I sangen som introduserer den etter hvert ikoniske TV-serien Friends, fikk en hel generasjon både trøst og en lengsel. Sangen I´ll be there for you beskriver et helt spesielt vennskap, et som varer når man dummer seg ut, når alt annet går galt, når regnet pøser ned. Når denne sangen tonet over høyttalerne, visste alle som så på at det var duket for en halvtime sammen med mennesker som lignet på dem.

Nytt liv

De seks karakterene i TV-serien strevde seg frem i livet. Veien gikk definitivt aldri rett forover for noen av dem, det var svinger og dumper og omveier, slik som for oss alle. Det er nå over 26 år siden den første Friendsepisoden ble sendt. Men i de siste årene har vi sett at serien har fått et helt nytt publikum i nye generasjoner, i dagens tenåringer. Den er blant de mest strømmede seriene i mange land. Kan det handle om at livet i Friends virker så ukomplisert for dagens unge? Et liv som handler om å skravle, le og gråte sammen i timesvis i en sofa, ubekymret, uten skjermer i hånden, med lave skuldre? 

Embed from Getty Images

Selvsagt er det komediesjangerens kjennetegn at karakterene er ekstra klønete, ekstra korttenkte og lever i fullstendig urealistiske omgivelser. Men gjengen i Friends hadde det vi ønsker oss mest av alt: De ble sett og elsket for den de var. De hadde en plass og var regnet med, uansett. 



Dermed satte I´ll be there for you også ord på en lengsel for mange. Friends traff perfekt for en generasjon som opplevde at familier gikk i oppløsning, unge flyttet alene til byene, det ble stadig viktigere å realisere seg selv, og ensomheten steg raskt. Sangen i introduksjonen beskriver en person som strever med å klare seg selv: jobben er bånn, økonomien er stram, ingenting går av seg selv og ingen fikser for deg – slik mange opplever overgangen etter å ha flyttet hjemmefra. Men alt dette er mulig å takle, så lenge man hører til. 

Alt er opp til deg

Friends ble på mange vis et bilde på et postmoderne samfunn. Borte var tradisjonelle strukturer. Religion og tilhørende rammer var ute av bildet. Det fantes ingen sannhet, alt var relativt. Hver enkelt kunne skape sitt image, og dette imaget kunne godt være flytende og i stadig forandring. Dermed ble også identiteten flytende, siden den var så tett knyttet opp til image. Kjernefamilien var et tapt prosjekt, det gjaldt å velge sin egen familie i form av venner. Dermed var det opp til den enkelte å lage seg et godt liv. Alt dette passet på den sammensatte gjengen av karakterer i Friends.

Ikke minst gikk Friends inn i en hel rekke TV-serier med lignende oppbygning: vennegjeng av unge voksne, de fleste uten fungerende kjernefamilie, der flere karakterer bor sammen, alle møtes jevnlig på stamstedet, de ryker sammen og ler av hverandre og holder sammen uansett. Tenk Seinfeld, How I Met Your Mother, Will & Grace, Sex & the City, Scrubs, Grey´s Anatomy, The Big Bang Theory…listen er lang. Da kan det være lett for en seer å tenke “alle andre har det slik».



I undersøkelsen Mediehverdag, livssyn og kristen tro – med fokus på folkehøgskolen, som Margunn Serigstad Dahle og jeg gjorde på fire kristne folkehøgskoler for et par år tilbake, så vi at elevene brukte mye tid på å se på TV-serier og film. Midt i en hverdag designet for å være sammen med andre, brukte mange mye tid foran skjermen alene, særlig på kvelds- og nattestid. Disse venneseriene ble hyppig nevnt blant favorittene. Noen pekte på at de valgte serier som lignet sitt eget liv for å kunne relatere til dem, men mange valgte også underholdning som stod i kontrast til eget liv for å kunne drømme seg vekk. Mon tro om ikke mange satt på rommet sitt og lengtet etter å få være en del av et slikt fellesskap? 

Noen for meg

Det rimer med beskrivelser fans av Friends over hele verden har påpekt. Serien gir håp om at det finnes noen spesielle for alle som føler seg ensomme. Men samtidig som en slik vennegjeng virker forlokkende, ligger det en utfordring og lurer under overflaten. Hvis det er slik at jeg kan skape mitt eget liv, jeg kan finne min egen familie – hvorfor sitter jeg da alene? Er det fordi jeg ikke er i stand til å være slik at jeg er ønsket som en del av en gjeng? For full frihet er også fullt ansvar. Det er plutselig min egen feil at jeg er ensom. I møte med min egen mislykkethet er det lettere å rømme inn i andres liv. 

For dem av oss som vokste opp sammen med gjengen i Friends er det lett å glemme denne avstanden mellom vårt liv den gang og dagens ungdommer. Men nettopp det at denne serien fremdeles har en slik appell minner oss om at det er noe grunnleggende mennesker lengter etter som overgår samfunnstrender og omstendigheter: å få høre til er så sentralt at mange forsøker å glemme sine egne liv ved å leve seg inn i oppdiktede serier for å kjenne på følelsen. Derfor skal vi aldri undervurdere kraften i å invitere til en enkel kopp kaffe i en sliten sofa, der målet kun er å snakke om livet. Tenk for noen grensesprengende verktøy for å dele evangeliet om ham som alltid sier «I´ll be there for you». 




(Visited 208 times, 1 visits today)