Fastetid er forberedelsestid. Derfor faster vi ikke først og fremst fra noe, men til noe. Uansett hvordan du forholder deg til fastetiden, tenker jeg at vi er mange som kan trenge en påminnelse om dette, slik det var for Israelsfolket på profeten Jesajas tid.
I Jesajaboken får nemlig Israelsfolket kritikk fra Gud for at de kun faster fra og ikke til. De faster ved å gå i sørgeklær heller enn i finstasen. Det står også at de plager seg selv, noe som kan bety at de kuttet ut mat eller ulike ting de pleide å gjøre. Men hva faster de egentlig til?
Som vi så i gårsdagens andakt, formidler Jesaja (kap. 58) sterke ord fra Gud selv. Han ber Israelsfolket om å sette fri dem som er undertrykt, dele mat med dem som er sultne, kle den nakne og ikke snu ryggen til sine egne. Vise barmhjertighet altså!
Midt i alle forskjellene mellom oss og situasjonen Israelsfolket var i, trenger vi den samme utfordringen om å vise barmhjertighet. Så er da også løsningen den samme for oss som den var for dem som først møtte disse sterke ordene: Det er bare i møte med Guds barmhjertighet mot oss at vi selv kan vise barmhjertighet mot andre, dypest sett. «Guds barmhjertighet forvandler menneskets hjerte, for ved at vi erfarer trofast kjærlighet, settes vi i stand til selv å bli barmhjertige», understreker pave Frans.
Tenk om fastetiden kunne være en gjenoppdagelse av Guds barmhjertighet mot oss! Den barmhjertigheten som gjorde at Han gav sin egen Sønn i kjærlighet for å sone vår synd, for å sette oss fri!
Andakten er en del av en andaktsrekke knyttet til faste som også blir publisert i avisen Fædrelandsvennen.