Uten D-dagen – ingen V-dag! Vi kjenner uttrykket fra andre verdenskrig. Uten den vellykkede invasjonen i Normandie 6. juni 1944, ville det ikke ha blitt noen fredsdag i Europa den 8. mai 1945.

D-dag betyr rett og slett en spesiell dag da noe vesentlig skal skje. Og det ‘noe’ som utspilte seg i juni 1944, var det avgjørende dramaet som ble begynnelsen på slutten av hele krigsdramaet.

Mange fikk et nytt møte med denne skjebnesvangre historiske dagen via storfilmen Dunkirk i fjor. Og tanken slo meg i forbindelse med påsken, at høytiden gir oss mulighet til et nytt møte med D-dagen i vår kristne tro. Ja, for seieren vi feirer 1. påskedag, er jo vår D-dag! Jesu oppstandelse er begynnelsen på slutten av hele det kosmiske dramaet.

Slik som krigsdramaet innebar mye «blod, svette og tårer» – for å si det med Churchill – fram mot V-dagens fredsslutning, lever også en Jesu disippel i spenningspunktet mellom D-dagen og V-dagen: Mellom freden som Jesus brakte mellom skapningen og Skaperen da han døde og stod opp igjen – og den endelige freden som venter for alle som tror på Ham, der framme på en helt fornyet jord.

D-dagen i påsken, altså! Vi får en årlig påminnelse om det som skjedde én gang. Dermed også en påminnelse om at én dag skal Jesu endelige seier vise seg, med en fred uten ende.

Andakten er en del av en andaktsrekke tidligere publisert i avisen Fædrelandsvennen, som er knyttet til uken etter påske. Du finner flere andakter her

(Visited 48 times, 1 visits today)

Relaterte artikler