Judas, som var en av Jesu disipler, gikk bak ryggen på Jesus og utleverte ham til øversteprestene. Som et resultat av dette ble Jesus arrestert og til slutt korsfestet. Etter at han så konsekvensene av det han hadde gjort, ble Judas fylt av en intens skyldfølelse og anger. Matteusevangeliet vitner om den fatale slutten på Judas sitt liv, at han hang seg selv. Men når Lukas i Apostlenes Gjerninger skal beskrive samme hendelse, skriver han noe helt annet – at han falt hodestups så buken revnet og innvollene falt ut. Dette er en motsetning i Bibelen ateister ofte peker på for å illustrere hvor lite pålitelig bibeltekstene er. Hvordan døde Judas? 

Men da Judas, han som hadde forrådt ham, så at Jesus var blitt dømt, angret han og gikk med de tretti sølvpengene tilbake til overprestene og de eldste og sa: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden.» «Hva angår det oss?» svarte de. «Det blir din sak.»  Da kastet han pengene inn i tempelet og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg.

Matteus 27,3-5

Han (Judas) var regnet med blant oss og hadde fått samme tjeneste og oppdrag. For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut. 

Apostlenes Gjerninger 1,17-18

Alternativ 1: Matteus og Lukas beskriver forskjellige faser av Judas’ død

Denne påståtte motsetningen er avgjort en utfordring. Men det finnes ulike gode alternativer til hvordan Matteus sin beskrivelse av Judas’ død og Lukas sin beskrivelse av samme hendelse i Apostlenes Gjerninger kan harmonisere. En helt legitim mulighet er at Matteus beskriver hvordan Judas tok livet sitt, mens Apostlenes Gjerninger beskriver hva som skjedde med kroppen.

Matteus beskriver hvordan Judas hengte seg selv, samme dag som Jesus ble korsfestet, på fredag, dagen før Sabbaten. Jødene var forpliktet på å overholde Sabbaten, noe som innebar et strengt forbud mot ulike aktiviteter. Det å rydde opp et lik av en person som hadde hengt seg, ville vært et utenkelig gjøremål å gjennomføre på Sabbaten. Man vet også at jødene hadde et anstrengt forhold til å berøre lik. Derfor er det høyst sannsynlig at selv om kroppen var blitt identifisert på Sabbaten, ville ingen røre det før dagen etterpå. Jødenes lov sier at hver den som rører ved liket av et menneske, skal være uren i sju dager. (4 Mosebok 19,11). Derfor er det godt mulig at når Judas hengte seg fredag, ble ikke liket hans håndtert før søndag, dagen etter Sabbaten, eventuelt langt senere.

Når liket har hengt i treet over flere dager er det heller ikke utenkelig at tauet han hang seg i er slitt, eller at greinen fra treet knakk slik at han falt ned. Vi vet også at etter en person er død og kroppen ikke behandles på noen måte, tar det ikke langt tid før liket forfaller. Du har kanskje sett en krimserie på TV hvor etterforskerne tar seg inn i en bolig hvor man umiddelbart kjenner stanken av en død person. Det er fordi liket kjapt frigjør gasser. Denne gassen ødelegger kroppens vev og gjør den lite motstandsdyktig. Om en slik nedbrutt kropp får ekstra belastning av at den faller i bakken fra en høyde etter at et tau sliter eller en gren blir knekt, er det sannsynlig at innvollene faller ut (så vel som at ben knekker og liknende). 

Et mulig scenario kan altså være: Judas forstår hva han har gjort og beslutter å henge seg. Han går opp til en åker han har kjøpt for blodpengene og henger seg fra et tau i et tre. Siden dette skjer fredag kveld og Sabbaten er dagen etter, er det ingen som vil røre liket før tidligst søndag. På den tiden har liket blitt såpass nedbrutt at den ikke vil tåle en fysisk belastning. Enten har grenen knekt, tauet slitt, eller noen forsøkt å ta ned liket (f.eks. på søndagen), det nedbrutte liket falt i bakken og belastningen ledet til at innvollene til Judas har falt ut. Slik har både Matteus og Apostlenes gjerninger rett i sin beskrivelse av Judas’ død.


Alternativ 2: Matteus spiller på en historie fra Det gamle testamentet

Vi har gode grunner for å tro at Matteus skriver til et jødisk publikum. Han tar seg ikke bryet med å beskrive jødiske skikker, men forutsetter at sine lesere allerede kjenner til disse skikkene. Matteus har 130 henvisninger til Det gamle testamentet (GT), og allerede i de tidlige kapitlene i evangeliet blir Jesus knyttet opp til David, Abraham og Moses – velkjente personer fra Det gamle testamentet. Matteus skrev altså til mennesker som kjente GT svært godt. Noen teologer mener at beskrivelsen av Judas’ død i Matteusevangeliet er en av mange henvisninger til GT. 

Ahitofel er en nokså ukjent figur i Det gamle testamentet, og kanskje ikke en enorm inspirasjon for valg av fremtidig sønns navn. Noen foreslår at denne personen er viktig for å forstå Judas død i Matteusevangeliet. Det er i 2 Samuelsbok vi leser om Ahitofel, han forråder kong David. Ahitofel råder Absalom, Davids sønn, til å la ham gå til angrep og ta livet av David. Absalom er først positiv til dette, men planen til Ahitofel går av ulike grunner i vasken. David kommer seg til Jordan, men forstår at Ahitofel, som han trodde var en alliert, har forrådt ham. Dette sier 2 Samuelsbok 17,23 om Ahitofel: 

«Da Ahitofel så at hans råd ikke ble fulgt, salte han eselet sitt og red hjem til sin egen by. Han ordnet med alt i huset sitt, så hengte han seg, slik døde Ahitofel»

2 Samuelsbok 17,23

Poenget her er altså at Matteus forsøker å gjøre et teologisk poeng; slik Ahitofel forrådet kong David, forrådet Judas den nye kongen – Jesus Kristus. 

Noen vil si at dette er en litt søkt likhet mellom disse to figurene, men dette er faktisk ikke den eneste gangen Judas blir alludert med Ahitofel. Når Johannes beskriver hvordan Jesus omtaler forræderen Judas i Johannes kap 13, skriver han: 

Jeg taler ikke om dere alle, for jeg vet hvem jeg har utvalgt. Men dette ordet i Skriften må bli oppfylt. ‘Den som spiser mitt brød, løftet hælen mot meg’.

Johannes 13,18

Det siste sitatet her er en allusjon (hentydning) til Salme 41,10 hvor David skriver: Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste ved mitt bord, løfter hælen mot meg». Her har man grunner til å tro at personen David beskriver er nettopp Ahitofel. Med andre ord virker det som at Jesus i Johannes 13 sammenligner Ahitofel med Judas. Det er altså ikke nødvendigvis en så søkt likhet som man skulle tro.

En av de mest briljante teologene i verden, Craig Keener, oppsummerer slik i sin Matteus-kommentar: «The hanging may well recall the story of Ahithophels end after his betrayal of David which fits some other David/Jesus parallels in the pre-Matthean passion tradition. Judas presumably died without atonement, and the narrative underlines that he received his just due.»

Altså er det mulig å tolke dette som et teologisk poeng fra Matteus som sammenligner David med Jesus, og dermed beskriver personen som forrådet Jesus sin skjebne lik den skjebne som rammet Davids forråder. Dermed er det ikke nødvendigvis bokstavelig talt hvordan Judas døde som er viktig for Matteus, det som er viktig er å beskrive ham som Kongens forræder. 


Hvor viktig er det at motsetninger kan løses?

Hvor viktig er det at disse påståtte motsetningene faktisk kan løses? Dersom fortellingene om Judas’ død hadde vært en motsetning som var umulig å løse, hva ville konsekvensene blitt?

For noen år siden hadde jeg en lang samtale med en ateist. Jeg var nysgjerrig på hva som gjorde at han ikke trodde på Jesus, og til min overraskelse var det denne historien han umiddelbart trakk opp. Jeg la frem de to nevnte alternativene for vedkommende, uten at det hadde nok overbevisende kraft for ham. Til slutt endte jeg opp med å påpeke det jeg mente var den mest sentrale feilen i resonnementet hans: at kristen tro ikke baserer seg på hvordan Judas døde, men er basert på at Gud eksisterer, har vist seg i Jesus fra Nasaret, som døde for alle menneskers synder og overvant døden den tredje dag. Alt dette kan være sant selv om Bibelen er tvetydig på hvordan Judas døde!

Det er en overreaksjon å avvise kristen tro bare fordi man mener budskapet om Judas’ død er tvetydig, nesten som å kjøre bilen ut i grøfta fordi man ser en tom papirpose fra McDonalds i veibanen! Det er også en overreaksjon å forlate kristen tro selv om man skulle støte på motsetninger man potensielt ikke klarer å harmonisere. Jeg tror mange, ja til og med kanskje alle de påståtte motsetningene i Bibelen kan harmoniseres, men troen min på Jesus avhenger ikke av dette. Troen min avhenger av at Jesus faktisk er Guds sønn, slik han påstår i sin undervisning og bekrefter i sin oppstandelse. Og det kan være sant, selv om det finnes motsetninger i Bibelen om ting som ikke berører kjernen av kristen tro.





(Visited 161 times, 8 visits today)