Av Joel Forster, Evangelical Focus

Livet i evangelikale kirker og deres åndelige ledere har blitt portrettert i nylige filmer og TV-serier. Kan de hjelpe oss å innlede samtaler?

Disse historiene om prester og forkynnere har i stor grad blitt laget fra et perspektiv som er kritisk til kirkekultur – bortsett fra når prosjektene kom fra det som er kjent som “den kristne filmindustrien”. 

I august 2019 er det premiere på HBO-serien The Righteous Gemstones. Den viser med skarp humor «tjenesten» til tre generasjoner TV-predikanter som tilhører samme familie. Deres dobbeltliv, luksusen de omgir seg med (privatfly inkludert), deres meget konservative syn på tema som kvinners rolle, deres popstjerneopptredener og forståelsen av religion som et slags familieforetak; alt dukker opp i en serie som dreier seg om stereotypiene av en form av amerikansk evangelikal kristendom.

Temaet makt plassert i hendene på evangelikale pastorer ble også tatt opp i en tidligere filmkomedie: Salvation Boulevard. Pastoren i en mega-kirke (Pierce Brosnan) bruker sin autoritet til å sikre at hans hellige sognebarn forsvarer ham når en drapssak dukker opp i kirken hans. 

Filmindustrien har også vist interesse for den læremessige splittelsen mellom «progressive» og «konservative», særlig når evangelikale har debattert rundt hva Bibelen lærer om LGBT-relasjoner. 

I 2018 produserte Netflix Come Sunday, en film om Carlton Pearsons liv (Chiwetel Ejiofor). Pastor Pearson distanserte seg stadig mer fra den bibelske tanken om ekteskap og seksualitet. Hans troskrise førte ham til å etablere en ny kirke der helvetet og Guds vrede ikke lenger ble undervist. 

I en reflekterende form beskriver First Reformed (med Ethan Hawke) ensomheten og desperasjonen hos en protestantisk pastor som står overfor oppgaven med å løfte opp troen i en liten forsamling. Et liv preget av dype sår og personlige feil presser ham mot sine emosjonelle og åndelige grenser. 


Alle disse filmene og seriene synes å representere en amerikansk kultur, som i mange henseender har lite å gjøre med den europeiske kirkelige konteksten.

Likevel, å se disse og andre historier om evangelikale pastorer er en god øvelse for å åpne en samtale om blindflekker i våre kirker. 

Får de åndelige lederne skape seg en for stor figur? Finnes det uløste teologiske tema som kan føre til en krise i kirken? Lider våre pastorer av ensomhet og en «gjemt sårbarhet» som de ikke har anledning til å uttrykke? Strever noen av dem med depresjon eller andre mentale utfordringer?

Disse spørsmålene minner oss om behovet for å gå tilbake til det bibelske prinsippet (avdekket av reformatorene) om det allmenne prestedømmet.

Hver eneste kristen er en prest i den latinske meningen av ordet: Han/hun tjener Gud og andre mennesker. Pastorer har selvsagt en viktig rolle i lokale kirker, men de skal ikke bære vekten av å være en form for forbedere foran Gud. Vi bør sette pris på dem for det de er: etterfølgere av Jesus som er kalt av Gud for å oppmuntre andre troende i arbeidet for det store oppdraget.  


Oversatt av SnakkOmTro. Gjengitt med tillatelse.

(Visited 80 times, 1 visits today)

Relaterte artikler