Den nye, storslåtte filmen om kongen av rock’n roll speiler den heftige musikken og det intense livsløpet. Midt i den lidenskapelige skildringen, vekker filmen både vemod og spørsmål. 

Elvis er et dristig og kreativt artistportrett fra regissør Baz Luhrmann. Livet og musikken til Elvis Presley (1935-1977) skildres fra barndom til bortgang, med hans eksentriske manager «Oberst» Tom Parker som forteller. Det nære, men komplekse forholdet mellom de to står da også sentralt i denne biografiske filmen, med stjerneskuddet Austin Butler og veteranen Tom Hanks i rollene. Videre kommer vi tett på Elvis’ relasjon både til moren (Gladys), faren (Vernon) og kona (Priscilla), der skildringen preges av mye varhet og varme.

Filmen illustrerer at rockeartisten Elvis var allsidig både som person og artist. Men popsangeren var i realiteten mer mangfoldig og motsigelsesfull enn det vi får inntrykk av her. Ikke minst spilte gospelmusikken en mye mer sentral rolle for Presley både personlig og musikalsk enn det filmfortellingen gir uttrykk for. 

Unikt ikon og idol

Som popmusikkens første superstjerne, har Elvis en enestående posisjon. Med sin kombinasjon av svart rhythm and blues og hvit country, var han stilskapende og ble et musikalsk forbilde for svært mange. En ustanselig strøm av plater – underbygget av en lang rekke konserter, mange filmer og et utall profileringsprodukter – resulterte i en enorm popularitet. 

Elvis er den bestselgende soloartisten gjennom tidene, med nærmere to milliarder solgte plater. Hans unike rolle som populærkulturelt ikon, førte til en idolstatus med religiøse overtoner. Dette illustreres blant annet ved at svært mange Elvis-fans valfarter til sangerens hjem Graceland i Memphis.

Foto: Warner Bros. / SF Studios
Foto: Warner Bros. / SF Studios

Kraftfullt opprør

Filmen Elvis fokuserer på rockemusikkens opprørske og ekstatiske preg. Den sjarmerende og suksessrike popsangeren stod sentralt i 50- og 60-tallets ungdomsopprør mot det politiske og sosiale etablissementet i USA. På Elvis’ hjemmebane i sørstatene var den kulturelle konflikten særlig skarp. Som musikalsk talsmann for de unges frigjøring fra mange tradisjonelle konvensjoner og verdier, ble han her møtt med alt fra rasistiske holdninger, sedelighetspoliti og generell skepsis til entusiasme og ekstase. 

Elvis var utradisjonell i sitt musikalske uttrykk ved å krysse grensene mellom svart og hvit musikk. Enda mer kontroversiell var hans intense kombinasjon av tunge musikalske rytmer og suggererende bevegelser på scenen. Filmen bruker mye plass på å skildre sangerens seksuelle tiltrekningskraft på det kvinnelige publikum. Gjennom ulike montasjer sammenligner filmen også rockemusikeren Elvis’ ekstatiske fremføring på scenen med hans barndomsopplevelser av ekstase, både på vekkelsesmøter og i møte med blues-sjangeren. Selv mente Presley at han hadde lært mye sceneopptreden fra pinsekarismatiske forkynnere i sin oppvekst.

Sårbar opprører

Veien til suksess var overraskende kort for den talentfulle sangeren, ikke minst med tanke på bakgrunnen fra beskjedne kår i Mississippi og Tennessee. I sin første fase som musiker livnærte Elvis seg som lastebilsjåfør, mens han utforsket sitt musikalske talent. Allerede etter et par år traff Presley «obersten», som raskt ble hans manager og døråpner til nasjonal og global suksess. Samtidig bidro managerens kontrollerende og manipulerende adferd til stort press så vel som betydelig inntektstap.

Filmen skildrer den suksessrike artistens økende sårbarhet og ensomhet. Hans livsstil ble stadig mer utsvevende, etter hvert også med utstrakt bruk av medikamenter. Bruddet med kona Priscilla tidlig på 70-tallet var ekstra smertefullt. Det tragiske dødsfallet på grunn av overdose rystet en hel verden i 1977.

Denne kjente, men like fullt så dramatiske og såre livshistorien, vekker både vemod og empati. Dype lengsler og store drømmer forble uoppfylt, midt i suksess og berømmelse. All rikdommen førte ikke med seg virkelig lykke, noe som illustrerer Ole Paus’ velformulerte strofe «Vi har alt, men det er også alt vi har.»

Forankret i gospel 

Elvis’ motsigelsesfulle liv og virke inkluderte også gospel-musikken, som var en viktig del av hans musikalske røtter. Det var da også for gospellåtene «How Great Thou Art» og «He Touched Me» at Elvis fikk sine tre Grammys. Videre hadde han mange gospel-plater i sin private samling, han hørte gjerne på sørstatsgospel på sine turneer og sang ofte gospelsanger bak scenen sammen med gruppa Imperials og andre. 

Blant Elvis’ store hits på 60-tallet finner vi gospelsangen «Crying in the Chapel». Refrenget er talende: “I’ve searched and I’ve searched, But I couldn’t find, No way on earth, To gain peace of mind.” 

Lars Dahle
Førsteamanuensis ved NLA Høgskolen og daglig leder for Damaris Norge

Foto: Foto: Warner Bros. / SF Studios

Relaterte artikler