Jeg er overbevist om at den som lengter etter himmelen gjør mest nytte på jorden. 

Hvis jeg skal fungere bortimot optimalt, er jeg dønn avhengig av en harmonisk start på dagen. Jeg må våkne med følelsen av at en nattergal har kommet seilende over den blå himmelen og satt seg ømt ned ved hodeputen min for å hviske at alt er klart: Solen har klatret over åskammen, det friske vannet sildrer gjennom bekken og hele Guds skaperverk er forberedt på at jeg skal stå opp til en ny dag.

Etter at ørnevinger har båret meg fram til kaffetrakteren, står jeg på verandaen og skuer ut over byen. Hver dag faller blikket ned på samme punkt: Revolusjonen som pågår i Rådhusgata. Blant alle hustakene som kappes om å likne hverandre, er det nemlig noe som bryter radikalt med mønsteret. En liten kirke, der et tynt spir peker oppover mot himmelen.

2000 år etter oppstart er kristendommen her fremdeles. Er kirken i stand til å børste av seg støvet og forandre verden nok en gang?

Absolutt. Her er en av grunnene:

Verden trenger et ideal

Historien har fostret fram mange mennesker med ambisjoner om å forandre verden. Felles for alle er at de har en misnøye med tilværelsen. «Verden burde være annerledes», mener de.

Jeg er enig – her på jorden er det mye å ta tak i. Men hvordan burde verden vært? Når man sier at noe «er feil» med verden, bør man ha en eller annen ide om hva som hadde vært riktig. Man kan selvsagt slå seg til ro med at verden bare er sånn som den er, men da kan man heller ikke si at noe faktisk er galt med den.

Vi må peke på et ideal – en arbeidstegning som forteller noe om hvordan ting burde være. Dette idealet kan verken være en subjektiv mening, fri fantasi eller ren spekulasjon. Det må være forankret i noe ekte og solid. Hvor kan vi finne dette?

Kan datoen gi oss svaret? 

I boken Ortodoksi beskriver den britiske forfatteren og humoristen G.K. Chesterton (1874-1936) tankerekken som overbeviste ham om at klassisk kristendom er sann og troverdig. I kapitlet «Den evige revolusjon», som denne artikkelen har lånt tittelen fra, kommer han fram til at verden trenger et ideal. Men dette kan ikke være hva som helst.

Overraskende mange smarte mennesker peker mot kalenderen, og avviser fortidens verdier med å si ting som «Hallo, vi lever jo i 2017». Men man har vel ingen garanti for at fremskrittets hellige navn automatisk tar med seg gode og riktige verdier?

Andre peker mot naturen. Kan den fortelle oss hvordan verden burde være? Man kan absolutt observere mange spennende prosesser i naturen, men til syvende og sist er den ganske taus når det gjelder de grunnleggende spørsmålene: Hva er godt, verdifullt, rett og galt?

En annen verden

Verken kalender, tidens utvikling eller naturen kan fortelle hvordan verden burde være. Chesterton konkluderer på følgende måte:

«Vi måre glad i verden for å kunne forandre den. Men vi måre glad i en annen verden for å ha noe vi kan forandre den til.»

Dette idealet må være fast og uforanderlig, mener Chesterton. Uten dette likner menneskeheten en mann som bruker hele livet på å male garasjen fordi han stadig skifter mening om hvilken farge den burde ha.

«Hvis bildet av himmelen alltid forandrer seg, vil jorden forbli den samme», skriver han. 

Å elske himmelen

Jeg er tilbake ved kirkespiret. Det peker oppover, mot et ideal som er evig og uforanderlig, forankret i Guds rike, i Gud selv. Det kan aldri bli utdatert, for idealet tilhører ikke fortiden, men en annen verden.

Dette er grensesprengende: Kristendommen bekrefter opplevelsen vi mennesker har i møte med urettferdigheten og lidelsen i verden: Det helt sant at verden ikke burde være slik. For Gud skapte en verden der alt var godt, som han fremdeles elsker og vil restaurere.

Kristne har til tider blitt anklaget for å nedprioritere livet på denne siden av døden. Det burde være motsatt. Jeg er overbevist om at den som elsker himmelen gjør mest nytte på jorden. Den som lengter etter himmelen vil aldri slå seg til ro med urettferdigheten, nøden og synden i verden. Som kristen har hvert øyeblikk potensiale til å bli en revolusjon, der alt vi er og gjør sier: La ditt rike komme.

Artikkelen er tidligere publisert i Korsets Seier.

Relaterte artikler