«Jeg tenker ofte på pappa når jeg ser en fin himmel. Jeg har hørt at Gud lar døde kunstnere male på himmelen. Så jeg føler jo at han er med meg». (Maud Angelica Behn) 


I dokuserien Märtha snakker Maud Angelica Behn, eldste datter av prinsesse Märtha Louise og Ari Behn, om sin nå avdøde far. Hun opplever at det er en kontakt med faren når hun driver med kunsten sin. 

I møte med en storslått, fargesprakende himmel, som sprer sine farger ut over horisonten med bred pensel, kan noen hver av oss bli slått av det spektakulære og storslagne, og også innimellom overveldende ved himmelen. 


Det er en vakker tanke og en kreativ idé at Gud lar kunstnere male himmelen. Det kan for noen mennesker gjøre møte med himmelen og det ukjente, kanskje litt mindre overveldende og litt mer personlig, og på en måte kan det bringe himmelen nærmere oss og jorden. Selv om Bibelen ikke bekrefter at det er akkurat slik det henger sammen, kan Bibelen likevel fortelle om at det finnes en Gud, som både er vår far og skaper av himmelen og jorden. 

Var det under en slik kraftfull himmel at David, konge i Israel, en dyktig musiker og dikter, fikk sin inspirasjon til å skrive Salme 19? C.S. Lewis kalte denne salmen for “The greatest poem in the Psalter and one of the greatest lyrics in the world.” Hør de syv første versene: 


«Til korlederen. En salme av David. Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort. Dagen lar sin tale strømme til dag, natt gir sin kunnskap til natt. Det er ingen tale og ingen ord. Stemmene kan ikke høres. Men de når ut over hele jorden, ordene når dit verden ender. I himmelen har han reist et telt for solen, lik en brudgom går den ut av sitt kammer. Den gleder seg som en helt til å løpe sin bane. Den gjør sin rundgang fra himmelrand til himmelrand, ingenting er skjult for solens glød.»

Salme 19,1-7

Hvorfor blir vi mennesker ofte overveldet over når vi ser en himmel? Hvorfor gjør det godt å være ut i naturen? Vi kjenner på en frihet, en ro, en glede, og noen ganger også på en klarhet. Naturen møter og beveger oss mennesker som stor kunst treffer oss på et ordløst plan – som musikk, poesi og malerkunst.

Jeg hørte for noen år siden et foredrag fra en amerikansk-japansk kunstner, Makoto Fujimura.
Han snakket om at Gud opp gjennom tidene har blitt kalt både konge, profet og prest. For oss som tror har disse titlene både betydning og mening. Men i dag har ikke disse titlene lenger den samme makt og autoritet som tidligere. Han mente at den nærmeste betegnelsen som beskriver Gud for dagens moderne mennesker, er at han er en skapende kunstner. Gud er en skaper, og vi må̊ begynne å se ham fra en skapers perspektiv.
Han er kunstneren over alle kunstnere. Naturen proklamerer hans henders verk uten ord. Naturen synger og maler til deg! Hva forteller den om? Noe helt annet enn det naturalistiske synet som preger vår del av verden. Den forteller oss at vi ikke er en tilfeldighet, men at vi er en del av noe større og skapt for en hensikt. At vi er et kunstverk, skapt i Guds bilde. 

«Hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.» 


Hvilken annen utsikt kan beskrive det samme?


Naturen forkynner Guds skaperverk. Og den forkynner det til alle, uavhengig om du tror på Gud eller ikke. Uansett hvor du er i ditt liv og i din tro, eller mangel på tro, er vi alle omringet av et helt naturlig, overnaturlig vitnesbyrd. Det er uten ord, men ikke usynlig. Vi har det rundt oss på alle kanter. Naturen, himmelen, solen, skogen, trærne og blomstene. 


«Stemmene kan ikke høres. Men de når ut over hele jorden, ordene når dit verden ender.» 

På SoMe har jeg sett utsagnet: «Uten art ville Earth bare vært eh». Humoristisk, men virkningsfullt, for hva hadde jorden vært uten denne skaperkraften? Og at Gud selv ønsker kontakt med sitt skaperverk, at vi er skapt for en større hensikt, ja det er noe å puste inn neste gang du ser hans penselstrøk over himmelen.