Paulus har fått dårlige nyheter, der han sitter fengslet i Roma rundt år 60. En tiltrekkende, falsk lære har nådd den unge menigheten i Kolossæ. Hvis læren skulle få fotfeste, ville menigheten også bli fengslet, – åndelig talt. I varm omsorg for de kristne og i troskap mot apostelkallet skriver han derfor Kolosserbrevet til denne ferske kristenflokken.
Hvordan møter så Paulus de dårlige nyhetene? Jo, ved først å gripe fatt i de gode! Kollegaen Epafras har nemlig også formidlet oppmuntrende nyheter om troen, kjærligheten og håpet som preger menigheten. Troen – rettet mot Jesus Kristus. Kjærligheten – rettet mot de andre kristne. Og håpet – rettet mot fremtiden.
De troende i Kolossæ er altså i åndelig vekst. Paulus og Timoteus er derfor helhjertet i takken til Gud når de ber for menigheten. Men de fortsetter med innstendig å minne kolosserne på hva de eier i Jesus. Bare slik kan vranglæren miste tiltrekningskraften og bare slik kan veksten fortsette.
Sannelig er dette en viktig påminnelse både til trøst og utfordring for oss i dag også. Tenk om troen, håpet og kjærligheten fikk prege vår tids kristenfolk like sterkt som det preget kolosserne. Ja, måtte enhver som tror på Jesus få se stadig mer av rikdommen vi eier i ham – og slik bli vernet mot vranglære og få vokse som kristen.
Andakten er en del av en andaktsrekke tidligere publisert i avisen Fædrelandsvennen, som tar utgangspunkt i motivasjonen bak ulike brev i Det nye testamentet.