Bjørn Olav Hammerstad

Hobbiten: Smaugs ødemark er tittelen på den andre av i alt tre filmer som bygger på J. R. R. Tolkiens bok Hobbiten. Det er ett år siden den første delen begeistret Tolkien-frelste over hele verden. Nå er del to premiereklar, mens den tredje filmen kommer til sommeren.

Noe nytt?

Vi har etter hvert blitt vant til regissør Peter Jacksons tolkning av Tolkiens univers. Etter tre filmer om Ringens Herre, og nå to filmer fra Hobbiten, kjenner vi igjen både karakterene og estetikken. Klarer Jackson å bringe frem noe nytt denne gang? Jeg heller mot et nei. Men det er ikke sikkert det gjør noe. De som elsker fortellingene og Jacksons filmatisering vil også like Hobbiten: Smaugs ødemark. Dessuten har Tolkiens litteratur et budskap til oss i vår tid. Det ivaretas i Jacksons filmatisering.

Reisen østover

I Hobbiten: Smaugs ødemark får vi møte hobbiten Bilbo Lommelun, trollmannen Gandalv den Grå og de tretten dvergene anført av dvergeprinsen Thorin Eikenskjold. Deres ferd går mot Ensomfjellet som skal gjenerobres. På veien møter de hamskifteren Beorn. Han skifter mellom å være en fryktinngytende svart bjørn og å være et stort menneske med mye hår. Til tross for at han ikke liker dverger sørger han for dem og hjelper dem videre. Men for å komme frem til målet må reisefølget gå gjennom Myrkskog. Her må de hanskes med ondskapsfulle og marerittaktige edderkopper før de kommer frem til alvenes rike, Langsjøby og til slutt Ensomfjellet.

Flukt i tønner

Jeg vil trekke frem to scener som er spesielt underholdende. Den første er når dvergene reddes ut av alvenes rike ved hjelp av å krype inn i noen tønner og bli fraktet ned den strie elven. Den andre scenen er når hobbiten Bilbo på oppdrag av dvergeprinsen Thorin Eikenskjold tar seg inn i fjellet der dragen Smaug bor. Samtalen mellom dragen og Bilbo er vel så underholdende som i boken. Men denne scenen er er bygget ut og fungerer som et klimaks i filmen. Bilbo, Eikenskjold og dvergene må bruke all sin kreative kraft for å lure dragen og komme seg helskinnet ut av Ensomfjellet.

Romantikk

Blant de nye karakterene vil jeg spesielt trekke frem skogalven Tauriel (Evangeline Lilly). Hun får et godt øye til dvergen Kili (Aidan Turner). Her har Peter Jackson valgt å legge inn en romantisk relasjon mellom to av karakterene som ikke fins i Tolkiens fortelling. Det fungerer fint og skaper en ekstra dimensjon til Tolkiens ellers romantikk-fattige univers. Både i dette tilfellet og flukten fra Ensomfjellet har filmskaperne laget nye morsomme og spennende scener som beriker opplevelsen av fortellingen.

3D-lyd

Den nye Hobbit-filmen tar i bruk ny lydteknologi fra Dolby, kalt Dolby Atmos. Dette er 3D-lyd med 128 kanaler og opptil 64 høytalere, noe som gir en følelse av at lyden beveger seg rundt i rommet, også over hodet ditt. I noen scener i Hobbiten merker vi det spesielt. For eksempel da noen bier surrer rundt i huset til hamskifteren Beorn. Merk at ikke alle kinosalene har denne teknologien.

For mye strykere

Smaugs ødemark følger opp den første filmen når det kommer til filmmusikk. Åpningstemaet er gjenkjennelig. Avslutningslåten er svært god. Der i mellom synes jeg produsentene i flere scener overdriver i bruken av strykere og blåsere. For eksempel da Thorin Eikenskjold åpner den tunge steindøren til Ensomfjellet. Det føles litt «kitch» at den handlingen skal være akkompagnert av et strykeorkester. Her kunne stillhet vært enda mer effektfullt.

Den studiofølelsen

Tolkiens fortellinger foregår i en annen tid enn vår egen. Produsentene bak filmene har valgt en middelalder-estetikk som samsvarer godt med bøkene. I tillegg er dette fantasy. Denne estetikken kan krasje i møte med moderne 3D-teknologi. Jeg opplevde flere scener som litt studioaktige. Det er kanskje ikke så merkelig da de fleste scenene er spilt inn i studio, men seeren bør ikke sitte med den følelsen. Kanskje den høye kvaliteten på bildene tar bort noe av realismen? Det kan også bare være en vanesak, og de som vokser opp med 3D i dag vil kanskje oppleve det annerledes. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve filmen i 3D, men ville nok valgt 2D hvis jeg skulle sett den en gang til.

Metningspunkt?

Hobbiten: Smaugs ødemark leverer ikke noe nytt, men heller mer av det som har fungert til nå. Det er sannsynligvis den riktige måten å gjøre det på. Faren er naturligvis at når Jackson til sommeren leverer sin sjette film fra universet vet publikum alt for mye av hva de får. Og da er det kanskje helt greit å sette punktum.


Verdt å se

For deg som tåler slåsskamper, ekle orker, mørke og ondskap er Hobbiten: Smaugs ødemark verdt å se. Det onde og det gode beskrives smart og innsiktsfullt og den åndelige dimensjonen fra Tolkien er godt ivaretatt i Jacksons tolkning av Hobbiten.

Denne artikkelen stod på trykk i avisen Dagen 13. desember 2013.

 

 

 

 

(Visited 72 times, 1 visits today)

Relaterte artikler