To unge menn møter oss på kinoskjermen i vår. Én er i ferd med å gå til grunne, én er i ferd med å reise seg fra avgrunnen. Den ene har omgivelser som bryr seg og viser omsorg, likevel går det galt. Den andre har blitt sviktet av familien og har få venner, likevel stabler han et nytt liv på beina.

I En gatekatt ved navn Bob fortelles historien om narkomane James Bowen, en film som er basert på boken James selv skrev om sitt eget liv. En turbulent barndom endte i en ti år lang periode der James bodde på gata i London, avvist av familien og stort sett ruset. Han overlevde ved å spille gitar og synge. Den innledende scenen der han synger «Everybody look at me, take another look at me, I´m beautiful», i klær som er så skitne at de står av seg selv og med en gitar som er tapet for å holde sammen, er hjerteskjærende. Han er like grå på innsiden som på utsiden, og går sånn i ett med fortauet at det er slett ingen som legger merke til ham. Men en dag får han en mulighet av en sosialarbeider som kjemper for at han skal få en egen leilighet. Like etter at han har flyttet inn, kommer han over en rødbrannet katt ingen vet hvem eier. Katten Bob blir James´ venn, kompanjong og motivasjon. Bobs fredelige vesen gjør at han trives på skuldrene til sin eier. Han blir raskt en attraksjon og James´ uventede vei ut av elendigheten. Bøkene Bowen har skrevet om sitt liv og møtet med Bob har solgt i store antall. Nå er altså historien også festet til filmlerretet.

Tveegget sverd

I et nedslitt boligkompleks, i en leilighet med bare brune tekstiler overdrysset av beige og brune blomster bor en alenemamma med tenåringssønnen Veniamin. Hun elsker sin sønn, men turnerer tre jobber for å få livet til å gå rundt og rekker ikke å registrere hva som skjer med gutten før han en dag erklærer at han ikke kan ha svømming med klassen fordi jentene er så lite påkledd. Selv om moren først fnyser av at Veniamin av en eller annen grunn har begynt å lese i Bibelen, er boken blitt så viktig for ham at han lærer seg store deler utenat. Det blir starten på ødeleggelsen for Venjamin i filmen Disippelen. I stedet for at tekstene setter ham fri, blir de våpen i hans krig mot usømmelig påkledning, undervisning i evolusjon og en prest som slett ikke er så nøye med å tjene Gud i sin gjerning. I stedet for å bli møtt på sin leting, blir Venjamin utstøtt. Frykten for Guds dom blir altoverskyggende, og det eksisterer til slutt ingen grenser for hvor langt han vil gå for Gud.

Nedbrutt og oppreist

Begge disse karakterene minner oss om betydningen av nåde. James fikk en ny mulighet av noen som så på ham og så hans verdi bak det skitne og ødelagte. Veniamin glemmer Guds nåde i sin iver etter å være Guds kriger, selv om han ofte har rett i det han påpeker er galt med sine medmennesker. Den ene ble reist opp, den andre ble syk og nedbrutt.

Forfatteren Phillip Yancey har skrevet flere bøker om nåde, og i andaktsboken Grace Notes skriver han: «Å ta Guds oppdrag på alvor innebærer at jeg må lære å se på verden opp ned, slik som Jesus gjorde. I stedet for å se etter mennesker som stryker mitt ego, finner jeg dem som behøver å strykes; i stedet for viktige mennesker som kan gjøre meg tjenester, finner jeg mennesker med få ressurser; i stedet for de sterke, ser jeg etter de svake; i stedet for de friske, de syke. Er det ikke slik Gud forsoner verden med seg selv? Insisterte ikke Jesus på at han kom for synderen og ikke for den rettferdige, for den syke og ikke for den friske?»

I møte med disse to livsskjebnene er det godt å minnes at Gud ser oss i sin nåde. Gjennom det grå og skitne, det som ikke fungerer, det som vi har ødelagt, misforstått og misbrukt. Guds nåde reiser opp, og til mer enn et godt liv. Guds nåde forener mennesker med Gud og viser hvilken verdi vi har. Måtte vi ha øyne som ser mennesker rundt oss som behøver nåde, slik James ber om i filmen.

 

Artikkelen ble først publisert i På Bølgelengde, medlemsblad for Familie & Medier

 

 

(Visited 214 times, 1 visits today)

Relaterte artikler