På sitt beste viser «Risen» oss hvilken ufattelig påstand Bibelens forfattere faktisk kommer med.
Bibelfilmer er vanskelige greier. Et av problemene er selvsagt at store deler av verdens befolkning allerede kjenner historien. Et annet problem er miraklene. All verdens spesialeffekter, datagenererte eller ikke, kan ikke ta bort valget som en filmregissør må gjøre. Skal filmen være realistisk, eller skal den ikke forholde seg til fysiske lover? Skal den fortelle en historie som kunne hendt i vår verden, eller skal den ta inn elementer av fantasi og eventyr?
Vi har vel alle kjent på følelsen. Når en bibelfilm nærmer seg tidspunktet der et mirakel skal skje. Og vi lurer på hvordan i alle dager regissøren skal gjøre spranget fra en realistisk film til noe som udiskutabelt bryter med denne verdens gitte spilleregler. Og ikke sjelden er det her bibelfilmer svikter fortellingen de skal formidle. Men i «Risen» unngås de store fellene og i stedet har vi fått en tidvis overraskende og god film om mannen og hendelsen som endret alt.
Krevende sjanger
Storfilmen «Risen» er blitt et vellaget drama med en ny vri på den største fortellingen som noensinne er fortalt.
Inntrykket er at regissør Kevin Reynolds manøvrerer godt i en krevende sjanger. Borte er den latino-hvite surfer-Jesus vi møtte i «Son of God» og borte er forsøkene på å vise eksplisitte mirakler ved hjelp av mystisk musikk og underlig lys.
Perspektiv
I filmen følger vi den romerske tribunen Clavius (Joseph Fiennes) som tjener under landshøvdingen Pontius Pilatus (Peter Firth). Hanekampen mellom de to sterke mennene fungerer som et bakteppe for en veldig annerledes maktkamp som pågår i Jerusalem, der Pilatus og Clavius befinner seg. Det er påske og jødene har satt byen på hodet. Nå har en ny opprører meldt sin ankomst, og Clavius ankommer Golgata akkurat tidsnok til å gi ordren om at den korsfestede Jesus, jødenes konge, skal få den siste nåde – et spyd gjennom siden.
I «Risen» møter vi de kjente hendelsene fra påskefortellingen fra et uvant perspektiv. Hele filmen består egentlig i at Clavius gjenforteller de siste ukenes dramatiske hendelser til en jødisk vertshuseier, mens vi får se på.
Kynisk kriger
Den stoiske, værbitte romerske krigeren er en ekstrem realist. For å en dag kunne hvile ut på et romersk landsted er han villig til å gjøre karriere i en tidvis svært brutal krigføring mot jødiske opprørere. Drømmen er fred og «en dag uten død», og han er villig til å krige for å oppnå det.
Akkurat nå er oppgaven å finne liket av nasareeren som etter all sannsynlighet er stjålet av disiplene hans. Liket må finnes og vises frem så uroen blant jødene legger seg før keiser Tiberius kommer på besøk. Dessuten har ikke lik særlig god holdbarhetsdato i Midtøstens hete, så det må skje pronto.
Rystende
I tillegg til å være et slags nytt blikk på den bibelske historien er «Risen» en film om tro og tvil. En mann av kjøtt og blod var beviselig død. Men plutselig er det mennesker som hevder å ha sett ham igjen. Og det er interessant å se hvor godt Reynolds manøvrer seg inntil denne nerven i den kristne tro.
For det er jo slik at påskefortellingen uungåelig blir offer for en mental stilisering for alle oss som har hørt den mange ganger. I «Risen» får vi kjenne litt på hvor rystende det må ha vært å faktisk se mennesket Jesus sitte blant sine disipler. Se ham spise. Se ham le. Høre ham snakke. Det er faktisk en viktig funksjon som film kan ha, og som Risen utnytter godt.
I tillegg blir filmen en påminnelse om hvilket uhørt sannhetskrav disiplene egentlig gjør i Bibelen. Den som vil kategorisere evangeliene som religiøs visdomslitteratur vil alltid bli stående med et stort og hårete problem i hendene: Ikke bare påstår disiplene hardnakket at den levende Jesus av kjøtt og blod er oppstått; Han sa selv at det ville skje slik. Og ser man nøkternt på utviklingen etter Jesu påståtte himmelfart mange si at det faktisk ser ut som den mest – naturlige – forklaringen.
Kamp om sannheten
«Risen» tar i stor grad tak i en liten, fortettet historie som finnes i Matteus’ siste kapittel. Jødene får høre av vaktmannskapet at liket av Jesus var borte. De jødiske lederne tar ansvar og betaler vaktmannskapet for å legge skylden på Jesu disipler. I filmen er Clavius den som har ansvaret for vaktene, og den som må kjempe med det jødiske lederskapet for å finne ut hva som egentlig har hendt, hvor Jesu etterfølgere er og hvor i alle dager liket etter den drepte Jesus har tatt veien.
På mange måter pågår det en kamp om sannheten, og det er tydelig at for mange av spillerne er viktigere å få lov å definere hva som er sannheten enn å finne ut hva som faktisk har hendt.
Igjen er det slående hvor godt Reynolds spiller sammen med den ekte bibelhistorien. Mens mektige Pilatus, sterke Clavius og de smarte jødiske lederne spiller sitt renkespill er det en liten, tidvis forvirret gruppe mennesker som sitter med den egentlige historien om hva som har hendt. Kristendommen er født i en maktkamp ja, men når troen ble brakt ut til verdens ender var det heller på tross av alle verdens makteliter enn på grunn av dem.
Miraklene
En kan godt si at Kevin Reynolds følger en slags oppskrift fra de bibelske forfatterne når han skal fremstille Jesu oppstandelse og hans møter med disiplene. For det er lite fiksfakseri, lite dramatiske lysfontener eller himmelske visjoner. Med unntak av litt unødig klang over Jesu misjonsbefaling er det hele nokså nøkternt beskrevet.
Og akkurat som i Bibelen fører dette fraværet av dramatiske virkemidler til at de viktige spørsmålene blir tydelige: Kan vi tro dette? Kan det virkelig ha skjedd? Kan det være sant at noen har stått opp fra de døde, fysisk med kjøtt og blod?
Nettopp her ligger vel litt av særpreget til evangeliet og de nytestamentlige skriftene. Det er ikke oppdiktede eventyr eller myter som presenteres. Det er snakk om harde realiteter. Enten tror du det eller så tror du det ikke. Og som mange har innsett opp gjennom tidene erkjenner også Clavius etter hvert at de alternative forklaringene mister sin kraft i møte med de fysiske realitetene.
Anmeldelse i Dagen 17.03.2016, av Eivind Algrøy. Publisert med tillatelse.