ARTIKKEL: Humanisten Staffan Gunnarson spør om ikke Jesus bare er en mytisk person. Og poenget er klart: Er ikke Jesus en historisk person, faller hele den kristne troen. Det er et spørsmål av ytterste viktighet. Vi skal i denne artikkelen gå mer i dybden og se hva sporene vi har peker mot.

 

Foto: Thornton Books

Codex Sinaitus, eldste bevarte utgave av NT. Datert til 330 – 350. Foto: Thornton Books

 

Kildene

Det er ikke første gang myte-teorien blir fremstilt. Vi har allerede nevnt saken fra i sommer på snakkomtro (les her) da stipendiat Hilde Brekke Møller ved MF, skapte oppstyr i kristen-Norge, der hun i en bloggartikkel på forskning.no (31/7) stilte spørsmål ved om Jesus virkelig har levd. Artikkelen ble gjengitt i Vårt Land (10/8), og Brekke Møller viste til teologiprofessoren Robert Price, som mener at fortellingene om Jesus startet som myter.

Brekke Møller forklarer likevel i en senere bloggartikkel på forskning.no at det for henne ikke er noen tvil om at Jesus virkelig har levd. Poenget hennes var å vise at det finnes noen som hevder det motsatte.

Og selv om de aller fleste (både liberale og konservative) teologer, samt de aller fleste historikere, er enige om at Jesus er en historisk person, er det i lys av innvendingene interessant å se på det historiske materialet vi har tilgjenglig, og undersøke hvorfor en med stor overbevisning kan omtale Jesus som en historisk person.

La oss begynne med Brekke Møller. For å forklare misforståelsene i sin første bloggpost skriver hun i en senere bloggartikkel på forskning.no:

«I denne bloggposten vil jeg…legge fram en sak som jeg mener utvilsomt skjedde med Jesus (og som naturligvis ikke kunne skjedd hvis han aldri hadde eksistert).

hilde brekke møller

Hilde Brekke Møller. Foto: MF.

Jesus døde fordi noen ville ta livet av ham.
Jesus ble hengt på et romersk kors.

Hvorfor er jeg så sikker på det? Det er ikke bare fordi de eldste kildene til Jesu liv bevitner det. Det er ikke bare fordi evangeliene bruker mesteparten av spalteplassen for å fortelle om hvordan det gikk til, og hva som skjedde etterpå. Det er ikke bare fordi andre jødiske, romerske og greske kilder fra samtiden nevner nettopp korsfestelsen når de skriver om Jesus. Det er ikke fordi vi vet at fortellingen om Jesus på korset var (og er) viktig for kristne.

Jeg er sikker, fordi fortellingen om Jesu død på korset er en veldig dårlig idé. Man ville ikke dikte opp en fortelling som dette. Den selger ikke.»

(Hilde Brekke Møller, forskning.no 02/9.).

 

Selv om Brekke Møller mener seg å være sikker fordi «fortellingen om Jesu død på korset er en veldig dårlig idé», er det viktigere med kildematerialet. Det er der vi må begynne. Hvilke kilder har en egentlig til denne Jesus fra Nasaret? Og kan vi egentlig stole på det disse kildene forteller oss?

En historisk tro

Den kristne troen står og faller ved om Jesus virkelig er Guds sønn som døde for våre synder og stod opp igjen fra de døde i Jerusalem, for om lag 2000 år siden. En forutsetning korsfestelse og oppstandelse er at Jesus virkelig er en historisk person. Om Jesus ikke har levd, dødd og stått opp, er vår tro meningsløs og vi er de «ynkeligste av alle mennesker», for å bruke Paulus sine ord (1.Kor 15,19). Den kristne tro er ikke ment å være en psykologisk krykke som skal bære oss gjennom dette livet. Det er en tro for liv og evighet. Troen vår er ene og alene relevant om den faktisk er sann, om den stemmer med virkeligheten.

Og da er det avgjørende viktig at den Jesus Kristus vi leser om i Bibelen er en historisk person.

Historiske bevis

papyrus 52

Foto: Tekstfragment (P52) fra Joh 18. Dateres til ca år 125. Funnet i Egypt.

Vi begynner med å stille et helt generelt spørsmål: Hvordan kan vi vite at noe som helst har skjedd i historien?

For eksempel: Hvordan kan vi vite noe hvem som utkjempet slaget ved Stiklestad? Eller hvordan kan vi vite noe om George Washington sitt liv?

Det er to ting som blir avgjørende viktig:

1. I særdeleshet: troverdige kilder – særlig øyenvitneskildringer, og:
2. Arkeologiske spor. Ikke fullt så viktig, men kan styrke eller svekke kildene.
Troverdige kilder
Jeg tror ikke noen av oss betviler at Olav Den Hellige falt i slaget ved Stiklestad (1030). Likevel er den eldste kilden vi har til dette slaget å finne i Snorres Heimskringla, som er skrevet nærmere to hundre år etter at det skal ha skjedd (1220 – 1235). Det er helller ikke gjort funn på Stiklestad av gjenstander eller spor i terrenget som kan bekrefte Snorres saga om slaget (naturlig nok).

Når det kommer til George Washington (1732 – 1799) er det noe enklere både med kilder og arkeologiske spor. Vi trenger ikke lete lenge for å finne både øyenvitneskildringer og andre spor som kan dokumentere hans liv og levnet. Dette henger sammen med flere aspekter; blant annet at det ikke er mer enn godt 200 år siden han døde. Det avgjørende for historisiteten er likevel de omfattende og nære kildene til hans liv, både i tid (skrevet mens han levde eller kort tid etter hans død) og rom (av mennesker som opplevde eller levde nært på ham). Slik nærhet i tid og rom øker kildenes troverdighet.

pontius pilatus, stein

Foto: «Pontius (Pilatus), landshøvding (i) Judea». (Datert til 26 – 37 e.Kr)

Arkeologiske spor
Arkeolgoske spor bekrefter ikke noe i seg selv,
men de kan styrke eller svekke troverdigheten til kildene.
For eksempel styrker det evangelienes troverdighet
at en har funnet arkeologiske spor fra rundt år 30 e.Kr
i Judea som forteller om en viktig person ved navn Pontius Pilatus.

 

Historisitet – grad av sannsynlighet

Før vi videre ser på kildematerialet til Jesu liv, er det greit å ha klart for seg at i møte med hendelser som har skjedd i fortiden forholder vi oss alltid til større eller mindre grad av sannsynlighet. Vi «vet» ikke i betydningen 100% sikkert.

Historieforsker og teolog Michael Licona forteller at historikere oprerer med et spektrum for historisitet:

Fra utvilsomt uhistorisk, veldig tvilsomt, ganske tvilsomt, via ubestemmelig (nøytralt), noe sannsynlig, ganske sannsynlig, til veldig sannsynlig og utvilsomt historisk. Licona forklarer at noe regnes for historisk når det kan plasseres et sted over «noe sannsynlig».

Vi kan slå fast at slaget ved Stiklestad og George Washington oppfyller kriteriene for historisitet, men at George Washington gjerne kan plasseres høyere på sannsynlighetsskalaen.

Kilder til Jesu liv

Hvilke historiske bevis finnes det egentlig for Jesu liv?

Det er åpenbart at vi må vende oss til kildene. For det første har vi evangeliene. Dernest utenombibelske kilder, som det også finnes noen av.

Utenombibelske kilder

Jesus fra Nasaret er nevnt i antikke skrifter (antikken: 500 f.Kr – 500 e.Kr) av ikke-kristne historikere. Blant dem er Josefus og Tacitus.

Josefus var en jødisk historieskriver som levde i det første århundret e. Kristus. Hans mest kjente verker er «De jødiske antikker» (ca. 94 e.Kr) og «Den jødiske krig» (ca. 75 e. Kristus).

I de jødiske antikker kan vi lese følgende sitat om Jesus:

Josephus

Illustrasjon: Josefus.

«På den tid var det en vis mann som ble kalt Jesus, og hans vandel var god. Han var kjent for å være rettskaffen. Mange av jødene og mange av andre nasjoner ble hans disipler. Pilatus dømte ham til korsfestelse og død. Men de som var blitt hans disipler ble ikke frafalne. De fortalte at han hadde vist seg for dem tre dager etter korsfestelsen, og at han var i live. Følgelig var han kanskje Messias, som profetene hadde fortalt skulle gjøre under. Og den kristne stamme som fikk navnet sitt fra ham er ikke utryddet til denne dag.» (De jødiske antikker, 18,55-59).

Gjennom dette utdraget belyses fire faktum om Jesu liv, død og oppstandelse som vi også finner i NT:

1. Jesus ble ansett for å være en vis og rettskaffen mann
2. Mange jøder og folk fra andre nasjoner ble hans disipler
3. Pilatus dømte ham til døden på korset
4. Disiplene vitnet om at han hadde stått opp fra graven tre dager etter.

Tacitus var senator og historiker i det romerske imperiet under det første århundet e.Kristus. Etter at det brøt ut en bybrann i Roma i år 64 e.Kr la Keiser Nero skylden på de kristne og satte i gang en omfattende forfølgelse av dem. Tacitus skriver følgende:

«For å stoppe ryktene om at Nero selv hadde påtent brannen i Rom anklaget og torturerte Nero noen mennesker som var hatet for deres onde gjerninger. Denne gruppen mennesker går under navnet kristne. Opphavsmannen til denne sekten var Kristus som under Tiberius regjering ble dømt til døden av Pontius Pilatus. Denne fordervelige overtro ble bare midlertidig undertrykt før den blomstret opp igjen. Og det ikke bare i Judea som var ondets opphavssted, men også i Rom hvor alskens avskyelige og skammelige ting flyter sammen og trives.»

Tacitus var ingen objektiv historiker (ingen er det). Han mente de kristne og deres tro var ond og overtroisk. Likevel finner vi også her noen interessante observasjoner:

1. Opphavsmannen til den kristne tro var Kristus.
2. Jesus levde i Judea under Tiberius regjerningstid (14 e.Kr – 37 e.Kr)
3. Jesus ble dømt til døden av Pontius Pilatus
4. Det ble satt i gang en aggressiv forfølgelse av de kristne under Keiser Nero (men de kristne oppga ikke sin tro)
5. De kristne ble anklaget for deres «fordervelige overtro» (antagelig troen på Jesu oppstandelse).

Disse to sitatene gir oss verdifull informasjon om Jesus og de første kristne. Det finnes også andre kilder, som vi bare nevner kort her:

– Mara bar Sarapion, nevner Jesus indirekte som jødenes ”kloke konge” i et skrift fra omtrent år 73.
– De romerske historikerne Plinius den yngre og Suetionius nevner også Jesus og hans tilhengeres gjerninger i sine verker.
– Jesus er også omtalt i jødiske skrifter, Talmud i særdeleshet; der Jesus blir fremstilt som en som fører folket på villspor.

Evangeliene

De utenombibelske kildene er interessante, men de viktigiste kildene til Jesu liv er uten tvil evangeliene. Det er alfa og omega for den kristne tro at disse tekstene er pålitelige og troverdige. Vi må kunne avkrefte at dette bare er fantastiske fortellinger om en mytisk figur.

Troverdighetskriterier

Det er flere elementer som gir historiske tekster troverdighet. Vi har allerede sett hvordan nærhet til hendelsene i rom og tid er viktig. Når det kommer til tekster fra antikken er det ikke bevart noen orginalmanuskript for ettertiden. De eldste bevarte kopiene vi har fra antikke skrifter stammer fra det 2. århundret.

Et element som styrker teksters historiske troverdighet er flere og like (i innhold) kopier. Trykkekunsten oppstod som kjent ikke før på 1400-tallet. Før dette var det avskrift for hånd som gjaldt. Først på papyrus (fra papyrusplanten ved Nilen) og senere på pergament (av geiteskinn, ei geit ga to 30x40cm ark, 4 sider. NT er på 300 sider, altså ville en trenge 75 geiter). Kopiering ved avskrift var en dyr og tidkrevende aktivitet. Det tyder på at bare tekster som ble regnet som særlig viktige ble kopiert, og da var det av ytterste viktighet at dette ble gjort nøyaktig. Finner en i tillegg slike kopier, med lik tekst, på ulike geografiske områder, vil også dette styrke tekstenes troverdighet.

Hvordan står NT seg i møte med slike kriterier; nærhet i tid og rom, flere og like kopier?

Vi regner uten med at historien om Julius Cæsar (100 – 44 f.Kr) er pålitelig. I de sju bøkene han skrev om gallerkrigene, Commentarii dei bello gallico, forteller Cæsar om krigene han førte i årene mellom 58 og 52 f.Kr. Selv om det bare er bevart 10 kopier, der den eldste er fra 1000 år etter det skal ha blitt skrevet, finner vi ingen grunn til å tvile på at framstillingen hans er pålitelig.

Jeg tror vi kan si det samme om verkene til Homer og Platon. Vi regner i all hovedsak disse tekstene som pålitelige og historisk troverdige.

Høy troverdighet
Det interessante er at NT skiller seg ut – i særklasse. Vi har mer enn 5000 kopier, nær hendelsene, både i tid og rom. Når vi i dag i tillegg vet at kopiene er funnet på forskjellige steder og at over 90% av tekstene i kopiene stemmer overens, må vi konkludere med at NT sin historiske troverdighet er meget høy.

Innvendinger

Selv om NT sin historiske troverdighet er høy, finnes det innvendinger. Vi skal se på noen av de mest vanlige her.

Nummer 1: «Tekstene er blitt endret opp gjennom historien. Og vi finner ikke de «egentlige» evangeliene vi finner i NT.»

Tekstene er blitt endret opp gjennom historien
Den første kopien vi har tilgjengelig ligger så nær som 25-30 til orginalteksten, som igjen skrevet ikke mer enn 50 – 90 etter Jesu fødsel, altså maksimum en generasjon etter Jesu død og oppstandelse. Øyenvitner ville lett kunne ha avkreftet usannheter.

Det er ikke de «egentlige» evangeliene vi finner i NT
Det er blitt påstått at keiser Konstantin under kirkemøtet i Nikea i år 325 fikk tatt ut de «ekte» evangeliene fra NT og satt inn de fire vi kjenner i dag. I sin umåtelig populære bok, Da Vinci-koden, spinner Dan Brown dette videre:

«Konstantin tinga og kosta ein ny bibel der ein utelet dei evangelia som omtalte Jesu menneskelege drag, og opphøgde dei evangelia der han vart skildra som guddommeleg. Dei tidlegare evangelia vart forbodne, samla inn og brende» (Da Vinci-koden, s. 259).

Det kunne vært mulig å tenke seg at dette hadde skjedd, om en ikke hadde noen eksemplar av NT fra før år 325. Men det fins i alt 43 håndskrifter av NT fra før år 325. Noen av håndskriftene inneholder hele evangeliene eller brev, andre er mindre fragment av tekster. Vi kan i dag derfor sammenligne håndskriftene fra 300-tallet, med de fra 200-tallet, ja, til og med noen fra 100-tallet. Felles for alle er ingen inneholder andre evangelium enn de fire som står i Bibelen i dag. Det er altså ikke mulig å påstå at evangeliene ble byttet ut.

Evangeliene er skrevet av folk som likte Jesus
En annen innvending er at evangeliene ble skrevet av folk som likte Jesus.
Men dette i seg selv er ingen grunn til å avvise det de har skrevet. Det finnes derimot gode grunner til å tro at NTs forfattere ikke har framstilt Jesus (eller seg selv) slik de ønsket. Blant annet ser vi hvor svikefulle disiplene er. Feighet, tvil og vantro er vanlig. Jesus blir heller ikke framstilt som den krigerkongen jødene ventet på – og døden på et kors var noe av det mest nedrige et menneske kunne utsettes for, og i alle fall ikke noe for Gudesønnen.

Lukas skriver i innledningen til sitt evangelium:

«Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert fra dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i.» (Luk 1, 1 – 4)

Styrket troverdighet

Vi har her sett på tre vanlige innvendinger. Ved å imøtegå disse ser vi at evangelienes troverdighet blir styrket, heller enn svekket. Det er flere faktorer som styrker evangelienes troverdighet:

1. Forfatterne er ikke redde for å stille seg selv i et dårlig lys.
2. Evangeliene ble skrevet mens øyenvitner enda levde.
3. Evangeliene ble til i en fiendtlig kontekst, hvor mange hadde interesse av å motsi det som ble sagt.
4. Apostlene var villige til å dø for det de trodde på.

Oppsummering

I vår gjennomgang har vi sett at Jesus fra Nasaret må ha vært en historisk person. Vi har sett på viktigheten av gode og pålitelige kilder, og hvordan arkeologiske spor kan styrke eller svekke disse kildene. Vi har sett at Jesus blir nevnt i flere utenombibelske verker, og vi har også sett hvordan NT, vår hovedkilde til Jesu liv, utmerker seg i særdeleshet i møte med troverdighetskriterier og andre tekster fra antikken. Vi kan altså med den største grad av historisk sikkerhet omtale Jesus som en historisk person.

Av: Eivind Bø, redaktør for snakkomtro.no

Relaterte artikler