«Jeg har ikke kommet for å bringe fred, men sverd», leser Venjamin i sin slitte Bibel, og tar ordene fullstendig bokstavelig. 

I en brunblomstret leilighet i en grå, russisk by forsøker en alenemamma å forsørge tenåringssønnen Venjamin etter skilsmissen. Det er ikke før hun får en telefon fra skolen at hun skjønner at Venjamin er i forandring. Plutselig vil han ikke ha svømming med jenter, og drar frem bibelvers når han skal forklare seg. En eller annen gang for ikke lenge siden har han tydeligvis oppdaget Bibelen, og nå er den lest i filler og full av eselører. Det han leser gjør at han fordømmer sin egen mor som skilte seg fra faren, han fordømmer jentene som kler av seg i svømmingen, han fordømmer den liberale, ortodokse presten og han fordømmer læreren som lærer dem om prevensjonsmidler og evolusjon. Han kler seg i sort og argumenterer dem i senk med bibelvers.

Elena, den ateistiske biologilæreren som brenner for opplysning og vitenskap, nekter å gi seg for Venjamins ideer. Men når hun tar opp kampen og lærer seg bibelvers for å argumentere mot ham, ber skolens ledelse henne om å roe seg ned.

Ved første øyekast ser Disippelen ut som en film som nærmest roper at religion trykker menneskene ned, og at Russland og folket må akseptere den moderne verden. Men etter hvert ser vi at Elena blir nesten like manisk som Venjamin, og de ender trist for dem begge. Det er ikke nødvendigvis religionen som er problemet for Russlands fremgang, redde mennesker er.

 

Verden må glemme religion

Disippelen er ingen blockbuster som kommer til å se høye besøkstall. En russisk film basert på et tysk skuespill om en radikalisert, kristen ungdom som utelukkende snakker om Guds dom er ikke feel-good. Men det er en film som er veldig godt laget, som beveger, irriterer og får oss til å tenke.

Mange filmkritikere mener at Disippelen viser oss hvorfor man ikke kan anvende oldtidens tekster på dagens samfunn. Å stole på eldgamle skrifter for å forsvare en tro representerer en utdatert måte å se verden på. Disse skriftene bare oppmuntrer trangsynte mennesker som er immune mot nye måter å tenke på eller sosiale normer som utvikler seg, sier flere som har omtalt filmen. Andre sier at dette er et spark mot religiøse, at slik galemannsoppførsel Venjamin viser blir konsekvensen av et radikalisert samfunn. Men Venjamin er ikke bare radikalisert, han blir nærmest manisk og paranoid. Han har ingen som kan hjelpe ham til å forstå det han leser, og han styres av frykt. Men har Venjamin rett i noe av det han hevder? Gud har gitt oss noen leveregler fordi han mener det er godt for oss, og Bibelen sier noe om at vi har et valg: vi kan lytte til hva Gud ønsker for oss, eller vi kan lukke ørene. Guds ord er aktuelt, holdbart og troverdig i dag, det endres ikke med hva som skjer i verden. Det snakker til mennesker som er like preget av frykt, skam, ufrihet og sårbarhet uansett hvor og når de lever.

 

Mangler nåde

Det blir klart at Venjamin glemmer eller ikke forstår det mest sentrale av innholdet boken han leser i: ordene om nåde. Han pugger vers som handler om Guds dom, men har ikke skjønt løsningen på problemet. Etter hans fremstilling handler det om å leve riktig nok. Når kompisen ikke blir helbredet ved bønn, mener Venjamin at det må være vennens feil siden han ikke tror hardt nok eller rett nok.

Gode filmer peker på hva vi lengter etter. Både Venjamin og Elena lengter etter frihet. Elena ønsker seg frihet til å leve et liv uten religion, Venjamin lengter etter et samfunn som tar Guds ord på alvor. Begge går til angrep på det de mener er galt i stedet for å lytte, lære og snakke. Venjamin begynner på rett sted for å finne svaret på sin lengsel, men finner bare skyggen av fred, ikke Guds ekte fred.

 

Artikkelen ble først publisert på iTro.no

 

Relaterte artikler