Vi overfører artikler fra nå nedlagte Kulturvinduet, og trekker frem artikler som er tidløse eller fremdeles relevante. 

 

Big Mike går som om hvert steg er en anstrengelse. Han er et hode og et sett skuldre høyere og en god del centimeter bredere enn alle han møter, han er kledd i skitne shorts og en t-skjorte til tross for kulden, og han bærer med seg alle sine eiendeler i en plastpose. At denne forsagte gutten skulle gå hen og bli en av amerikansk fotballs største stjerner virker nesten for godt til å være sant. Men det ekstraordinære ved The Blind Side er at denne tilsynelatende fantasifulle fabelen er basert på en sann historie.

Når løsgjengeren Michael Oher (Quinton Aaron) blir akseptert ved Wingate Christian School, begynner en kjede av hendelser som vil snu livet hans på hodet. Den velstående Tuohyfamilien, med den tøffe matriarken Leigh Anne (Sandra Bullock, i rollen som hun vant en Oscarpris for) i ledelsen, møter på ham en kjølig kveld mens han leter etter et sted å sove. De inviterer ham med seg til sitt hjem. Men det som begynner som en liten, impulsiv og generøs handling eskalerer snart. Når Leigh Anne etter hvert bit for bit oppdager sannheten om Michaels ødeleggende situasjon, tar hun ham under sine vinger som en surrogatsønn.

Venner og slektninger er forvirret, men Tuohyfamilien fortsetter prosessen med å formelt adoptere Michael og å inkludere ham i alle aspekter ved familielivet. Mens lille SJ (Jae Head) ivrig tar imot hans nye ”storebror”, blir tenåringsdatteren Collins (Lily Collins) sakte begeistret for ham gjennom hans mildhet. Selv om skolen til å begynne med er et slit, leder Michaels lidenskap for å beskytte dem han er glad i til at han finner et talent for amerikansk fotball. Plutselig får han tilbud fra noen av de beste collegene i USA, og han begynner å stille spørsmål ved den ekstraordinære vendingen livet hans har tatt og motivene til dem som gjorde det mulig. Gjorde de det virkelig for ham? Eller gjorde de det for seg selv?

The Blind Side går videre med den samme, sakte stillheten som dens hovedperson. Men mens det å vike unna konflikter er en vinnende kvalitet for Michael, er det er svakhet ved selve filmen. Bortsett fra det rare, farlige øyeblikket, føles alt litt for komfortabelt. Michael overkommer det ene hinderet etter det andre, på en konstant opptur. Tuohyfamilien, som utvilsomt er beundringsverdige, blir aldri virkelige for oss. Det er liten forståelse for hvem de er bak en likandes og samlet front, og det ville muligens ha vært mer interessant å få et glimt av dem når de er irriterte og svake i tillegg til generøse og sterke. Å portrettere Tuohyfamiliens hjem som et slags glanset utopia der Michael blir integrert knapt uten mer enn litt hikke er verken dramatisk interessant eller en troverdig refleksjon av virkeligheten. Alle familier har sine feil, og å ta inn en fremmed i huset – selv om det utvilsomt er umåtelig givende – må også koste noe og være vanskelig. Filmen hadde kanskje levert sitt budskap med mer kraft og integritet hvis den hadde tatt hensyn til dette.

 

Se også artikkel av Eivind Algrøy om The Blind Side

 

Filmen lånes ikke desto mindre troverdighet den ikke ellers hadde hatt ved det faktum at det er virkelige hendelser som inspirerte den. De kanskje mest genuint rørende øyeblikkene den leverer er bildene av den virkelige Michael og den virkelige Tuohyfamilien som kommer ved rulleteksten. Under skinnet fra Hollywood er en historien som selv om den garantert er langt mer rotete og langt mindre rett frem, et testament til den rå makten ved praktisk nåde. Et system som dikterer menneskets verdi ut fra hva de presterer eller hvilken bakgrunn de har gjennomsyrer vårt samfunn. Til tross for sin påståtte kristne etos, vises Wingate som en skole som bare vurderer nye studenter ”basert på deres fortid”. Til å begynne med er lærerne nølende til å akseptere Michael på grunn av hans ynkelige akademiske historikk, men de innrømmer motvillig at å være kristen innebærer litt mer enn å ha ordet malt på skolens våpenskjold. Men det er ikke nok for Michael å slå seg til ro med at han har kommet innenfor dørene. Han har en krøplings ulempe i et system som insisterer på konstant testing og måling av enkelte typer ”potensial”, og har et dypt og desperat behov for ubetinget aksept før han virkelig kan blomstre.

Det Tuohyfamilien tilbyr Michael beløper seg til langt mer enn materiell sikkerhet. Sentralt i hans smerte er følelsen av å være en ikke-person, av å gå gjennom en verden som tilsynelatende ikke har plass for ham og som ikke har noen svar på spørsmålet om hvem han er: ”Jeg ser i speilet og sier: dette er ikke Michael Oher”. Leigh Anne er særlig opptatt av å trekke Michael ut av skallet sitt, og forsøker å bryte ned barrieren av stillhet for å finne ut hva som virkelig får ham til å reagere. ”Fortell meg en ting jeg behøver å vite om deg”, spør hun, og som en respons på hans anmodning dropper hun kallenavnet ”Big Mike” som verden har satt på ham og begynner å kalle ham ved hans egentlige navn. Dette symboliserer hennes erkjennelse av at det verdifulle individet under et ytre som så ofte har blitt forkastet som lite verdt. Ved å se på Michael gjennom øyne som ser hans verdi som et menneske i stedet for hans fortid eller hans begrensninger, praktiserer Tuohyfamilien den betingelsesløse kjærligheten som Jesus lærte og levde – helt mot strømmen i kulturen.

Sett på denne måten er historien som fortelles i The Blind Side midt i hjertet av sann kristendom. Foran en fullkommen hellig Gud, i følge Bibelen, er våre prestasjoner og moral ingenting. Dersom han, slik som lærerne ved Wingate School, skulle gått våre prestasjoner etter i sømmene og bruke dette som grunnlag for sin behandling av oss, ville vi blitt latt igjen ute i kulden. Men Bibelen forteller oss om en Gud som til tross for at vi ikke hadde gjort noe for å fortjene det, sendte Jesus for å dø for oss slik at vi kunne bli invitert inn i hans familie. Vårt forhold til ham er ikke avhengig av hva vi er i stand til å tilby ham, men av om vi aksepterer det han er klar til å gi oss på grunnlag av hans godhet og generøsitet. Adopsjon er et bilde som blir brukt på forskjellige steder i Det nye testamentet for å poengtere Guds omsorg for dem som kommer til ham med tomme hender: ”Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den Ånd barna har, den som gjør at vi roper: ”Abba, Far!” (Rom 8,15).

Akkurat slik som Michael ble akseptert av Tuohyfamilien satte ham i stand til å blomstre og oppdaget sitt kall i livet, er Guds tilbud om å ”adoptere” oss når vi aksepterer hans tilgivelse bare begynnelsen på historien. Å gå inn i en relasjon med Gud er å oppdage hva vi egentlig var ment for, og å begynne en endringsprosess. Dersom vi tar i mot Guds tilbud, behøver vi ikke å leve gode liv for å bli akseptert, men vi ønsker å leve liv som er verdig den høye prisen han har satt på oss. Og et slikt liv, slik som Tuohyfamilien demonstrerte, bør inkludere å gjøre for andre det Gud har gjort for oss.

Av Sophie Lister
©Sophie Lister 2010

Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd, Damaris Norge

 


(Visited 23 times, 1 visits today)

Relaterte artikler