Er det mulig å stole på at Gud har kontroll, midt i en uoversiktlig, urettferdig og skremmende livssituasjon? 


Året er 1990. Et ungt ektepar, Charles og Veronica «Vera» Antetokounmpo (spilt av Dayo Okeniyi og Yetide Badaki), tar et smertefullt valg: de etterlater sin førstefødte sønn i Nigeria for å søke et bedre liv i Europa. Reisen er svært krevende, og det viser seg at det nye livet er minst like komplisert som det de forlot: De ender som mange andre flyktninger i Hellas, der myndighetene er stadig mindre nådige i møte med papirløse immigranter. Budet er tydelig: For å få bli, må man ha jobb. Men for å få jobb, må man ha oppholdstillatelse – det ene lar seg ikke løse uten det andre. 

Paret får snart ytterligere fire gutter, mens de ustanselig prøver å finne økonomiske løsninger og samtidig unngå deportasjon. Det er en svært krevende øvelse. De to eldste guttene, Thanasis og Giannis, begynner å spille basket i en lokal park. Thanasis (Ral Agada) er et naturtalent, men mestringen kommer slett ikke like lett for Giannis (Uche Agada). Ikke har de råd til sko, og slett ikke å bli medlem i en klubb. Likevel fatter en trener interesse for dem begge, og resten av historien er kjent for basketfans. Giannis ender i den amerikanske basketligaen NBA, og sikrer med det også opphold for hele familien – til og med eldstebror. 

Filmatiseringen av familiens historie kom nylig på strømmetjenesten Disney+. Gitt at det er nettopp Disney som står bak Rise, er det fort gjort å tenke at dette er en film om den amerikanske drømmen der alle kan få til det de vil dersom de bare jobber hardt nok. Men regissør Akin Omotoso har ikke lagt vekt på hva guttene oppnår til slutt. Tvert imot understreker far Charles at svært mange hardtarbeidende mennesker må se at drømmer og ambisjoner blir knust på grunn av omstendighetene, om de så er strukturelle, menneskelige eller bare uheldige. Det er ikke penger, berømmelse eller selvrealisering som motiverer guttene, det er grunnleggende rettigheter som frihet, trygghet og respekt i tillegg til en enorm glede over å få spille. 



Det er to tråder som går gjennom historien om familien Antetokounmpo. Den første handler om samhold og enhet. Guttene blir oppdratt til at hver og en på laget er like viktige, de gjør hverandre gode og ingen skal favoriseres foran andre. Samme hvilke utfordringer som møter dem, gjør foreldrene alt for å holde familien samlet. Rise viser hvorfor guttene ikke bare ble blant verdens beste basketspillere, den viser at disse verdiene er noe av årsaken til at de er så godt likt. Den andre tråden er deres tro på en Gud som har kontroll uavhengig av hva som skjer. Ingen av dem har falske illusjoner om hva Gud skal løse, men likevel demonstrerer de tillit, glede og håp. 

Nylig avdøde Fredrick Buechner, forfatter og teolog, beskriver en slik tro med vakre, men ærlige ord: “to be commanded to love God at all, let alone in the wilderness, is like being commanded to be well when we are sick, to sing for joy when we are dying of thirst, to run when our legs are broken. But this is the first and great commandment nonetheless. Even in the wilderness – especially in the wilderness – you shall love him.” (A Room Called Remember: Uncollected Pieces)

Buechner visste hva han snakket om, hans liv var i lange perioder virkelig en vandring i ødemarken. I filmen sier Vera på et tidspunkt der omstendighetene nok en gang synes knusende at «Gud gjør ingen feiltrinn». Men det er ikke et halmstrå hun griper etter eller en krykke hun lener seg til. Det er en erkjennelse av at Gud er en Gud som kom til jorden og er prøvet i alt. Det er ikke en tro som bygger på følelser, det er en etterfølgelse av budet om å elske – i tillit til Guds kontroll. Det er forfriskende at en slik filmatisering tar med dette elementet, i en industri som i stadig større grad visker vekk spor av tro som i virkeligheten har vært en vesentlig del av historien. 







Artikkelen har også vært publisert i avisen Dagen