Om å beholde troen


Prins Caspians onkel, tronraneren Miraz (Sergio Castellitto), og hans kone (Alicia Borrachero) har fått en gutt. Dermed står Caspian, tronens rettmessige arving, i veien for Miraz’ ambisjoner om at hans egen sønn skal bli den neste kongen. Caspian advares av læreren sin, Doctor Cornelius (Vincent Grass), og blir utrustet med et magisk horn. Deretter flykter Caspian fra slottet, mens Miraz’ menn puster han i nakken. Dypt inne i skogen faller han av hesten, og til sin store forskrekkelse møter han to dverger. Han antar at de er fiendtlige, i det de kommer løpende mot han. Han blåser i hornet, men den magiske hjelpen synes å utebli.

Det Caspian ikke vet, selvfølgelig, er at hornet fungerer som en magisk overgang, som kaller Peter (William Moseley), Susan (Anna Popplewell), Edmund (Skandar Keynes) og Lucy (Gerogie Henley) tilbake til Narnia. Selv om det bare er gått ett år i vår verden, blir søskene lamslått når de oppdager at mens de har vært borte, har det gått 1300 år i Narnia. Med andre ord er ingenting slik det var tidligere. Kort etter at de ankommer Narnia, møter de dvergen Trumpkin (Peter Dinklage), som gjør dem klar over alt som er forandret. «Du vil kanskje oppdage at Narnia er et villere sted enn du husker», sier han etter at søsknene redder ham fra to soldater.



Ikke bare er Narnia villere enn før, men magien har også forsvunnet. Ingen har sett Aslan (Liam Neeson) i Narnia siden søsknene forlot den. Det har ført til at mange nå omtaler Aslan som en eventyrfigur, og dermed tror at mytene om det gamle Narnia ikke er mer enn overtro. Trumpkin blir svært overrasket når han oppdager at de sagnomsuste kongene og dronningene av Narnia ikke bare er virkelige, men det står rett fremfor han. Selv om det han trodde tidligere snus på hodet, uttrykker han imidlertid vantro når Lucy nevner Aslan; «Aslan? Jeg trodde han forlot oss da dere døde». Gjennom størsteparten av fortellingen forblir Trumpkin i beste fall en agnostiker, og han er ofte skeptisk, særlig til Aslan.

Trumpkins motvillighet til å stole på at Aslan finnes er forståelig. Narnia okkuperes av Telmarinene, et folk som har forfulgt det ekte Narniafolket. Dem som fremdeles finnes her, lever i skjul i skogene, hvor de lengter etter et Narnia som er fri fra Telmarinenes undertrykkelse og tyranni (i C.S. Lewis sine bøker representerer Telmarinene opplysningstidens rasjonalisme, som dominerer det vestlige samfunnet, og som fører til at tro på Gud og overnaturlige krefter drives ut). Det finnes nesten ikke flere snakkende dyr. «Blir du behandlet som et dumt dyr lenge nok, ender du opp med å bli slik», kommenterer grevlingen Truffelhunter (Ken Stott). Det er ikke rart at noen dverger har dratt konklusjonene sine lenger enn Trumpkin, som Nikabrik (Warwick Davis) som blankt avviser en tro på Aslan. Nikabrik er i stedet forberedt på – eller desperat etter – å sette sin lit noe. Uavhengig av hvor ondt det er, så lenge en oppnår det en ønsker.

Samtidig finner vi andre som holder fast på sin tro, som Truffelhunter, til tross for de vanskelige omstendighetene de lever under. Aslan er kanskje ikke synlig, men de er overbeviste om at han ikke har sviktet de som fortsatt er trofaste mot han og stoler på han. Faktisk så mener Truffelhunter at Caspians komme er et tegn på at Aslan fremdeles hjelper dem, i det han tolker Caspian som “en som er ment til å hjelpe oss”. Kanskje skulle Susans horn blitt brukt mye tidligere, siden magien i dette hornet til syvende og sist er nødrop til Aslan. Aslans hjelp i denne sammenhengen er ikke ved direkte inngripen. Han forblir i bakgrunnen, mens hans representanter, Pevensie-søsknene, kommer for å handle på hans vegne. I løpet av årene de var konger og dronninger av Narnia, oppnådde de nok visdom og evner til å utføre det som trengs for Narnia. Helt naturlig handler de slik Aslan ville ønsket det – til en viss grad. Kongene og dronningene gjør det som er rett, så lenge de oppfatter seg selv under hans autoritet, når de tenker gjennom hva Aslan ville ønsket og stoler på han.

Tillit er et av de mest sentrale teamene i Prins Caspian. Det var også av avgjørende betydning for C.S. Lewis, som på en sterk måte uttrykker sin kristne tro gjennom Narnia-bøkene. Mens Truffelhunter, Trumpkin og Nikabrik representerer ulike trosoppfatninger blant Narnia-folket, er det kanskje overraskende å oppdage at det samme er tilfelle mellom Pevensie-søsknene. De er bekymret over tilstanden i Narnia, men enda mer over at Aslan synes å være fraværende.

Det foregår imidlertid også mer enn dette. Mens de er på vei til Aslans minnesmerke, tror Lucy at hun ser ham. Peter og Susan er skeptiske, mens Edmund er usikker, men forberedt på å stole på det Lucy sier. Lucy er rystet over Peter og Susans vantro. De eldre søsknene mener de burde sett Aslan først, eller at han burde handle på en måte som gjør at de forstår at det er han. Lucy, derimot, er C.S. Lewis’ troshelt (noe som er mye tydeligere i boken enn i filmen). Andre kan se ned på henne fordi hun er yngst, men hun demonstrerer en enkel, ærlig og barnlig (ikke barnslig) tro på Aslan.

På grunn av hennes tillit, har Lucy en livaktig drøm av et personlig møte med Aslan (i boken er det et virkelig møte, en nøkkelscene i en avgjørende del av boken, som dessverre har blitt for svak i filmen). Hun er overrasket over å oppdage at han er større enn hun husker. «Du vokser hvert år» sier han, «og det gjør jeg også» (ikke som boken, hvor det står: «For hvert år som du vokser, vil du oppdage at jeg er større», en liten, men viktig forskjell). Senere, når Peter og Susan finner ut at Lucy hadde rett, lurer de på hvorfor Aslan ikke viste seg for dem. «Jeg skulle bare ønske han ville gi meg en eller annen form for bevis», sier Peter. Men Lucy – klok som hun er – gjør dem oppmerksomme på at kanskje det er de som må vise seg tilliten verdig.

Konsekvensen av at Peter ikke stoler på Aslan, er at han i stedet stoler på seg selv. «Det er opp til oss nå», sier han. «Vi har ventet på Aslan lenge nok». Han og Caspian planlegger å angripe Miraz’ slott (en scene som ikke finnes i boken, men som er et flott tillegg til filmen, og som stemmer overens med måten Lewis beskriver Peters tillit til seg selv, i stedet for Aslan). Når angrepet slår fullstendig feil, eksploderer rivaliseringen mellom Caspian og Peter, og dermed blir det tydelig at å ikke følge Aslans ønske – selv om det betyr å vente tålmodig – har store konsekvenser. Nikabricks tilbøyelighet til å søke andre midler for å oppnå suksess, fører Peter ut i en stor fristelse. Men til slutt oppdager han at problemene oppstår fordi han ikke stoler på Aslan, og han endrer sin innstilling. Dermed vokser Peters tro på ny. Caspian lærer også å stole på Aslan i stedet for å plassere tilliten i sine egne evner. Han innrømmer at han ikke føler utrustet til å regjere i Narnia, hvorpå Aslan svarer: “Det er nettopp av den grunn jeg vet at du er det”. Både Caspian og Peter lærer hva ydmykhet innebærer, og de erfarer at deres lederskap er best når det gjøres i tjeneste for Aslan.

Aslan viser seg ikke mye i løpet av Legenden av Narnia – Prins Caspian, men han er allikevel der. Usynlig, kanskje også ubevisst, virker han i alle situasjoner gjennom de som elsker han og følger han, også på andre måter enn det hovedpersonene er klar over. Resultatet er at alle i Narnia får visshet om at Aslan fremdeles er en virkende og levende kraft, og at de kan ha tillit til han, selv om ting ser mørkt ut. På et tidspunkt innrømmer Lucy at det kan være vanskelig å se at Aslan virkelig er aktiv, men likevel har hun tillit til at “han må vite hva han gjør”. Disse perspektivene var integrerte deler av C.S. Lewis’ personlige tro. Det kan virke som Gud er fraværende fra denne verden, men det stemmer ikke; han vet hva han gjør. Et av aspektene ved nettopp lidelsens problem, er at vi gradvis lærer mer om det og utvikler oss gjennom det. Lewis’ poengterte i The Problem of Pain (1940) at lidelsen også kan fungere som en påminner om vår egen dødelighet og at vi er avhengige av Gud. Uansett hva grunnen måtte være (og det kan finnes mange flere mulige grunner), kan vi fortsette å ha tillit til Gud midt i alt. Prins Caspian ble skrevet i 1951, fem år før Lewis selv virkelig fikk oppleve lidelse, i det hans nærmeste venn, og da også hans kone, Joy Gresham, fikk diagnosen kreft. Hun døde i 1960 og naturlig nok ble dette en meget vanskelig tid for Lewis. Men allikevel fortsatte han å stole på Gud, erfarte styrken i dette og skrev en bok om sine opplevelser, A Grief Observed (1961).

Lewis mener at den grunnleggende sannheten om tillit, er at det objektet vi har tillit til må være godt nok. Det er nettopp derfor det er en stor feil å stole på oss selv og våre egne evner (i ytterste konsekvens); vi er feilbarlige, svake og falne. Det er tydelig at i Narnia er Aslan absolutt verdt å stole på, akkurat som Gud er i den virkelige verden. Det viser seg gjennom hans karakter, hans handlinger opp gjennom historien og hans løfter. Tro og tillit til noe annet vil til syvende og sist være feilplassert.

Av Tony Watkins
©Tony Watkins 2008

Artikkelen er oversatt av Ingvild T. Kro

(Visited 7 times, 1 visits today)