ANDAKT: En bil som stod fast i snøen her om dagen lærte meg tre ting om livet som medmenneske og kristen.
«Situasjonen hadde vært helt perfekt om sjåføren tenkte å bli der han var for alltid»
For tiden snør det i byen der jeg bor. Ganske heftig også, til tider. Temperaturen holder seg rundt null. Brøytebilene kjører skytteltraffikk i gatene, men de strekker ikke alltid til. Noen ganger må det kraftigere skyts til.
Jeg var på vei til møte i menigheten da jeg holdt på å gå forbi en bil som prøvde å komme seg ut av luka den var parkert i. Sjåføren klutsjet, gasset og lirket det han klarte, men en god blanding av snø, is og brøytekanter gjorde at han ikke kom av flekken. Situasjonen hadde vært helt perfekt om sjåføren tenkte å bli der han var for alltid. Problemet var at han hadde planer om å komme seg derfra.
Det er ikke første gang jeg kommer over en slik situasjon, og det er ganske sikkert ikke siste gangen heller. Som oftest går jeg rett forbi og tenker at det ikke er mitt problem. Men av en eller annen grunn gjorde jeg noe jeg ikke bruker å gjøre denne gangen. Jeg spurte sjåføren om han trengte hjelp. Han kunne selvsagt sagt «nei» (som vanligvis betyr: «nei du, jeg klarer meg selv, ellers takk». Vi mennesker er rare. For selv om vi egentlig trenger masse hjelp til mye forskjellig, hater vi av en eller annen grunn å innrømme det – vi vil så gjerne klare oss selv).
Jeg vet ikke hva jeg trodde han kom til å si, men jeg tok meg selv i å bli både overrasket og glad da han svarte «selvfølgelig», på spørsmålet mitt. Det var ikke noe «kanskje det» eller mumling. Selvfølgelig, verken mer eller mindre. Han ble hjertelig takknemlig. Problemet hans var helt åpenbart: Han satt bom fast, bilen stod bare der og spant. Han trengte hjelp for å komme seg videre
Etter dette skjedde det flere spennende ting. Plutselig kom det to eldre (!) damer og hjalp oss, deretter kom det to røsligekarer, og snart hadde vi sammen klart å skubbe og gynge bilen løs. Sjåføren takket oss varmt og kunne dra av sted.
«Finnes det egentlig en virkelig god grunn til å ikke hjelpe et medmenneske vi møter på vår vei?»
Hele situasjonen ble til sist en veldig fin opplevelse. I ettertid har jeg gjort meg tre erfaringer knyttet til det som skjedde:
For det første var jeg så altfor nære å bare gå forbi. Akkurat som presten og levitten gjør i Jesu lignelse om Den barmhjertige samaritan, har jeg så lett for å lukke øynene for mennesker med behov i min nærhet. Jeg er alltid på vei et sted, ofte seint ute, jeg går i mine egne tanker og liker ikke å bli forstyrret… Det kan ikke være slik! Finnes det egentlig en virkelig god grunn til å ikke hjelpe et medmenneske vi møter på vår vei?
«Vi setter oss vel alle litt fast av og til?»
For det andre har jeg tenkt på dette med å sitte fast. Bilen satt virkelig fast. Vi setter oss vel alle litt fast av og til? Vi kommer inn i noen mønstre som ikke er bra, innarbeider dårlige og kanskje skadelige vaner (uten at vi helt kan forklare hvordan det ble slik), vi utsetter oss for dårlig påvirkning og mister livets mål og retning av syne, og det hender vi kommer ut for ting som rett og slett er vanskelige å håndtere; relasjoner blir brutt, vi mister noen vi er glad i, livet skjærer seg – også står vi der, bom fast og kommer oss ikke av flekken. Vi spinner bare rundt i en sirkel.
De gangene, når livet går oss i mot, kan det være utrulig godt og viktig å innrømme at vi faktisk sliter, at vi trenger hjelp. En slik bekjennelse er viktig. Han med bilen ville ikke visst at han hadde et problem om det ikke var for at han virkelig prøvde å komme seg videre. Kanskje er det på lignende vis for oss. Når vi innrømmer at vi har et problem sier vi at livet ikke er ment å være slik. Når vi ber om hjelp sier vi at vi har tenkt å gjøre noe med det.
«det viste seg at det som var helt uoverkommelig for han på egenhånd, ikke var så uoverkommerlig likevel»
For det tredje viste situasjonen med denne bilen meg hvor viktig fellesskapet er. Når sjåføren fikk fortalt oss om problemet og vi fikk forståelse for situasjonen hans, kunne vi sammen forsøke å gjøre noe med det. Og det viste seg at det som var helt uoverkommelig for han på egenhånd, ikke var så uoverkommerlig likevel. Det var ikke lenger like skummelt å stå fast. For nå var vi sammen om å løse problemet. Og vi ga oss ikke før vi hadde kommet oss løs.
Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt 11,28). Bibelen formaner oss også til å bære hverandres byrder (Gal 6,2), ikke til å gå forbi når noen trenger vår hjelp. Kanskje er det et medmenneske som bare trenger at du tilbyr din hjelp. For det kan godt være slik at det først går opp for oss at vi har et problem når vi forsøker å komme oss videre. Og til det har Gud gitt oss hverandre, til å hjelp og støtte. Og Jesus selv vil være med oss. Det har han lovet. Helt til verdens ender.