Utdrag fra oppgave om livssynselementer i en TV-serie ved Kommunikasjon og Livssynsstudiet, Mediehøgskolen Gimlekollen våren 2002. Her er det pilotepisoden fra Friends som analyseres.
Denne vennegjengen, seks litt karikerte personer, har invadert stuene til utrolig mange nordmenn. De kan virke overfladiske og rare, likevel appellerer de til mange av oss. Hvorfor? Treffer de punkter i våre liv der vi kan kjenne oss igjen, eller har de rett og slett god humor?
Gjengen i Friends setter dagsorden for mange ungdommer. De lever ut våre liv, våre bekymringer og gleder, og de er passe forskjellige til at de fleste kan finne litt av seg selv i en eller annen.
Friends har gått som serie i flere år på norsk TV og har etter hvert blitt til hundrevis av episoder. Det er en viss fare for å overtolke eller lese for mye mening inn i scriptet siden materialet er så vidt lite (ref pilotepisode). Likevel er det mulig å finne tendenser i tekst og bilde som kan gi et bilde av verdier og livssyn i serien.
Det er en målsetning for produsentene å forsøke å få tre parallelle historier i en episode. I denne er det Monica som blir lurt i seng av en mann, Rachel som forlater sin forlovede ved alteret og flytter inn til Monica og Ross som har fått vite at hans kone er lesbisk. Han flytter ut og etablerer seg på nytt.
Hver episode starter rett inn i en scene, uten introduksjon. Denne slår an hele episoden før tittelsangen kommer. I denne første episoden kommer vi inn i stamkafeen Central Perk. Samtalen er tydeligvis allerede i gang, og Monica forteller om en gutt hun jobber med som hun skal treffe. Det gjør hun, han forteller sin livshistorie, de ender i sengen. Det viser seg at han bruker den samme historien overfor flere jenter for å få dem i seng.
Rachel kommer stormende inn på kafeen i en våt brudekjole. Hun har innsett at hun ikke elsker mannen hun skulle gifte seg med, og forlater ham ved alteret. Dette kan ikke faren akseptere, så hun flytter inn sammen med Monica, klipper over farens kredittkort og skaffer seg jobb på Central Perk. Kontrastene blir store for henne, hun skulle egentlig vært på bryllupsreise, gått fra den ene overklassefamilien til den andre, men sitter i en leilighet og tenker over kjærligheten som ikke fantes.
Ross er nedtrykt over at kona har annonsert at hun er lesbisk og flyttet sammen med sin venninne. Også han bruker en stund på å tenke før han finner ut at det er mulig å finne andre partnere.
Phoebe, som pleier å være den som sterkest uttrykker samfunnsengasjement og interesse for det åndelige, er ganske usynlig i denne episoden. Likevel er hun alltid tilstede.
Alt i denne første episoden viser Monica, som er vokst opp i et pent middelklassehjem, sin trang etter å bli noe. Bli gift, få barn, ha et perfekt hjem, oppfylle alles forventninger.
«Her går tusenvis av hyggelige hverdagsmennesker som alle sammen passer sitt arbeid og gjør sin plikt mot andre – unntagen Gud (…) De styrer og steller så fremsynt med pensjon, livsforsikring, testamentet og til sist med sin egen begravelse. Alt har de tatt med i beregningen – unntagen livet etter dette. De passer på kroppen sin, de sørger for god hygiene og sunne boliger, de tenker på sin søvn og sin fordøyelse, sitt hjerte og sin figur og alt mulig – unntagen sin sjel.» (Giertz 1995:5)
Giertz beskriver på mange måter Monica. Hun blir småertet med sine problemer med å finne en mann. Kanskje det er det som gjør at hun hopper i seng med en mann så fort hun bare kan, går på hans billige triks. Men hun er til stede for alle, og steller livet sitt så godt hun kan.
– Det er nok det beste. Selvstendighet, styre sitt eget liv, sier Monica, og avskriver autoriteter som skal styre hennes liv. Slik viser hun postmodernistiske trekk.
Sex kommer høyt på produsentens liste over hva serien handler om. Den aller første scenen i det aller første programmet er en diskusjon om sex, om hvem som får det og ikke, om sex er nødvendig på en date. Monica skal ut med en mann fra jobben, men det er ingen date fordi de bare skal spise sammen. Det er etiske vurderinger som her blir gjort, som avspeiler et menneskesyn som til dels sier at du er til for meg, hvis vi kan øke hverandres lykke om så for en kort stund er det en god ting. Det er også naturalistisk – våre drifter er naturlige, og de må følges.
Også det neste temaet handler delvis om sex. Chandler har hatt en drøm der underlivet er erstattet med en telefon. Telefonen ringer, og i andre enden er hans mor…
Når Ross er ulykkelig fordi ekteskapet har gått i stykker, kommer Phoebe med en ganske eksplisitt erklæring av en del av hennes livssyn. Hun begynner å rense luften rundt Ross, som protesterer på at hun renser hans aura. Det er kanskje mest de siste årene at teorien om menneskenes aura er blitt populær i vesten, og teorien er blant annet en del av et nyreligiøst perspektiv. Phoebe avslører slik allerede i første episode at hun er opptatt av mer enn det som kan måles og veies. Senere i episoden ser hun et negativt tegn i at hun trekker ut fire hårstrå fra øyenvippene. Hun er opptatt av å se tegn som en usynlig verden sender henne.
Også Joey har et svar på Ross´ problemer: Du er single, finn frem hormonenen og gå på en strippeklubb. Ross protesterer ikke på forslaget, men på ideen om å være single. Det er heller ingen av de andre som kommer med etiske refleksjoner over forslaget.
Tross alt er det ikke så lett å gifte seg. Det er et vanskelig dilemma for ungdom som vil oppnå alt; evig lykke med den flotteste mannen, i tillegg til det fineste huset fylt med de mest eksklusive tingene. En kunne tro at Rachel ville gifte seg med Barry for å få økonomisk trygghet:
Monica: – Du kan ikke leve på far hele livet.
Rachel: – Ja, så derfor måtte jeg gifte meg.
Likevel trekker hun seg. Spørsmålet hun stiller setter mange av vennegjengens tanker på spissen: – Hvorfor gjør jeg dette, og for hvem?
Eksistensialismen har som et kjennetegn at mennesket søker etter meningen med livet. Meningen finnes i det personlige valget – uansett hva som velges og hvorfor. Rachel tok her et valg, hun brøt forlovelsen fordi det ikke var riktig for henne selv. Det er også klare postmoderne trekk i tankegangen; jeg foran oss hvis det er best for meg, min selvrealisering, jeg må skape min egen lykke. Om en vil dra parallellene langt, ville nok et kristent ståsted også forsvart Rachels valg av flere grunner, blant annet fordi et ekteskap er i utgangspunktet ment å vare til døden skiller, og da er det bedre å trekke seg før giftermålet enn etterpå.
Det er ganske hardt for Rachel å ødelegge kredittkortene som faren betaler, nå må hun virkelig stå på egne bein. Men hun får fort trøst av Monica: Velkommen til den virkelige verden, den er ingenting å skryte av, men du vil trives. Den virkelige verden oppfattes da som en tilværelse du trer inn i når du er i stand til å ta egne valg og skape din egen lykke – postmodernismens kynisme.
Ross har en diskusjon med sine guttevenner om et viktig tema: Er det mulig å finne en ny livsledsager? Hva om det bare finnes en dame for hver mann? Ross er redd for å stå alene. Joey har igjen en løsning på problemet: nyt den nyvunne friheten. Velkommen tilbake til verden, der lange forhold bare er en demper. Ta skjeen i egen hånd. Slik sett er Joey preget av eksistensialismen, skap mening selv. Hvis du vil, er mulighetene der. En kan også se trekk fra humanismen; mennesket er alle tings målestokk – autonomt og uavhengig. Det har evnen og friheten til å gjøre og være, dermed er det opp til en selv å ville det.
Som vi har sett, forsøker Phoebe å være den ‘tolerante’ i gjengen. Hun forteller brokker av sin historie, en mor som har tatt selvmord, en far som var fraværende, en stefar inn og ut av fengsel og et liv på gaten. Det har kanskje gjort henne åpen for andre måter å leve på. Selv om Phoebe er opptatt av ulike nyreligiøse trekk, vise hun tanker av sekulærhumanisme i episoden. Sentralt her står nettopp toleransen og menneskets ansvar for oss selv og andre. Hun skylder ikke på andre, hun tar tak i situasjonen selv, samtidig som hun tar ansvar for andres ve og vel. Men den lille episoden med auraen kan i følge Paul Otto Brunstad også kjennetegne et okkult livssyn. For det første ved en forståelse av at verden er delt i to, en synlig og en usynlig del. For det andre at det er mulig å komme i kontakt med, påvirke eller selv bli påvirket av kreftene i den usynlige verden.
Vestlig kultur kan et stykke på vei karakteriseres som underholdningskultur. Gjengen i Friends synes å ha en hel del fritid, men det er så langt vi vet ingen som bruker den til engasjement utenfor venneflokken eller neste date. De sitter på sin stamkafé eller foran tven og utleverer sine liv til sine venner i samtaler. Dette speiler kanskje en del av vestens ungdomskultur, vi ønsker ikke at noen skal forlange noe av oss eller forpliktelser, samtidig som vi vil være ønsket og at noen har behov for en. Postmodernismens generasjon er egoistisk, vi vil nyte livets gleder her og nå, våre liv kretser om våre behov.
Behovet for å høre til står sentralt gjennom hele episoden, og det er kanskje også noe av det som preger hele serien. Når Monica skal ut på date med sin nye kjæreste, er selvfølgelig alle i hennes leilighet, og hun presenterer ham for dem som om det skulle vært familien. Dette er kanskje et av postmodernismens mest typiske trekk.
I´ll be there
En tittelsang slår bokstavelig talt an tonen for en serie, en film, en dokumentar eller andre program. I en tv-serie er den ekstra viktig, da den oftest følger serien gjennom mange år. Friends-temaet er sunget av the Rembrandts. I denne episoden er det første gangen vi hører sangen i denne sammenhengen, en sang som fremdeles er tittelmelodien. Nettopp fordi den har fulgt serien hele tiden, kan det være vesentlig å se litt på noe av det sangen sier, hva den uttrykker som tema for serien.
«So no one told you life was gonna be this way (fire klapp)
Your job´s a joke, you´re broke, your love life´s DOA”
Dette er sangens to første linjer, anslaget.
Frem til et tidspunkt har du levd i en verden som har lurt deg, en oppkonstruert tilværelse som ingen har fortalt er langt fra virkeligheten. Når karrieren, økonomien og kjærlighetslivet har gått dukken, finnes det svært lite igjen – bortsett fra venner.
«It´s like you´re always stuck in second gear”
Når bilen står i andre gir, er det ikke mulig å oppnå noen stor fart. Det er tyngre å komme i gang enn i første gir. Turtallet går høyt når farten øker, en prøver og prøver, men implisitt i sitatet ligger kanskje at en skulle ønske det var mulig å kunne velge tempoet selv av og til. Livet er slik det er, det er ikke mulig å gjøre så mye med det. Det er vanskelig å komme i gang med livet, og når det går litt for fort, strekker ikke kapasiteten til.
Likevel; Jeg skal være der for deg, min neste, min venn. Uansett om regnet faller, bokstavelig eller i overført betydning, jeg vil være der for deg slik som jeg har vært det før, fordi du er der for meg. Som produsentene selv uttrykker det: «when a person is young and single in the city, friends and family are synonymous.” Selv om din familie er fraværende, er vennskapsbåndet sterkere enn noen motgang.
Det er ikke det at Phoebe, Joey og resten av gjengen ikke er lykkelige. De forsøker så godt de kan å klare seg selv, å være akseptert, og er heldige som har sin stabile venneflokk rundt seg. De gir av seg selv, samtidig som de investerer i seg selv ved å sikre venneflokken.
Men slike små øyeblikk av ettertanke får ofte stå uten kommentar, med et kroppsspråk som tyder på at det var raskt forbigående. Da er en kjapt tilbake i postmodernismens menneske, der de streber etter å være spesielle men ikke vil skille seg ut. Henriksen understreker poenget: Ingen av oss kan leve det samme gode livet som en annen. Der de søker etter å være tolerante, men strekker seg etter å være like. Men hvis de skulle ha en annen mening enn andre, forsvarer de gjerne retten til å mene hva de vil og til å kunne endre mening når de vil.