ARTIKKEL: «Gud eksisterer. Han bor i Brussel, og er en skikkelig drittsekk.” Disse tre overraskende påstander åpner den kinoaktuelle, surrealistiske komedien Det helt nye testamentet.
La oss først sette Gud på lerretet i perspektiv:
I Bruce Almighty (2003) møter vi Gud som en hyggelig, men myndig bestefar som både er god, allmektig og allvitende. Her er mange trekk fra det kristne gudsbildet, altså.
Avatar (2009) tegner et nyreligiøst gudsbilde i skildringen av livskraften ”Eywah”, mye likt ”The Force” i aktuelle Star Wars: The Force Awakens (2015).
I Thor (2011) møter vi gudene fra den norrøne mytologien, uforutsigbare og voldelige.
Filmene Exodus og Noah (begge 2014) er basert på Bibelen, men skaper usikkerhet om Guds godhet.
Nytt Gudsbilde
Med stor kraft formidler så Et helt nytt testamente et helt nytt gudsbilde. Gud er ikke lenger løsningen, han er blitt selve problemet. Han er ond og hjerteløs, og skaper menneskene for å bli underholdt med krig og katastrofer. Naturlovene er laget for maksimal ulykke. Gud representerer det vi forakter: han er en egoist, kvinneundertrykker, barnemishandler og sadist, – og er en som forholder seg til verden via sin datamaskin.
Det sier seg selv at i møte med en slik Gud, er det kun ved å gjøre opprør at mennesket kan ha noe håp om lykke. Når Gud kommer til vår verden, – på jakt etter sin 10 år gamle datter Ea som har sabotert hans dataprogram, – blir han da også høyst fortjent banket opp og straffet.
Hvordan skal vi så møte dette gudsbildet?
For kristne kan filmens fremstilling av Gud i første omgang oppleves som støtende. Men om vi vurderer innholdet nærmere, ser vi at denne religiøse satiren ikke treffer kristen tro med sin religionskritikk. Det er jo ikke Bibelens Gud som kritiseres her, men et vrengebilde. Utfordringen i dag er imidlertid at nettopp slike karikaturer spres av ny-ateismens talsmenn, noe som hverken hjelper til forståelse eller til kritisk tenkning.
Vi bør også merke oss at filmen ikke inneholder noe bredt angrep på kristen tro. Den bekrefter derimot mange kristne verdier, som rettferdighet, kjærlighet, respekt, kamp mot urett, omsorg for de lidende og undertrykte.
Selv Jesus (JC) gis en positiv rolle i filmen. Han er med på å sabotere sin far, og foreslår for Ea å dra til jorden og samle seks apostler til, og så skrive et helt nytt – og bedre – testamente.
Ikke en gang Gud var fornøyd med den forrige boken, han ville foretrukket å ha skrevet ”hat din neste som deg selv”.
Hva er så innholdet i Det Helt Nye Testamentet som skal skrives? Ganske lite. Budskapet illustreres gjennom hva Ea gjør for sine seks nye apostler. Hun hjelper dem å bryte ut av det som holder dem nede, enten det er handikap, ensomhet, porno eller lav selvfølelse. Så må man oppdage sin egen ´indre musikk´ og følge sin egen lengsel, enten en lengter etter å oppdage verden, finne kjærligheten med mennesker eller med dyr (!) eller etter å skifte kjønn. Budskapet er dermed banalt, men med radikale konsekvenser.
Det er alltid en utfordring å kritisere satirer. Selve sjangeren er jo en type humor. Blir det ikke da latterlig å ta filmens budskap alvorlig? Nei, for heller ikke humoristiske filmer gir oss bare opplevelser. De formidler også verdier, holdninger og oppfatninger. Samtidig løfter en film som denne fram store spørsmål som: Finnes Gud? Er Gud god? Er livet forutbestemt? Hvordan blir jeg lykkelig? Hva skjer etter døden? Disse fortjener så absolutt å tas på alvor.
Men filmens ”nye evangelium” er det derimot vanskelig å ta på alvor. Hvem kan tro på reklameindustriens mantra, at det ”å følge sin lengsel” er løsningen på alle våre problemer?
Følgende sitat fra filmen My Old Lady (2014) er vel atskillig nærmere sannheten: ”Hver gang noen følger sitt hjerte, knuser de en annens.”
Det helt nye evangeliet – om å følge sin lengsel, er etter min mening problemet – og et ypperlig tema for en satire. Bibelens Gud er derimot løsningen.