-Jeg ville undersøke hvordan mennesker i sårbare livsfaser og barn påvirkes av det å være i et trosmiljø, sier regissør Jorunn Myklebust Syversen til filmweb om kinoaktuelle Disco. Fortellingen som males for oss er både utfordrende og hjerteskjærende. Intet mindre.

Hovedpersonen Mirjam går fra å være verdensmester i disco freestyle-dans og frontfigur for ungdomsarbeidet i den hippe menigheten Friheten, til en kollaps på dansegolvet som viser seg å skake mer enn hennes discokarriere. Kollapsen blir starten på en rundreise i nederlagsfølelse og gnagende spørsmål, der hun møter stadig mer av ekstreme religiøse holdninger og handlinger. Det siste vi ser før filmen fader ut, er at Mirjam igjen ligger nede. Men nå sammenkrøket og tilsynelatende resignert på brygga der hun er på sommerleir.

Hvorfor? Fordi hun ikke ble sett og møtt av sine – på tross av jubel, glamour og VM-seire, og på tross av beundrende blikk fra en fullsatt kirke da hun ledet lovsangen. Fordi hun fikk anerkjennelse for det hun presterte, ikke for den hun var. Fordi plikten til å yte overskygget enhver tanke om kunne nyte. Fordi det avgjørende spørsmålet «hvem er jeg?» ble møtt med «la oss be for deg». Fordi lengselen etter å høre til ble møtt med krav om å yte litt til. Fordi både spørsmål og undring ble tolket som usunn tvil og vantro. Fordi troen på Gud var som en byrde, der frykten holdt grep om alt Mirjam syns hun burde. Fordi maktmisbruk og manipulasjon erstattet nåde og reell kommunikasjon. Fordi uten kjærlighet blir tro og håp en prestasjon, og frihet kun en illusjon. Fordi …

Selvsagt er listen lenger. Og selvsagt er bildet mer sammensatt. Historien om Mirjam som bor sammen med mamma Vanja, halvsøsteren Ada og stefaren Per, som er pastor i Friheten, har mange tråder. Ikke alle trådene fremstår like naturlige og troverdige, og en kan merke at filmskaper Syversen ikke har menighetsbakgrunn. Men filmen er uansett både sterk og tankevekkende, på mange nivåer.  

For enhver med kjennskap til norsk kristenhet er det også mye gjenkjennelse. «Handlingen er et lappeteppe av virkelige hendelser», sier Syversen, og det er ingen grunn til å betvile hennes research. Manipulasjon, maktmisbruk, demonisering – ja, all usunn religiøsitet er avgjørende viktig å få fram i lyset. Én som har lidd overlast er én for mye.

På tross av denne grelle realismen er det grunn til å spørre om Syversen har sine ord i behold når hun sier at Disco tegner et bilde av hvordan mennesker i sårbare livsfaser eller barn påvirkes av «det å være i et trosmiljø». Med «trosmiljø» refererer hun her til kristne trosmiljøer, der det jo i realiteten finnes et vidt spekter. Når filmen så presenterer tre forskjellige sammenhenger som alle viser seg å være svært usunne under overflaten, skapes det et inntrykk av at slik er det å være del av et kristent miljø. Bedre blir det ikke når to av de tre ser demonutdrivelse som løsningen på det som bryter mot fellesskapets lære og praksis. Det skakk-kjørte, ekstreme og dysfunksjonelle blir da hele bildet.  

Hva så med alle som ser filmen og slår seg på brystet med at «slik er det i hvert fall ikke i vår menighet»? Kan egentlig noen si det? En titt på de ulike «fordi» ovenfor utfordrer noen og enhver. Hvordan møter vi hverandre? Hvordan formidles forankringen av vår verdi og forvaltningen av våre evner og gaver? Hvilket gudsbilde formidles? Hvordan møtes spørsmål og tvil? Hva er nåde? Hva med sannheten og troverdigheten? Spørsmålene er mange og nærgående.

Filmen Disco lar ikke noen forbli uberørt, midt i fokuset på det dysfunksjonelle. 



Hør gjerne en kort podcast om filmen med Margunn Serigstad Dahle:

(Visited 1 649 times, 1 visits today)

Relaterte artikler