I helgen slapp NRK den siste episoden i tredje sesong av serien «Lykkeland». Det ble et tidvis rørende møte med karakterene som har gitt skikkelse til livet i noen svært viktige tiår av Norges historie.
Toril Torstensen, som har havnet i alvorlige rusproblemer, snakker om at det er fint å få en ny sjanse. Og ektemannen Christian, som tidligere i serien fremstod som en nokså uansvarlig type, har utviklet seg i en helt annen og langt mer sympatisk retning. For å nevne noe.
Anna Hellevik Kay fremstår som seriens fremste ideal, som både omsorgsfull og ambisiøs på en gang.
Forandret av olje
Gjennom et knippe rogalandsfamilier har vi fått se hvordan oljealderen forandret en by og et land. Vi har blitt minnet om den historiske velstandsøkningen som har preget livene våre mer enn de fleste av oss antakelig innser. Og vi har fått se noen glimt av materialismens skyggesider.
Som samtidshistorie burde «Lykkeland» nærmest være pensum. Denne serien har norske skolebarn godt av å se, for å forstå hvilket land de bor i. Her er mye å la seg inspirere av, og mye å reflektere over.
Det religiøse
Gjennom alle de tre sesongene har også det religiøse livet vært en del av historien. Men det blir gjerne slik det er i moderne norsk kultur – de religiøse aktørene er ikke dem vi skal beundre.
I «Lykkeland» møter vi ikke skjørtejegere eller svindlere, så det er ikke forakten som får næring. Derimot møter vi skikkelser som det er nærliggende å synes synd på.
Den opplagte risikoen er at kristne seere opplever at rommet for det de tror på og står for, blir enda mindre. For de religiøse karakterene i «Lykkeland» ser det ut for at troen er en tyngende bør mer enn en grunnvoll å bygge livet på.
Pinsebedehus
Fra begynnelsen fikk serien kritikk for å koble sammen bedehusbevegelse og pinsebevegelse i ett. Toril Torstensen er pinsevenn, men omtaler menigheten som bedehuset. Sett utenfra kan man nok si at disse bevegelsene både var og er likere hverandre enn de selv ville innrømme den gangen seriens handling er lagt til.
Men det er lite trolig at en pinsevenn på 1970- og 80- og 90-tallet ville omtalt gudshuset sitt som bedehus. Dermed kan selve begrepsbruken skape avstand til skildringen.
Tror ikke på Gud
I episode to av den tredje sesongen forteller en av karakterene, Marie, mormor Toril at hun har sluttet på bedehuset. Grunnen er at hun ikke lenger tror på Gud.
Akkurat den samtalen er det nok mange besteforeldre som har hatt med sine barnebarn i Norge gjennom de siste par generasjonene. Det mer påfallende er svaret mormoren gir:
«Gud kan jo være det du vil han skal være». Riktig nok legger hun til «…så lenge du tenker at han er vår Skaper, vår Far».
Det er likevel helt usannsynlig at et troende menneske av denne bestemorens bakgrunn i denne perioden ville sagt at «Gud kan være det du vil han skal være». Dette er i «beste» fall et svar fra 2024 på et spørsmål fra 30-40 år tidligere. Det var skuffende å høre henne si det, fordi selve utsagnet bekrefter inntrykket av en litt kunstig karakter.
Dåpsdebatt
Men også i dette bildet finnes det nyanser. I sesong to fikk tv-seerne del i en usedvanlig scene hvor rederfruen Ingrid Nyman og «den vanskelige pinsevennen» (etter hennes eget utsagn), nevnte Toril Torstensen, faktisk har en lengre samtale om hvorvidt deres felles barnebarn bør døpes som spedbarn eller på et tidspunkt hvor hun er stor nok til å velge det selv.
Jeg tror aldri jeg har sett denne tematikken bli så utførlig behandlet på norsk tv. Her møter vi den aktive kirkegjengeren og den mer tradisjonelt folkekirkelige. Men begge har et forhold til Gud. Denne samtalen kan alene gi grunnlag for mange interessante refleksjoner.
Basarer
I samtalen forklarer Toril at hun vil at barnebarna skal vokse opp på bedehuset med «korset, flanellograf, symøter og kaker». Svakheten ved en slik omtale er at den bommer på selve det som er bedehusvirksomhetens kjerne, nemlig det åndelige livet.
Det er riktig at både flanellografer, symøter (jeg er usikker på hva akkurat det er), basarer og kaker har preget bedehuslivet. Men om man hadde spurt hvem som helst i bedehusmiljøet om hva som er det viktigste, tror jeg ingen ville trukket frem verken flanellografer eller basarer.
Det viktigste var at både barn og voksne skulle få bli kjent med Jesus og leve med ham.
Nostalgi
Vektleggingen av det indre, åndelige livet, ser i Toril Torstensens skikkelse ut til å være delvis erstattet av en slags krampaktig nostalgi.
En viss formkonservatisme finnes nok i de fleste av oss, også i bedehusbevegelsen. Men her er selve tyngdepunktet i mormorens åndelighet tilsynelatende plassert et annet sted enn hos ham som både flanellografer, foreninger og basarer ble etablert for å gjøre flere kjent med.
Lavkirkelige og frikirkelige kristne er ikke bortskjemt med fordelaktig omtale i moderne litteratur eller film og tv. Det er ikke uvanlig at når man trenger noen antihelter i tv-serier eller bøker for å skape en ønsket dramaturgi, så kan religiøse fylle en slik rolle.
Men nettopp i en tid med økende sekularisering og mindre kunnskap om kristen tro, hadde det vært et modigere valg av serieskaperne om de religiøse miljøene hadde fått vise frem flere av sine sympatiske sider. I stedet fortsetter prosessen i retning av mer fremmedgjøring og opplevd utenforskap.
Bibelen og penger
Når alt dette er sagt, sitter jeg for min egen del fremdeles igjen med et positivt helhetsinntrykk av «Lykkeland». I sum tror jeg dette er det beste jeg har sett av norskprodusert drama hos rikskringkasteren.
I den nevnte samtalen fra sesong to sier rederfruen Nyman, som utover i serien også viser frem flere sympatiske sider ved seg selv, talende nok at «barnebarna våre kommer til å vokse opp med en velstand vi aldri har sett.» I dag er disse barnebarna voksne. Og vi har sett litt av hva det gjør med oss å bli kollektivt rike på kort tid.
Det preger både kirke og samfunn. Kjærligheten til penger er en sterk drivkraft, forståelig nok. Dette har Bibelen en hel del å si om, men de utfordringene er det visst ikke så lett å ta imot for mennesker som tror de lever i et lykkeland.
Tarjei Gilje REDAKTØR I DAGEN
Publisert i avisen Dagen: https://www.dagen.no/meninger/gud-star-i-veien-i-lykkeland/1369513