ARTIKKEL: Kan vi forestille oss Jesus i rollen som soldat eller politi? Hvis ikke, hvordan kan da vi som Jesu etterfølgere gå inn i slike roller?
Gjennom historien har kristne vært delte i dette spørsmålet. Mange kristne bevegelser har hatt en sterk pasifistisk holdning. Man har helt enkelt tolket og anvendt Jesu ord om å vende det andre kinnet til og elske sine fiender på en direkte og bokstavlig måte. Man elsker ikke sin fiende om man skyter ham. Man vender ikke det andre kinnet til når man slipper bomber. All voldsanvendelse har derfor vært prinsipielt utelukket.
De kristne som har den motsatte oppfatningen har pekt på følgende bibelvers:
– «Hva så med oss», spurte noen soldater, «hva skal vi gjøre?» Han svarte: «Press ikke penger ut av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med den lønnen dere får» (Luk 3,14). Dersom soldatyrket var syndig burde Johannes sagt det, ettersom oppgaven til Johannes gikk ut på å få folket til å vende om fra synd.
– Jesus fremhever en romersk offiser som et eksempel på en mann med sterk tro (Luk 7,1-10). Det er merkelig dersom soldatyrket i seg selv var syndig. Ingen steder kritiserer Jesus soldatyrket som sådan.
– Paulus skriver at: «For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.» (Rom 13, 4). Øvrigheten som institusjon er altså en Guds tjener, og dets sverd (det vil si øvrighetens rett til å anvende vold) er en nødvendig og legitim del av dets oppgave. Derfor, lyder argumentet, er det heller ikke feil for en kristen som er i politiet eller militæret å anvende vold.
Den kristne pasifisten kan svare at disse bibelordene ikke uttrykker gudsrikeidealet, og er praktiske tilpasninger til en fallen verden, men at vi som kristne bør ha Jesu høye ideal om å elske sine fiender som kjennetegn. Kan vi forestille oss Jesus i rollen som soldat eller politi? Hvis ikke, hvordan kan da vi som Jesu etterfølgere gå inn i slike roller?
Bergprekenen
Det avgjørende spørsmålet i denne interne kristne diskusjonen handler nok om hvordan man bør forstå Jesu undervisning i bergprekenen om å elske sine fiender og vende andre kinnet til. Mente Jesus virkelig at dette utelukker militær- eller politivold? Om Jesus mener det, så er det merkelig at han ikke anvendte undervisningen i møte med gudfryktige romerske yrkesmilitære. Det er også merkelig at Paulus avviker så radikalt fra en slik tolkning av Jesu undervisning.
Vi tror at Paulus’ undervisning i Romerbrevet kap 12-13 faktisk gjenspeiler Jesu holdning. Delvis finner vi vers som låter som ekko av bergprekenen:
– Rom 12,14: «Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke.»
– Rom 12,17: «Gjengjeld ikke ondt med ondt, legg vinn på å gjøre det som er rett for alle mennesker.»
– Rom 12,18: «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.»
– Rom 12,19: «Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud.»
– Rom 12,20: «Men det står også: Er din uvenn sulten, så la ham få mat, er han tørst, så la ham få drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.»
– Rom 12,21: «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!»
Disse versene kunne like gjerne vært med i Jesu bergpreken. Men etter Rom 12, 21 Paul begynner å snakke om øvrigheten som en legitim hevner på Guds vegne med rett til å utøve vold. Paulus så åpenbart ingen motsetning mellom på den ene side å møte det onde med det gode, å hjelpe sin fiende og ikke ta retten i egne hender, og på den andre side å betrakte øvrighetens prinsipielle rett til voldsbruk som noe legitimt og godt. Dersom Paulus ikke så noen motsetning her, hvorfor tro at Jesus gjorde det?
Det Jesu ord om å vende det andre kinnet til egentlig handler om er viktigheten av ydmykhet, å ikke forsvare sin egen ære, sin egen «rett». Det handler om det Paulus sier i Rom 12,19, å ikke ta retten i egne hender, men i ydmykhet regne med at Gud er rettferdighetens garantist (noen ganger via krefter som fungerer som Guds representant). Jesu undervisning i bergprekenen handler da ikke om voldsutøvelse i seg selv, men om viktigheten ved å «dø ifra seg selv» og viktigheten av å stole på Gud. Min personlige prestisje og stolthet er ikke det som er viktig. Derfor kan jeg vende det andre kinnet til. Men det betyr ikke at rettferdighet er uviktig, eller at Gud og øvrigheten ikke har rett til å utøve vold for å forhindre eller straffe brudd.
Selv om undertegnede har stor respekt for den pasifistiske holdningen, tror jeg at en kristen kan anvende vold i egenskap av å være politi eller soldat. Denne voldshandlingen er naturligvis ikke betingelsesløs, men må inngjerdes av etisk forsvarbare prinsipper og holdninger, som for eksempel at man ikke anvender mer vold enn nødvendig, og at en kristen som politi eller soldat ikke må gå imot sin egen samvittighet.
Mats Selander