Sangstrofen «What if God was one of us?» kommer stadig tilbake til meg ved juletider, over tyve år etter at Joan Osborne sang den første gang. Barnet i krybben var jo nettopp sann Gud og sant menneske.
Gud ble virkelig én av oss! I Betlehem skjedde oppfyllelsen av løftet fra Jesaja 7, om at han de ventet på, skulle få navnet Immanuel – Gud med oss. I hebraisk kultur sa navnet noe viktig om personen, slik Immanuel gjør, og slik vi så i gårsdagens andakt. Da møtte vi navnet Underfull rådgiver i Jesaja 9,6, det første av fire navn som profeten brukte på Messias i denne fødselsannonsen 700 år før underet skjedde. Det neste navnet er Veldig Gud. I Jesus er Guds allmakt kommet nær, for oss. Kan det sies tydeligere, at barnet viser oss både hvem Gud er og hvordan Gud frelser oss?
Gud – den veldige, den ene, den mektige, ble en av oss. Med særegen øyenfarge og dialekt. Han kjente på sult, tretthet, fristelse, smerte, lidelse og til sist død. Han kjente på vår maktesløshet, av kjærlighet til oss. For bare som en av oss kunne han forberede redning for hele oss – med sjel, kropp, tanker og følelser. Men bare som sann Gud, kunne frelsen fullføres.
Barnet i krybben – sann Gud og sant menneske. Den mektige ble maktesløs, for å gi oss maktesløse sin store seier. Svarer vi med undring og tilbedelse?
Andakten har også vært publisert i avisen Fædrelandsvennen.