferdig

Man kan kanskje være glad for at hennes kristne tro ikke kom for tydelig fram i filmen. For det er ikke noen særlig positive politiske bidrag vi får se, annet enn gatekamper mellom politi og streikende, kamp mot IRA og Argentina. Filmen kunne fort falt inn i karikaturer som «kristendom er reaksjonær, konservativ og steil». For der har alltid vært dypt religiøse både flere fløyer: Ikke bare på Thatchers ytterste høyre fløy, markedskapitalismen, men også på sosialistisk fløy. Dette kompliserte forholdet mellom religion og politikk gjør jo emnet mer interessant.

Filmen engasjerer. Den gir sympati med, men lite forståelse for Thatcher. Sympati uten forståelse er dessverre ren sentimentalitet. Men filmen kan anspore til å studere henne videre, hennes politikk, hennes tenkning og hennes tid. Det er ikke så liten bragd.

Selv om filmen neppe kan sies å gi et sannferdig portrett av Thatcher, har filmen i hvert fall to andre sannheter å fremvise: Filmen viser for det første noe sant menneskelig i spenningen mellom menneskets storhet og sårbarhet filmens hovedperson. Det berører oss. For det andre, og den sannheten kan være vanskeligere får øye på: Filmen er et sant speilbilde av vår egen tid, og ikke minst av filmkulturen: «People don’t think anymore. They just feel».

Hadde filmen i tillegg til å la oss føle også fått oss til å tenke og forstå, hadde den vært et mesterverk og ikke bare en suksess. Hadde det ikke vært spennende å se Jernkvinnen fremstilt ikke bare med «a human face», men også med «a human mind»?






Også publisert i avisen Dagen