Vi flytter over artikler fra det nå nedlagte nettstedet Kulturvinduet, og trekker frem saker som er tidløse eller fremdeles aktuelle. Denne saken ble først publisert i mai 2009. Filmen har 11 års aldersgrense, og det er verd å merke seg at den har skumle scener.


Når elleve år gamle Coraline Jones (Dakota Fanning) og hennes overarbeidede foreldre flytter til en nedslitt leilighet i et gammelt, guffent hus på bondelandet i Oregon, er hun veldig lei seg. Omgivelsene hennes er grå og kjedelige, naboene er merkelige og foreldrene er opptatt med jobbene sine. Til og med før de har begynt å åpne eskene i flyttelasset, sitter foreldrene bøyd over hver sin pc-skjerm. Når hun forsøker å få deres oppmerksomhet, bryter hennes mor (Teri Hatcher) ut: “Jeg har ikke tid til deg akkurat nå”, mens faren (John Hogdman) krever: “La meg jobbe!”

Dermed bruker Coraline tiden til å utforske. Hun blir raskt interessert når hun oppdager en liten dør som er teipet fast, men blir skuffet etter at hun overtaler moren til å åpne døren og ser at det ikke finnes noe bak der utenom en murvegg.

Samme kveld oppdager hun imidlertid en mus på rommet sitt. Hun følger etter den, men den forsvinner inn under døren. Denne gangen, i stedet for en murvegg bak døren, finner hun en magisk tunnel. Coraline kryper ned i tunnelen og ender opp i et hus som er identisk med det hun kommer fra. Men hun oppdager raskt at dette huset er veldig annerledes enn hennes eget. Her er det lyst og trivelig, i stedet for mørkt og slitt.

På kjøkkenet finner hun en kvinne som ser akkurat ut som moren, men denne personen er sprudlende og koselig, i stedet for fraværende og gretten. Hun introduserer seg selv som hennes Andre Mor. Hennes Andre Far er også lystig og morsom. Det hele synes å være en perfekt utgave av hennes egen verden. Det eneste hakket i platen er at hennes Andre Foreldre har knapper i stedet for øyne.

Basert på boken av Neil Gaiman, er Coraline og den hemmelige dør en velprodusert, fengende animasjonsfilm. Akkurat som filmen Et førjulsmareritt (1994), er Coraline og den hemmelige dør regissert av Henry Selick, og filmene har samme skumle gotiske atmosfære og lystige skrekk. Det er en visuell godsak, særlig om man ser den i 3D. Dette er den første “stop-motion”-animasjonsfilmen som er laget stereoskopisk. Handlingen er imidlertid skummel; en film eldre barn vil synes er underholdende, men som ikke bør vises for de sensitive. De overnaturlige aspektene pekes på allerede tidlig i filmen, når Coraline går for å ønske seg noe ved en ønskebrønn, og hele atmosfæren blir mørk og uhyggelig underveis.


Dagen etter besøket i det andre huset våkner Coraline i sin egen seng, og hun konkluderer med at hele opplevelsen var en drøm. Hun overbeviser seg selv om dette, helt frem til naboen Mr. Bobinsky (Ian McShane) forteller henne at hans tropp av sirkusmus har bedt han om å advare henne mot å gå gjennom den lille døren flere ganger. Men den påfølgende kvelden går hun gjennom døren igjen, og synes den Andre Verden er enda mer spennende enn forrige gang. “Alt er perfekt i denne verdenen, barnet mitt”, hevder den Andre Faren.

Hun er imidlertid overrasket over å møte en katt her, som hun også har møtt i den virkelige verden. Det er den samme katten, ikke en annen versjon med knappeøyne, og i denne verdenen kan den snakke. Når Coraline sier en kommentar om hennes Andre Mor, svarer katten (Keith David); “Hun er ikke lik noen annen mor jeg noen gang har kjent”. Han legger til; “Du tror nok denne verden er drøm som har blitt virkelighet, men det stemmer ikke.”

Coraline føler, forståelig nok, at livet hennes ikke er slik det burde være. Hun lengter etter foreldre som er interessert i henne, etter en verden full av fascinerende og vidunderlige ting. Hun trekkes naturlig nok mot muligheten for en verden som kan tilby alt det livet hennes ikke kan. Hun fristes av tilbudet om å bli her for alltid – frem til hun oppdager at prisen å betale er å sy knapper over øynene. Er det verdt å betale denne prisen for å få alt det hjertet hennes lengter etter, særlig kjærlighet fra foreldrene? Regissør Henry Selick kommenterer det slik: “Det som slo meg første gang jeg lest manuset, var kontrasten mellom de to verdenene; verdenen vi alle lever i, og verdenen hvor gresset alltid er grønnere. Dette er noe alle kan kjenne seg igjen i.”

“Du vil snart se ting på vår måte”, sier den Andre Moren. Dette er imidlertid problemet. For å kunne omfavne denne verdenen hvor “alt er riktig”, må Coraline betrakte alt på en gal måte. Hun må se dette bedrageriet som sannheten, og sannheten som irrelevant. Under overflaten lurer en mye mørkere kjerne. Det som synes å være en drøm som blir til virkelighet, blir til slutt et mareritt.

Når Coraline oppdager spøkelsene til tre barn som den Andre Moren holdt fanget for lenge siden, ser hun til slutt utenfor seg selv og hennes egne ønsker og behov. Hun innser at hun er den eneste som kan gjøre noe med det onde som utgjør kjernen i denne verdenen hun har kommet inn i. Neil Gaiman sier; “Jeg ville skrive en bok om hva det betyr å være modig; det er å være vettskremt og samtidig gjøre det som må gjøres – om å trosse frykt og hindringer.”

Coralines virkelige verden og virkelige foreldre er langt fra perfekte, men de er det minste ekte. Gaiman reflekterer over dette og sier; “Noen ganger får du kanskje ikke den oppmerksomheten du trenger fra mennesker du elsker; og noen ganger får du kanskje oppmerksomhet fra mennesker som ikke elsker deg på den beste og sunneste måten.” Coraline har hatt et galt syn på sin virkelige verden, fordi hun har betraktet den gjennom sin egen egoisme og sine egne interesser.

Men hennes skremmende opplevelser endrer perspektivet hennes og gjør henne i stand til å se virkeligheten på en sann og riktig måte. Hun har oppdaget og erkjenner nå at tilfredshet handler delvis om hennes innstilling og delvis om hva hun gir andre i stedet for hva kun krever av dem. Hun har med andre ord lært et grunnleggende bibelsk prinsipp; at det finnes ingen snarveier til tilfredshet. Disse forsøkene leder som oftest ikke til frihet og oppfyllelse, men til fangenskap og elendighet. All former for fristelse er like; de lover lykke, men leverer lidelse fordi de til syvende og sist kun er forføresler fra det onde.

Jesus advarte mot at de enkle valgene i livet – “den brede veien” – som synes å ha så mye å tilby, er veien som til slutt ender i fordervelse. Til forskjell fra denne, er det “den smale veien”, som synes å være vanskelig, krevende og lite tiltrekkende, som leder til det virkelige livet; Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den (Matt 7, 13-14).

Samtidig som disse ordene handler om hvordan vi responderer på og forholder oss til Ham, finner vi også, som Coraline oppdager, et generelt prinsipp om at dersom noe synes å være for godt til å være sant, er det ofte riktig.


Tony Watkins
© Tony Watkins / Damaris Norge

Oversatt av Ingvild T. Kro


(Visited 100 times, 1 visits today)