Drømmen om det perfekte mennesket gjennomsyrer fortellingene i vår kultur. Ved å se nærmere på noen av disse, får vi hjelp til å forstå transhumanismen bedre. 


Transhumanisme er ideologien om at menneskekroppen kan (og bør) forbedres ved hjelp av teknologi. Vi kan ofte være glad for teknologien, som kan helbrede, forhindre skader og gi oss hjelpemidler. Teknologi brukes daglig for å forlenge livet.

Men transhumanisme går dypere. Til grunn for denne ideologien ligger dypest sett håpet om å utsette alderdom, fikse det umulige og til slutt lure døden. Tenk å kunne forbedre seg selv, både fysisk og mentalt? Ta en pille for intelligens, bytte ut øret med superhørsel, endre gener for å bli utholdende? Eller hva med å laste seg selv (ditt indre) opp i skyen når du blir gammel, for å lastes ned i en ny, ung og frisk kropp?

Disse tankene finner vi i alt fra Barne-TV til blockbusterne på kino. Legg gjerne merke til hvor mange superhelthistorier for barn som handler om at vanlige barn (eller karakterer) får spesielle evner som endrer deres naturlige forutsetninger. Fremdeles uklart? Kanskje de følgende fire punktene kan hjelpe.


1. Synliggjør våre dype lengsler


Mange av de første historiene små barn møter spiller på drømmen om at mennesker kan bli superutgaver av seg selv. Eventyr om helter, om vanlige barn som finner indre krefter eller får tilgang til parallelle univers appellerer til barns innerste ønske: tenk om jeg kan bli en helt, en som skiller seg ut, en som blir sett og beundret?

Fortellinger som engasjerer oss gjør det ofte av to grunner: enten fordi vi kan kjenne oss igjen i dem, eller fordi vi får et innblikk i en verden som er fremmed fra vår egen. De berører våre sterkeste følelser som frykt, håp og glede. Populærkulturens historier om mennesker med spesielle egenskaper møter alle disse følelsene. Vi lengter også etter noen som kan løse virkelighetens vanskeligheter, vinne over utfordringer, stoppe ondskap, lege smerte og gjenopprette håp. 

Lidelser, urettferdighet og fremtidsfrykt minner oss uavbrutt om menneskenes ondskap. I serier og videospill kan vi leve oss inn i en verden der det finnes muligheter og praktiske løsninger, ofte kombinert med visdom og heltemot. Ofte handler disse om å forbedre mennesker fysisk, enten innenfra eller utenfra. 


2. Utforsker konsekvensene uten konsekvenser

Skal vi virkelig flytte grenser for hva det vil si å være menneske, må noen være testpersoner. Men selv om noen skulle melde seg til å trosse smerter og mulig død, vil det være fullstendig uetisk. Hvordan kan vi forutse konsekvensene? Kan vi vite hva menneskeheten vil bli? 

Gjennom en blanding av dikt, drømmer, spenning og teknologi kan film og tv-serier våge alt uten å tenke på virkningene. Bare fantasien står i veien for å male ut scenariene. Den første Matrix-filmen viste noe av potensialet: Hva skjer dersom vi velger den blå pillen og «ser» at verden egentlig bare er datainformasjon? 

I filmen kan man gi et menneske en tablett som gjør det mulig å utnytte hele hjernens kapasitet (som i serien og filmen Limitless) og spinne på hva som kan komme til å skje. Man kan endre på gener hos barn slik at de blir overlegne (som i Gattaca), eller gi ungdommer bioniske superkrefter (som i Lab Rats). Mennesker kan få en ny mulighet til å leve med en kybernetisk kropp, en ustoppelig robot som tenker og føler (som i Robocop). Bethany i miniserien Years and Years ønsker å leve for evig som informasjon.

Men her kan man også spinne på de mange ulempene. Years and Years utforsker en hel rekke ideer i transhumanismen i forhold til teknologi og muligheter. Mange av dem handler om å oppgradere og digitalisere menneskekroppen, og serien spekulerer i hvilke positive, negative og forvirrende konsekvenser vi kan se for oss. 

Én reell fare er at vi mister kontrollen over det vi skaper. Filmer og serier demonstrerer også hvordan slik teknologi ikke er forbeholdt de snille som vil bruke den til fellesskapets beste. Den vil tjene de få og ressurssterke. Til syvende og sist handler det også om å endre hva vi ser på som menneskelig. Tåler vi mulighetene? 



3. Illustrerer ulike ståsted

Transhumanisme spenner over et vidt spekter. Mange tilhengere har reservasjoner i forhold til hvor langt man skal gå, andre leter etter muligheter for evig liv og bikker over til posthumanister som ser for seg at vi kan leve uten en fysisk kropp. Transhumanist og bioetiker Kyle Munkittrick bruker de mest kjente superheltene for å hjelpe oss å forstå forskjellene i tankesett:

Bruce Wayne, også kjent som Batman, er allerede så godt som et perfekt menneske. Han har en rekke naturgaver, og har jobbet hardt for å utnytte dem. I tillegg har han tillit og respekt. Men superhelt blir han først når han tar på seg masken og drakten. Da får han tilgang til ufattelig teknologi, et nettverk som bidrar med overvåkning og alle dingser han måtte behøve. Han representerer selvkontroll, rettferdighet, lov og rett. Han blir det beste menneskeheten kan mønstre, et maksimalt menneske. Likevel er Wayne fortsatt bare et dødelig menneske, med svakhetene som følger med. Han er transhuman i sine handlinger, men er ikke forvandlet. Slik tenker mange at transhumanisme er mulig per nå, til å bli den beste vi kan med våre forutsetninger. 

Peter Parker, Spider-Man, har fått endret sitt DNA av en edderkopp og sprenger grensene for hva mennesker kan få til. Parker er ikke så klok som Wayne, han har ikke treningen eller nettverket, han er simpelthen super fordi han er en hybrid. Spider-Man representerer biologisk transhumanisme. Radikale transhumanister hevder at dette er menneskehetens mening, å sprenge grenser. 

Tony Stark redder sitt eget liv ved å installere en reaktor i brystet. Denne driver tilfeldigvis også en krigsdrakt som kan legge seg som et ytre skjelett, og Stark blir Iron Man. Uten drakten er Stark et svært feilbarlig menneske, et alkoholisert geni som er forbløffende arrogant. Når drakten er aktivert, representerer han hva mennesker kan bli med mekanisert forbedring gjennom proteser og dataprogrammering, altså teknologisk transhumanisme. 

Bruce Banner ble utsatt for et uhell med gammastråling. Det fører til at den vanlige mannen forvandles til den enkle og råsterke Hulken når han blir sint. Banner er fullt menneskelig som menneske, men umenneskelig som superhelt. Hulken representerer frykten for hva som skjer når vi mister kontroll på utviklingen: vil vi få umenneskelig styrke, men miste vår menneskelighet? 

Alle disse har beholdt sin sårbarhet. De blir syke, de glemmer og gjør feil, de elsker og mister selvkontrollen. Den som har kommet lengst, er Superman. Han eldes sakte og tåler mye, og hans største utfordring er å agere som et menneske. Han er ikke transhuman, han er posthuman – de mest radikale transhumanisters drøm.


4. Utforsker menneskehetens grenser

Bethany i Years and Years vil faktisk ikke lenger ha en kropp om hun får det som hun ønsker. Hun vil rømme fra alt fysisk og leve videre som datainformasjon. Det ender ikke slik. Hennes kropp fortsetter å fungere, men hjernen får tilgang til ubegrensede mengder data. Det gjør henne lykkelig. Men hva er det egentlig som nå gjør Bethany til et menneske, når hennes indre er forvandlet? Er det følelsen av lykke? Er det den fysiske kroppen? 

I en scene bruker Bethany sin nye kapasitet til å motvirke ondskap. Hun er i det øyeblikket allmektig, allestedsnærværende og allvitende. Det kan høres kjent ut: Når transhumanisme fremstilles i populærkulturen, tangerer den innimellom spørsmålet om forskjellen på mennesker og Gud. Hvis vi selv kan skape og opprettholde, kan vi da også oppnå «evig liv» gjennom våre data? Kan vi slå på en maskin og snakke med dem vi har mistet, slik en bestemor forsøker i Years and Years? Slik spiller også transhumanismen i populærkulturen på det håpet Bibelen sier er lagt ned i oss, håpet om en evighet. Den viser hvordan mange av våre største problemer kan løses. Slik pirkes det i tanken om at vi selv kan være en gud. 

I en episode i TV-serien Westworld er milliardæren Delos død. Hans bevissthet ble før han døde lastet opp til en maskin, men en alvorlig systemfeil har generert hundrevis av Delos-kopier – alle med seriøse defekter. Det som virket som en himmel, viste seg å være en ny form for fortapelse. Westworld demonstrerer ypperlig hvordan teknologien ikke kan bestemme hva som er godt og riktig. Dermed kan den ikke hjelpe oss med vårt største problem, vår iboende syndighet. Ei heller kan den møte våre dypeste lengsler: å bli sett og elsket akkurat som den vi er, uten forbedringer. Det kan bare budskapet Bibelen møter oss med, om Guds kjærlighet, tilgivelse og oppreisning. 


Artikkelen er også publisert i magasinet Fast Grunn september 2019

(Visited 187 times, 1 visits today)