Advent – ankomst. Adventstid – ventetid. Vi skal minnes Jesu ankomst! At han kom en dag, at han daglig kommer til den som vil leve i Hans nærhet, og at han en dag skal komme igjen.

Men julen minner oss også på at Jesus var den som skulle komme. Han var svaret på løftene! Disse løftene som går som en rød tråd gjennom det gamle testamentet – løftene om en kommende Messias. Om Han som skulle gjenopprette felleskapet med Skaperen. Om Han som skulle være et lys for folkeslagene. Om Han som skulle ha makt og herrevelde. Om Han som skulle skape en fred uten ende.

Disse løftene som naturlig nok ble tolket så forskjellig av ulike grupperinger i samtidens Jødeland. Disse løftene som, alle som ett, ble oppfylt i det lille guttebarnet i Betlehem. Disse løftene som Gud ikke kunne bryte uten å fornekte seg selv.

«Å love er til sist å lyve», heter det hos Ibsen. Et blikk rundt oss eller inn mot oss selv, er nok til å forstå hva han mente. Så menneskelig – og så fjernt fra Guds handlemåte.

Guds trofasthet er selve fokuset i julebudskapet. Guds kjærlighet til synderen og vrede over synden, som vi møter allerede i Bibelens tredje kapittel. Guds pakttroskap, som umulig kunne brytes fra hans side! Det gjelder også i møte med oss: Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.

 

Denne andakten er også publisert i avisen Fædrelandsvennen som en del av en andaktsrekke for første uken i advent 2017. 

(Visited 52 times, 1 visits today)

Relaterte artikler