Av Sophie Lister

Tallene er akkurat like ufattelige som forestillingen. Det fortelles at regissør James Cameron har hatt et budsjett på svimlende 1,7 milliarder kroner, noe som gjør Avatar til en av de dyreste filmene som noen sinne er laget. På bare 17 dager, en utrolig rekord, tok filmen inn 1 milliard dollar i inntekter. Det tok over fjorten år å lage filmen. Det ble rapportert om en film som ville vinne nytt terreng for CGI-teknologi, som brukes til å lage dataanimasjon, og slik ville endre filmens ansikt. Avatar gav i høyeste grad lyd fra seg da den ankom kinosalene i desember 2009. Spørsmålet er om filmen har noe å si bak viraken.

I en fremtid hvor menneskeheten har tatt seg til verdensrommet for å finne nye verdener å plyndre, blir tidligere marinesoldat Jake Sully (Sam Worthington), lam fra livet og ned, gitt en uvanlig oppgave. Menneskelig gruvedrift på månen Pandora blir avbrutt av Na’vier, fiendtlige innfødte som nekter å samarbeide. Mens tankene hans styrer en kunstig laget kropp, en ”Avatar”, må Jake bevege seg blant disse blåhudede regnskoginnbyggerne. Målet er å vinne deres tillit. Han blir beordret til å manipulere Na’vifolket til å forlate sitt elskede hjem. Imidlertid tar det ikke lang tid før han blir glad i både deres fredelige livsstil og i Neytiri (Zoë Sañtana), og han begynner å stille spørsmål ved hvor lojaliteten hans ligger.



Filmen er utvilsomt praktfull å se på, og særlig i 3D, en altoppslukende opplevelse. Den tekniske tryllingen som lager den frodige, vidunderlig detaljerte regnskogen og de organiske, uttrykksfulle Na’viene må applauderes. På dette punktet overgår filmen alt som har vært før. Det føles nesten smålig, i møte med en slik blendende visuell rikdom, å ønske at like mye kreativitet hadde blitt anvendt på manuset som på spesialeffektene.

Men sørgelig nok, som en politisk tale om kolonimaktens intervensjon og vårt misbruk av miljøet, er Avatar i overkant enkel. Begge er omfattende og viktige emner, men ved å male med brede penselstrøk både i forhold til hvem som er skurker og hva som er konklusjonen, bidrar ikke Avatar til debatten. Filmen mislykkes også i å være så liberal og dristig i forhold til temaene som den tilsynelatende tror at den er – filmen er hjemsøkt av den gamle Hollywoodantagelsen om at den eneste historien som er verd å fortelle om urfolk er historien om en hvit mann som ”blir innfødt”.

Avatars (bokstavelig talt) mest tredimensjonale og uimotståelige karakter er selve den glødende Pandorajungelen. Der den oppstyltede dialogen svikter, er de fortryllende omgivelsene veltalende i volum. Menneskets lengt etter et slags Edensk paradis forkynnes i hver eneste frodige detalj, til og med mens vår forvirrende, iboende trang til å ødelegge dette paradiset blir gjort like klart. Vi drømmer praktfulle drømmer, men på samme tid er vi på så mange måter fortært av grådighet og egoisme. Til tross for sine mangler lykkes Avatar i å oppnå enkelte øyeblikk av mytisk storslagenhet, nettopp fordi disse to sannhetene blir drevet helt fremst i filmen – og de er gjenkjennbare hos oss.

Bibelen forklarer denne spenningen som et resultat av det faktum at selv om vi har gjort opprør mot Gud og hamret inn ødeleggelser på jorden vår som et resultat, ble vi skapt i hans bilde. Dermed har vi en dyp lengsel etter noe bedre, noe ufordervet, der våre relasjoner med hverandre og med den naturlige verden blir gjenopprettet. Kanskje det som appellerer til oss med den panteistiske spiritualiteten hos Na’viene er det tydelige løftet om å returnere oss til et slikt hjem. Men det bibelske synet er at vår ødelagte relasjon med naturen bare er et symptom, ikke hovedproblemet. Gud er ikke naturen, men skaperen av naturen, og vårt sanne ”hjem” er i relasjon med ham.

Filmen gjentar også bibelske tema ved det fascinerende konseptet som utgjør dens hjerte. Hvordan ville det være å oppleve livet i en ny kropp, spørres det. Jakes utvikling fra den svake og lamme menneskelige kroppen til den frigjørende styrken hans Avatar-selv innehar reflekterer Bibelens lære om at kristne vil få nye, evigvarende kropper i livet som kommer:

”Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft.”

1 Kor 15,42-43.

Det kristne livet er ofte beskrevet av Bibelen som en kamp mellom to ”selver” – det svake, jordiske selvet (eller ”kjødet”), og det sterke, sanne selvet (eller ”ånden”). Det er når vi lever som det sanne selvet vi opplever sann frihet til å være oss selv, slik som Jake finner at han faktisk er mer ”seg selv” som en Avatar enn som menneske. Etter hvert velger han å gjennomføre overgangen slik at bevisstheten blir hans Avatar-selv, en hendelse som han refererer til som sin ”fødselsdag”. Kristne ser frem til deres egen, nye fødsel i livet som kommer, enden på kampen mellom sine jordiske og åndelige selv, når gamle kropper er forlatt.

Botaniker og leder for Avatar-programmet Grace Augustine (Sigourney Weaver) og hennes team beslutter at den eneste måten å helt og fullt forstå Na’viene på er å opplevet livet i deres kropp, og å rekke ut til dem som en av dem. I hinduistisk tankegang er en Avatar en guddommelighet som har valgt å komme fra himmelen til jorden som en representant. Bibelen lærer oss at Jesus var helt Gud, mer enn bare en representasjon. Ikke desto mindre gir Avatar oss et nyttig bilde av hva det faktisk kan ha innebåret for ham å oppleve livet som menneske. Jakes Avatarkropp gir ham muligheten til å gjenoppdage friheten han hadde mistet. Men Jesus forlot friheten for å bli menneske. Selv om han var den allmektige og evige som ”var liv” (Joh 1,4), valgte han å begrense seg til menneskelig form. I ydmykhet ”ga han avkall på sitt eget” (Fil 2,7) for å vinne oss – ikke for sin egen, egoistiske del, men for vår del.

Det skapes en unik form for empati som kommer av ikke bare å ”vite” hvordan det er å gå i andres sko, men faktisk å erfare det. Jesus er fullt ut i stand til å sympatisere med våre svakheter fordi han ”er prøvet i alt på samme måte som vi” (Hebr 4,15). Kristendommens ekstraordinære budskap er at Gud, den allmektige skaper, uttrykte sitt ønske om å være nær sin skapelse ved å faktisk komme ned til den, gå i vår verden og bli en av oss.

Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd, Damaris Norge

(Visited 68 times, 1 visits today)