The Post er en hyperaktuell film 
i fake news-beskyldningenes tidsalder.

Av Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i avisen Dagen

(Artikkelen ble først publisert i Dagen.)

Når regissørlegenden Steven Spielberg åpner dørene inn til redaksjonslokalene i en amerikansk storavis på 1970-tallet, blir det akkurat så detaljrikt som du forventer. Hos Washington Post hviler sigarettrøyken tungt over skrivebordene i en redaksjon full av hvite menn i hvite skjorter, slips og bukseseler. Pressens grand old men, mens de fortsatt var store, men ennå ikke gamle.

Det blir også gjensyn med en tid da skrivemaskiner, rørpost og blysats var like naturlig som bærbar PC, e-post og digital design er i dag. I Spielbergs gjennomførte kunstspråk føles tidsreisen aldri klisjeaktig, bare fascinerende, autentisk og ekte.

Skup

Selv om den ytre staffasjen tilhører en forgangen tid, så er problemstillingen filmen kretser rundt like gammel og like klassisk som den uavhengige journalistikken selv: Skal vi publisere saken eller skal vi la det være?

Washington Post sitter på det som ser ut til å være tiårets største skup. De har fått tilgang til hemmeligstemplede dokumenter som viser at Det hvite hus i årevis ført amerikansk offentlighet bak lyset. Krigen i Vietnam kan ikke vinnes. Det hemmelige materialet viser med all tydelighet at president Richard Nixon er fullstendig klar over det, men likevel fortsetter den blodige og håpløse krigføringen.

I det amerikanske pressesystemet er det utgiveren og ikke sjefredaktøren som tar den endelige avgjørelsen om trykking. Washington Posts utgiver, Katharine Graham, glitrende spilt av Meryl Streep, har arvet avisen og utgiver-rollen fra sin avdøde mann. Hun er ikke det mest hardtslående pressemennesket, men ønsker seg egentlig en litt mykere avis. Litt mer stoff som kvinner kan kjenne seg igjen i. Kanskje avisen ikke hele tiden skal legge seg ut med de som har makt? Det er kanskje mulig å komme dem litt mer i møte? Ikke søke full konfrontasjon hver gang? Hun baler ofte med slike spørsmål, men blir hver gang satt på plass av avisens sjefredaktør Ben Bradlee, like glitrende spilt av Tom Hanks.

Helt alene

Men akkurat når det gjelder denne monumentale trykkeavgjørelsen, står hun helt alene. Dette er hennes livs viktigste redaksjonelle beslutning. Hun må ta et valg som kan få enorme konsekvenser for den virksomheten hun leder. Og hun må gjøre det helt på egen hånd.

Avisens advokater fraråder henne på det sterkeste å trykke. Det foreligger allerede et rettslig forbud mot å trykke. Ved å trosse det kan både journalistene som jobber med saken, redaktøren og utgiveren selv risikere fengselsstraff.

Avisens kommersielle direktører spår et økonomisk armageddon hvis hun sier ja. De mener at en publisering vil ødelegge avisens forestående børsnotering. Bankene vil bli nervøse og hele det finansielle korthuset står i fare for å rase sammen. Kanskje kan det være slutten for avisen? Og da vil det være hun som har ødelagt alt det tidligere generasjoner har bygd opp.

Liv i fare

I tillegg til det juridiske, politiske og økonomiske presset appellerer motstanderne også til hennes moral: Er hun ikke klar over at hun vil sette unge amerikanske gutters liv i fare i Vietnam hvis disse opplysningene blir kjent også av USAs fiender?

Dramaets høydepunkt kommer i timen rett før midnatt. Skal trykkpressen startes eller ikke? Hele ansvaret hviler på en usikker kvinnes skuldre.
Det som gjør The Post til noe mye mer enn pressenostalgi for spesielt interesserte er at problemstillingene den tar opp er så grunnleggende viktig. Det gjelder medienes avgjørende rolle i demokratiet. Hvem skal holde makten ansvarlig? Hvem skal avsløre løgner? Hvem skal påvise maktmisbruk? Hvem skal gjøre alt dette hvis vi ikke har en presse som har mot og vilje til å ta konsekvensene?

Samtidig har filmen skremmende mange paralleller til samfunnssituasjonen i vår egen tid. Ingen president i Det hvite hus har vært mer uttalt negativt innstilt til mediene enn han som sitter der nå. Siden Richard Nixons tid har vi heller ikke sett en mer systematisk verbal krigføring mot pressen enn den Donald Trump bedriver.

Det er derfor vi trenger en fri og uavhengig presse som ikke lar seg true til taushet. Og det er derfor vi trenger filmer som The Post.

(Visited 63 times, 1 visits today)

Relaterte artikler