De skumle julefortellingene legger ikke skjul på at verden kan være vanskelig. Er det derfor de er viktige for mange?
“It´s the Most Wonderful Time of the Year” rangerer høyt på listen over folkets julefavorittsanger. Bildet Andy Williams tegner i den kjente teksten er innbydende: mennesker i godt humør, lekende barn, venner på besøk, glødende hjerter og den lykkeligste høytiden av alle, sammen med nære og kjære. Men midt i den overveldende hyggen som beskriver alt en vellykket, sekulær julefeiring skal være, kommer en overraskende setning: «There´ll be scary ghost stories». Si hva?
Å fortelle spøkelseshistorier forbindes ofte mer med andre feiringer. Men til jul har våre historier om fjøsnissen, som kunne finne på alskens spillopper dersom han ikke ble godt behandlet i juletiden, fungert litt på samme vis. Tuftekallen kunne være både slem og farlig, og fikk skylden for uforklarlige hendelser.
I populærkulturens julehistorie-katalog finnes det langt flere eksempler på action, skrekk og fare, som heller ikke er så uskyldige som spøkelser og nisser. Mest kjent er kanskje Die Hard-filmene, som mange er nærmest avhengig av å se i juletiden for at det skal bli «riktig» jul. En Facebook-meme fastslår at «There are two kinds of people: Those who think Die Hard is a Christmas movie; and those who are wrong.» En faktor er at handlingen foregår på selveste julaften, med julemusikk, juletrær og julelys. Men vi finner også kjente tema i filmen: en god mann med en kone hvis liv plutselig tok en helt annen retning enn han hadde tenkt. Detektiv John McClane (Bruce Willis) går gjennom lidelse og setter sitt eget liv på spill for å redde uskyldige og dem han elsker. Det er et velkjent bibelsk motiv.
En film blir ikke en juleklassiker kun fordi den inneholder juletrær, like lite som James Bond-filmen Spectre som åpner med “the Day of the Dead”-feiring i Mexico dermed er en allehelgensfilm. Die Hard er en historie med vold og språkbruk som river, og det er grunn til å stille spørsmål ved hvorfor en underholdes av den. Kanskje det handler om grunntemaene: familien får være sammen til slutt, mennesker blir oppreist og får en ny start, verden er reddet fra overhengende katastrofe – det onde eksisterer, men er overvunnet.
I katalogen finner vi også Tim Burtons Batman-oppfølger Batman Returns fra 1992, som begynner med en smertefull fødsel av et vanskapt barn, akkurat rundt juletider. Foreldrene er ikke interessert i å beholde et slikt barn, tvert imot blir det sendt nedover elven som den reneste Moses. Men barnet ender slett ikke på slottet, reisen stanser i kloakken. 33 år (!) senere er det igjen jul i byen. Nettopp da møter vi igjen denne figuren, som nå er blitt en bitter, hevngjerrig mann og leder av en farlig, kriminell gjeng.
Igjen kjenner vi grunntrekkene, men ikke bare det: kjente elementer fra bibelhistorien er forvrengt. Jul i Batman Returns er ikke en tid for fred, trygghet og glede. Når Batman selvsagt får ryddet opp blir gleden desto større.
Her ligger nøkkelpoenget til å forstå hvorfor «juleskrekk» er så viktig for mange. Bibelens fortelling om det lille barnet har et dramatisk bakteppe: fødselen skapte kjempeproblemer for den nære familien, en forsvarsløs baby ble født inn i en tid med politisk urolighet og jaget på flukt. Det gikk faktisk så katastrofalt at foreldre mistet små barn fordi Herodes regelrett slaktet dem i frykt for å miste tronen. Jesus kom med håp og frelse, men inn i en fortsatt syndig, rotete og livsfarlig verden.
Den anglikanske presten og forfatteren Tish Harrison Warren noterer seg hvorfor advent tilbyr en slik motpol i en artikkel i New York Times. Å praktisere advent, skriver Harrison Warren, er å lene seg inn mot en kosmisk smerte: vår dype, ordløse lengsel etter at ting skal gjenopprettes og ufullstendigheten vi erfarer i mellomtiden. Det betyr ikke at det ikke er plass til lystenning og førjulshygge, men Harrison Warren øver seg på å ikke løpe inn i julens munterhet. «Vår verden er plaget av konflikt, vold, lidelse, mørke. Advent gir oss rom for vår sorg og minner oss om at vi alle på noe vis ikke bare er såret av verdens ondskap, men også er bærere av den. Advent minner oss om at gleden blir trivialisert dersom vi ikke først bevisst anerkjenner smerten og ødeleggelsen i verden», sier presten.
De fleste julehistorier – kanskje også noen ganger enkelte fremstillinger og feiringer av juleevangeliet – er myke, hyggelige og rene, med varme fargefilter og ryddige løsninger. Her er liten kontrast til håpet og freden vi lengter etter. Dette motstykket tilbyr «juleskrekken». Sier det noe om at julefeiringer som lukker ørene for verdens smerte blir for overfladisk for mange? «Juleskrekk» og dess like minner oss om at virkelig fred og glede kjennes best igjen av dem som har opplevd lidelse og ondskap. Derfor kan vi synge «Å kom, å kom Immanuel» – for vårt håp midt i det onde er ikke en tilfeldig helt, verken av typen «super» eller «action». Immanuel – Gud med oss – kommer med virkelig frihet.