Vi flytter over artikler fra det nå nedlagte Kulturvinduet, og løfter i den forbindelse frem artikler som enten er klassiske eller fremdeles relevante. 

Eivind Algrøy

Å lage en oppfølger til Ivo Caprions monumentale «Flåklypa Grand Prix» fra 1975 må nødvendigvis føles litt som å hoppe etter fallskjermen. Derfor bestemte regissør Rasmus Sivertsen og produsent Camilla Boysen seg for å legge den kritikerroste filmen til sides i arbeidet med en oppfølger. I stedet valgte de å gå «til kildene», altså Kjell Aukrusts egne skriverier og tegninger. På denne måten dannet de seg et tverrsnitt av hvordan Aukrust selv beskrev og illustrerte de tre orginalene Reodor Felgen, Ludvig og Solan som troner over innlandsbygda Flåklypa.

De fleste filmer av denne typen dataanimeres i dag. I «Jul i Flåklypa» er det kun snøen som er dataanimert. Ellers er kulisser, gjenstander og dukker laget og satt opp for hånd. Ifølge produksjonsselskapet er dukkene håndlaget i Nederland, og koster mer enn 100.000 kroner for hver. Så nitidig har arbeidet vært at selv med fem ulike filmsett i arbeid til enhver tid klarte en bare å produsere halvannet minutt på en uke.

Litt glattere

Resultatet av Aukrust-nærheten og to år med flytting på dukker og oppsett av kulisser merkes på flere måter. For de fleste eldre seere vil spørsmålet «Hvordan er den i forhold til Flåklypa Grand Prix?» ligge langt fremme. Og her kommer vi inn på resultatene av blikket på Aukrust fremfor Caprino. Reodor Felgens verksted ligger fortsatt på en topp over Flåklypa, men gårdstunet ser ikke helt likt ut og det gjør naturligvis ikke dukkene heller. Nokså likt, men ikke identisk. Dette glemmer en imidlertid nokså raskt, og all den tid filmen ligger tettere opp til Aukrust selv er det selvsagt helt legitimt. Det er vel egentlig en styrke med litt endringer.

En annen følge av det intense arbeidet er at universet som filmen foregår i ser veldig bra ut. Caprinos kulisser og dukker var kanskje hakket mer rufsete, og sånn sett autentiske, men igjen – dette blir bare et problem helt i starten, og kun for dem som har sett originalen. Helhetsinntrykket er rett og slett svært bra.

 

Flåklypa

Maipo AS

La det snø

Selve filmen har fått et helt annet plott enn Flåklypa Grand Prix. I stedet for billøp er det snøen som er den store utfordringen i Jul i Flåklypa. Eller snarere, fraværet av snø, og lokalavisens redaktør Frimand Pløsens (Kåre Conradi) hang til å varsle på forsiden i krigstyper at «Nå blir det snø!». Innbyggerne som er vant til å stole på avisen og som ikke ser for seg en jul uten snø, blir stadig mer mismodige.
Når Pløsen ber Reodor Felgen om å finne opp en snømaskin er han først negativ. «Je tukler itte med naturen», som han sier det. Oppfinnerens nysgjerrighet og stolthet vinner til slutt over den prisverdige holdningen, og følgene av dette utgjør det drivende elementet i filmen.

Filmen er i det store og hele harmløs, men de yngste vil nok trenge en hånd å holde i mot slutten. Ikke minst når presseroboten som Reodor Felgen har funnet opp skrus i moduset «undersøkende gravejournalist».

Færre karakterer

Den karakteren som fungerer aller best er kanskje den kronisk bekymrede Ludvig. I møte med situasjoner som krever umiddelbar handling utviser han en nesten ulidelig treghet som gjør det hele desto mer spennende. Gjennom Ludvigs øyne får vi også se detaljer og underfundige situasjoner som vi ellers ikke ville sett.

Solan Gundersen mister litt sjarm med sin hang til drikking og bannskap selv om banneordene aldri høres, av grunner som seerne vil forstå. Disse markørene er muligens tro mot Aukrust, men spørsmålet er om de er nødvendige i en barnefilm. Plagsomt blir det imdlertid ikke, og Solan briljerer til tider med sin ukuelige optimisme og bedrevitenhet.

Det finnes også helt nye og veldig gode karakterer i «Jul i Flåklypa». Redaktør Pløsen og hans medarbeider Melvind Snerken fungerer for eksempel svært godt som en skildring av pressens tabloide fristelser og lokalavisens natur. Men det merkes at «Jul i Flåklypa» har færre karakterer enn «Flåklypa Grand Prix». Karakterrikdommen var jo nettopp styrken ved Ivo Caprinos film. I «Jul i Flåklypa» fremstår universet noe smalere. Ikke så rart kanskje, når dukkene koster 100.000 kroner stykket.

 

 

Les Margunn Serigstad Dahle om Black Friday og White Christmas

 

White Christmas

Når en tenker på det er filmen bygget på forestillingen om at det ikke blir jul uten snø. Denne drømmen om en hvit jul kan vel sies å være et symptom på menneskenes kjærlighet til tradisjoner og gjentagelser. Kanskje henger dette igjen sammen med vår utrolige evne til å assosiere sanseinntrykk med tidligere hendelser. En duft, en lyd kan være nok til å ta oss tilbake til et lykkelig øyeblikk i barndommen. På samme måte gir de sanselige sidene ved julen oss så mange gode følelser, og forsterker sånn sett høytiden.

Når julens håp står til snø, ribbe eller juledekorasjoner blir selvsagt julen noe helt annet enn det den egentlig er. Hvis det materielle blir hovedsaken ved høytiden er den i realiteten blitt en hedensk høytid, slik Dagbladet årlig erklærer den for å være. Men for den som feirer den kristne julehøytiden kan slike markører bidra til å gjøre feiringen enda mer spesiell.


Artikkelen har stått på trykk i avisen Dagen. Gjengitt med tillatelse. 

 

(Visited 62 times, 1 visits today)

Relaterte artikler