Fastetid er forberedelsestid. Derfor faster vi ikke først og fremst fra noe, men til noe. Trenger vi en påminnelse om dette, slik det var for Israelsfolket på profeten Jesajas tid? 

I Jesajaboken får nemlig Israelsfolket kritikk fra Gud for at de kun faster fra – og ikke til. De faster ved å gå i sørgeklær heller enn i finstasen. Det står også at de plager seg selv, noe som kan bety at de kuttet ut mat eller ulike ting de pleide å gjøre. Men hva faster de egentlig til? 

Som vi så i gårsdagens andakt, formidler Jesaja (kap. 58) sterke ord fra Gud selv. Han ber Israelsfolket om å sette fri dem som er undertrykt, dele mat med dem som er sultne, kle den nakne og ikke snu ryggen til sine egne. Vise barmhjertighet altså! 

Midt i alle ulikhetene mellom oss og Israelsfolkets situasjon, trenger vi samme utfordring. Så er da også løsningen den samme: Kun i møte med Guds barmhjertighet mot oss kan vi selv vise barmhjertighet, dypest sett. «Guds barmhjertighet forvandler menneskets hjerte, for ved at vi erfarer trofast kjærlighet, settes vi i stand til selv å bli barmhjertige», slik pave Frans uttrykker det. 

Tenk om fastetiden kunne være en gjenoppdagelse av Guds barmhjertighet mot oss! Den barmhjertigheten som gjorde at Han gav sitt eget liv i kjærlighet for å sone vår synd, for å sette oss fri!

Andakten er en del av en andaktsrekke knyttet til faste som også blir publisert i avisen Fædrelandsvennen.

(Visited 159 times, 1 visits today)

Relaterte artikler