«Ingen andre enn Gud kunne det. Ingen andre enn mennesket skulle det. Derfor ble Gud menneske.» Slik formulerte teologen Anselm seg om inkarnasjonen ca. år 1100. Ingen skulle være i tvil: det var tvingende nødvendig at Gud ble menneske i sin sønn, Jesus Kristus.
Formuleringen er vel verd å sitere også i dag. En fellesnevner for de mange alternative Jesus-bildene er nettopp fornektelsen av Jesus som sann Gud og sant menneske.
Men inkarnasjonen var heller ikke ’selvsagt’ i det første århundret. Nettopp dette er bakgrunnen for 1 Johannes’ brev. En tidlig form for såkalt gnostisisme preget tenkningen hos mottakerne. Det ble hevdet at siden Gud er god, kunne han umulig ha noe med materien å gjøre. Jesus kunne altså ikke være både Gud og menneske.
I brevets innledning får apostelen fram både hvorfor budskapet om Jesus er troverdig og hva det går ut på.
Ett av kriteriene for å kalles apostel, var å være øyenvitne. Men Johannes trekker inn flere sanser for å understreke at Jesus – som Guds Sønn – var fullt og helt menneske. De både hørte og tok på han. Han var en historisk person, ikke en visjon eller en mytisk skikkelse.
Samtidig var han fra evighet. Jesus er Livets evige ord. Sann Gud og sant menneske. Bare i troen på ham har vi fellesskap med Gud, som skapte oss til fellesskap med seg.
Andakten er en del av en andaktsrekke tidligere publisert i avisen Fædrelandsvennen, som tar utgangspunkt i motivasjonen bak ulike brev i Det nye testamentet.