Av Bjørn Are Davidsen

Det er få miljøer som er så forutsigbare som kristne – og det skyldes ikke at vi har en felles tilhørighet i Kristus.

Hvis det er en sport vi er gode til, så er det å sette i bås. Nå er det ingen trøst at de som ikke er kristne er omtrent like gode, spesielt til å sette kristne i bås. En årsak er nok at vi gir god drahjelp. Vi nærmest klistrer oss til klisjeene, selv om de ikke alltid handler om det media kaller mørkemenn, eller det som verre er, gladkristne.
Dette er leit, fordi vi har en tro der prinsipper er viktigere enn normer og tradisjoner. Og da mener vi ikke prinsipprytteri, men at det finnes dypere ting enn møteformer og moteretninger. En kristen kultur handler til og med om nyskaping. Dette er så grunnleggende at Gud til sist vil skape en ny himmel og jord.

«Gufs fra middelalderen»

Nå er dette et tema det har vært skrevet skoger om. La oss dermed herfra og ut ikke ha med en eneste forutsigbar setning. La oss være så nyskapende at vi tar en snarvisitt til middelalderen. For hvor ofte hører du ikke at noe som kristne sier eller gjør er et «gufs fra middelalderen»? Grunnen er at man verken kjenner kristne særlig godt, eller middelalderen.

For hvor i all verden kommer tanken om å utfordre konvensjonene fra? Ikke alle er klar over at dette faktisk var en radikal nyhet i historien. Og det ble ikke for alvor tillatt før i middelalderen. Her spilte altså døde, hvite menn og (verst av alt) kristne, en stor rolle.


Denne perioden – som slik navnet sier var et middel –  konkluderte med noe så hårreisende som at fremskritt og ny kunnskap ikke bare var tillatt, men ønskelig. Man innså at livet handlet om mer enn å følge forfedrene, selv om de kunne ha mye bra for seg. Sammenligner man med store sivilisasjoner som Kina og de islamske, fokuserte disse på tradisjoner som det ikke var mulig for mennesker å endre uten å bryte med høyere makter. I motsetning til dette la man i Europa fra 1100-tallet grunnen for et rettsamfunn og en naturvitenskap der grunnverdier som fornuft og samvittighet kunne føre til nytenkning. Man begynte til og med å ha en positiv tro på fremtiden. Vi ser dette i alt fra himmelstormende katedraler til handelen som begynte å blomstre for alvor. Og at noe så dramatisk som reformasjonen ble mulig.

Dynamisk

Og dette er viktig for vår kristne identitet. Mens øvrige sivilisasjoner tross mange kreative personligheter i stor grad handlet om en konform enhetskultur, lot vesten seg inspirere av en kreativ skapergud. Og det hjalp med skillet mellom kirke og verdslig makt. Kirken, håndverkslaug og byer ble selvstendige enheter med stor grad av selvstyre, uavhengig av konger og keisere. Resultatet var en enestående dynamisk kultur, på godt og vondt, ikke minst når herskerne ikke satte pris på nyskapningene, slik Luther fikk merke.

Hvis du har hengt med så langt, aner du kanskje det paradoksale i at kristne er konforme. Eller krampaktig opptatte av å være relevante, som i Espen Eckbos påskepreik. For selv om vi er kalt til å være et annerledes folk, betyr ikke det at vi faktisk er det. Eller at det handler om å være med på alt nytt.

Bra bås

La meg derfor komme med et litt annerledes vitnesbyrd. Jeg kunne snakket om hva Jesus har gjort i mitt liv, men det blir en type andakt du kan ha vært borti før. I stedet skal jeg snakke om noen forbilder av det heller konservative slaget. Du har sikkert hørt om Tolkien. Som professor ved Oxford gjorde han noe som ble oppfattet som totalt sprø av kollegaene. Han trodde så mye på Guds skaperkraft at han brukte sin glødende interesse for språk og myter til selv å skape språk og myter. Resultatet ser vi i «Ringenes Herre». Basert på en kristen tilhørighet klarte han å bryte med konvensjonene og lage verdens mest leste roman.

Vennen C.S. Lewis var ikke snauere. I Narnia-bøkene fremstiller han Jesus som en løve, som selvsagt ikke er tam. Hans science fiction-serie starter med en spasertur i regnvær – og handler om syndefallet. Få har tenkt klarere om hvorfor du bør tro på Gud når du bruker hodet. Lewis ble like mye uglesett som Tolkien når han lot sin identitet i Kristus så kreativt forme fag og dagligliv.

Brøt med det konforme

Og både Tolkien og Lewis lot seg inspirere av fenomenet G.K. Chesterton. Tenk deg en blanding av Knut Nærum og Per Lønning, også i kroppsvolum. Han koblet kjappe replikker med dype refleksjoner. Han hadde et humør så smittende at det ga Kafka troen på Gud. Han skrev om alt mellom himmel og jord, samt over og under. Dette viste seg i salmer og drikkeviser, kriminalfortellinger, smedevers mot korrupte politikere, og en kristen verdenshistorie. For bare å streife isfjellet. I tillegg var han karikaturtegner og laget dukketeater, hadde faste avisspalter der han skrev om kritt og krokket, og om å løpe etter sin hatt, alt men han tok muntre oppgjør med de som kalte Bibelen for myter og moral for relativ. I alt brøt han med det konforme for å slippe til med lyset og saltet fra Gud, omtrent slik Jesus snakker om i bergprekenen.


Vi har vår identitet i verdens mest kreative person – Jesus. Den båsen liker jeg å være i.


Relaterte artikler