ARTIKKEL: Vet Gud alt? Skapte Gud djevelen? Er det uvitenskapelig å tro på mirakler? Har Big Bang bevist at Gud ikke eksisterer? Disse spørsmålene, og mange flere, finner du svar på her. Du finner også svarene her inndelt i sine tilhørende kategorier. 

 
Svarene er utarbeidet av Martin Helgesson og Stefan Gustavsson, og er hentet fra credoakademin.nu (med tillatelse). CredoAkademin er en del av den kristne skole- og studentorganisasjonen Credo i Sverige.

Stefan Gustavsson er leder for CredoAkademin (forfatter av boken Kristen med god grunn). CredoAkademin har 1-årig utdanning i kristen tro og apologetikk og forlagsvirksomhet. I tillegg har personer tilknyttet CredoAkademin forelesninger i menigheter og på konferanser og er aktive i samfunnsdebatten. Spørsmålene er besvart av lærere som er ansatt ved CredoAkademin.
Klikk på spørsmålet du ønsker å lese svaret på.

 

Spørsmål om Gud:

– Finnes det noe bevis for Guds eksistens?

– Hvordan kan en kjærlig Gud dømme mennesker til helvete?

– Hvordan i helvete(t) kan Gud være god?

– Hvordan kan det finnes en god Gud, når det er så mye ondskap og lidelse i verden?

– Hvorfor tillater Gud naturkatastrofer og uskyldig lidelse?

– Vet Gud alt?

– Hvordan kan man tro på en straffende Gud?

– Hvordan er Gud?

– Hvordan skal vi forstå treenigheten?

– Skapte Gud djevelen?

 

Spørsmål om Jesus:

– Har Jesus virkelig eksistert?

– Hvorfor døde Jesus på korset?

– Vil Jesus komme tilbake til jorden en dag?

 

Spørsmål om Bibelen:

– Hva mener kristne når de sier at Bibelen er Guds ord?

Spørsmål om den kristne tro:

– Hvorfor snakker kristne så mye om synd?

– Hvordan skal man forstå spørsmålet om himmel og helvete?

 

Spørsmål om etikk:

– Hvorfor tror kristne at abort er galt?

– Finnes det en moralsk standard som gjelder for alle?

– Er det galt å drikke alkohol?

– Kan man som kristen være med i politiet eller i militæret?

– Er sex før ekteskapet en synd?

 

Spørsmål om tro og vitenskap:

– Er den darwinistiske evolusjonsteorien sann?

– Er det uvitenskapelig å tro på mirakler?

– Hva menes med «intelligent design» (ID)?

– Har troen på Gud hindret vitenskapelige fremskritt?

– Er intelligent design (ID) en vitenskap?

– Hva er forskjellen mellom kreasjonisme og intelligent design (ID)?

– Har Big Bang bevist at Gud ikke eksisterer?

– Hvordan forholder den kristne tro seg til UFOer?

 

Spørsmål om andre religioner:

– Hva er de viktigste forskjellene mellom islam og kristendommen?

– Er det ikke intolerant å si at ens egen religion er den riktige?

– Hvorfor tror ikke kristne på Koranen?

 

Andre spørsmål:

– Har kristendommen blitt spredt med sverd?

– Finnes det en objektiv sannhet, eller er alt relativt?

– Hva er meningen med livet?

– Hvilken mening har Gud med livet sitt?

 

Finnes det noe bevis for Guds eksistens?

Hvordan man svarer på dette spørsmålet avhenger i stor grad av hva man legger i ordet «bevis». Det er i det hele tatt vanskelig å skulle gi endelige og hundre prosent vanntette bevis for noe som helst. Derfor snakker filosofene heller om «gode argumenter». La oss derfor omformulere spørsmålet: Finnes det gode argumenter for å tro på Guds eksistens? Vi som samarbeider ved CredoAkademin tror at slike argumenter finnes. Vi tror til og med at det finnes mange sterke argumenter for å tro på Guds eksistens. Disse argumentene har ikke samme overbevisende kraft for alle mennesker, men vi mener at de kan vise at det er rasjonelt velbegrunnet å tro på Gud. Vi mener endatil at ethvert ærlig søkende menneske burde vurdere og se at disse argumentene er så sterke at de rettferdiggjør troen på Gud.

Her følger en kort oppsummering av disse argumentene.

Kosmologiske argumenter

Kosmologiske argumenter bygger på at universets eksistens ikke er evig eller nødvendig. Ut ifra Big Bang-teorien og termodynamikkens andre hovedtese har vi gode argument for å tro at universet ikke har eksistert evig bakover i tid. Det er til og med urimelig å tro at universet begynte å eksistere ut av ingenting via ingenting. Ut av ingenting kommer det ingenting. Derfor er det rimelig å tro at universet er forårsaket av noe utenfor universet. Kosmologiske argumenter kan ikke bevise alle Guds egenskaper, men de gir oss grunner til å tro på en ikke-fysisk (åndelig), ikke-romlig, ikke-tidsbestemt (evig) og enormt mektig første årsak til universet.

Design-argumenter

Design-argumenter peker på spor av orden, kompleksitet og informasjon i universet og drar av dette konklusjonen at en intelligens må stå bak. Det finnes mange ulike typer design-argumenter, ettersom det finnes mange ulike saker og fenomener i universet som vanskelig lar seg forklare bare med henvisninger til naturlovene og/eller tilfeldigheter.

Moralske argumenter

Moralske argumenter tar utgangspunkt i at våre moralske intuisjoner om rett og galt ikke bare er forankret i menneskers vilje. Noe blir ikke rett bare fordi mange mennesker blir enige om det. Det rette og det gode virker i stedet å være uavhengig av mennesket. Men hva grunnfester moralen seg i om det ikke finnes en god skaper som skapte oss med gode intensjoner? I et absolutt verdinøytralt univers er det ikke objektiv galt at mennesker voldtas, tortureres og drepes. Uten Gud svever moralen fritt. Men om Gud finnes og er god i sitt vesen, har moralen en fast forankring. Dette rimer med hvordan vi faktisk oppfatter moral.

Religiøs erfaring

Religiøs erfaring er kanskje den vanligste grunnen til hvorfor en person begynner å tro på Gud. Det finnes mange ulike typer religiøs erfaring. Noen har mystiske opplevelser som vanskelig kan forklares med ord. Andre har en åndelig lengsel som oppstår med forkynnelsen om Jesus og skaper en indre forvandling som personen selv tolker som et sterkt bevis på Guds eksistens. Og noen har opplevd konkrete bønnesvar som selv utenforstående har vanskeligheter med å forklare bort. «Religiøs erfaring» er altså et flertydig begrep.

Dersom Gud eksisterer, finnes det ingen prinsipielle grunner mot tanken at vi kan vite at Gud finnes. Dersom Gud finnes er det selvsagt opp til Gud å skape en verden med skapninger som kan være klar over at Gud finnes. Gud kan åpenbare det for dem, enten gjennom å tale direkte til dem eller gjennom å skape en verden som på et pålitelig vis peker på Guds eksistens. Gud kan dessuten ha skapt disse skapningene med en naturlig tilbøyelighet til å forme en tro på Gud.

På den andre siden: Om Gud ikke finnes, er det vanskelig å si at vi kan vite at Gud ikke finnes. Med «Gud» menes jo ikke en ting i universet, men en intelligent, god skaper av universet. Derfor er det ekstremt vanskelig å prinsipielt kunne bevise Guds ikke-eksistens, mens Guds eksistens, på den andre siden, er prinsipielt mulig å både vite og kunne bevise, gitt såklart at Gud finnes.

Besvart av Mats Selander, 14. mars 2007
Til toppen
Hvordan kan en kjærlig Gud dømme mennesker til helvete?

Dette er et alvorlig spørsmål. Den som ærlig stiller spørsmålet, viser at han eller hun har forstått følgene for dem som ikke tror på Jesus Kristus. Samtidig må vi poengtere at det aldri var meningen at mennesker med en personlig tro på Jesus skulle gå rundt med stadig uro og frykt over muligheten for å havne i helvete. Det er også beklagelig at en del ufølsomme kristne har anvendt Jesu ord om helvete som en slegge for å true andre mennesker med.

Det er likevel viktig å ikke la våre personlige erfaringer og følelser formørke den teologiske diskusjonen omkring spørsmålet. Se min artikkel «Hvordan i helvete(t) kan Gud være god?» (nedenfor) for et mer detaljert svar på spørsmålet om Guds godhet og læren om helvetet.

Besvart av Ray Baker, 31. mai 2007

Til toppen

 

Hvordan i helvete(t) kan Gud være god?

Teologens oppgave er ikke lett. Det er nesten umulig å svare på ett spørsmål isolert fra alt annet. Svaret på hvert enkelt spørsmål bygger naturligvis på en mengde læresetninger og andre teser vi holder for å være sanne. Man kan sette likhetstegn mellom teologens oppgave med det å legge et puslespill. Det er ikke bare slik at bildet man kommer med som svar på et spesifikt spørsmål må være internt konsekvent, det må også passe sammen med hele det øvrige bildet.

Spørsmålet om Guds godhet i forhold til læren om evig straff kan ikke studeres isolert. Svaret man kommer frem til avhenger naturligvis av hvordan hvordan man ser på andre viktige spørsmål som Guds suverenitet, menneskenes frie vilje, Guds forutviten, guddommelig utvelgelse, teodicéproblemet og til og med Euthyfron-spørsmålet: Er det gode godt fordi Gud vil det, eller vil Gud det gode fordi det er godt?

Den ateistiske filosofen Bertrand Russell skrev: «Etter min oppfatning finnes det en alvorlig brist i Kristi moralske karakter, og det er at han trodde på helvetet. Jeg selv anser ikke at noe menneske som er virkelig dypt humant kan tro på evig straff.»

I Sverige kritiserte Ingemar Hedenius prester i Svenska kyrkan som ikke tror på helvetet, ettersom helveteslæren er en åpenbar del av Jesu undervisning. Men senere kritiserte Hedenius også Jesus og kristne som tror på helvetet nettopp fordi idéen vekker en slik avsky i de fleste normale mennesker.
Problemstillingen

Problemstillingen kan se slik ut:

– En fullstendig kjærlig og god Gud burde ikke kunne dømme noen til helvetet.

– En fullstendig allmektig Gud burde kunne fikse verden på en slik måte at ingen mennesker blir dømt til helvetet.

– Bibelen lærer at visse mennesker kommer til å bli dømt til helvetet.

– Gud er altså enten begrenset i sin makt, kjærlighet eller godhet, eller så kan ingen mennesker bli dømt til helvetet.
Det finnes et antall alternativ til hvordan man eventuelt kunne løst disse problemene. I denne artikkelen vil jeg belyse noen svar på spørsmålet om man som kristen kan forene troen på evig straff med troen på en kjærlig Gud. Det første svaret kommer fra noen religionsfilosofer som forkaster idéen om evig straff og holder frem håpet om alle menneskers endelige frelse: Universalisme. For det andre kommer vi til å se på en forklaring der Guds godhet omdefineres. Senere kommer vi til å studere et perspektiv der Guds makt blir begrenset. Til slutt kommer jeg til å presentere det som jeg anser å være det beste svaret på problemet.

Det første svaret: Ingen kommer til å bli dømt til helvetet – universalisme

Ut ifra avslutningen på problemstillingen – at Gud enten er begrenset i sin makt, kjærlighet eller godhet, eller så kommer ingen mennesker til helvetet – ser vi at universalister velger det siste alternativet. Nettopp på grunn av Guds godhet og Guds allmakt velger Gud å frelse alle mennesker.

Det er ikke overraskende at universalisme tiltaler et voksende antall mennesker. Guds godhet er der, og Guds allmakt er der. Mange mennesker har siden Origenes’ tid argumentert med at så lenge en menneskesjel lider i helvetet fortsetter ondskapen å eksistere, og Guds seier over ondskapen er dermed ikke endelig. Universalisme er optimistisk, og det finnes en del bibelvers som synes å antyde en endelig frelse for alle.

Jeg kommer ikke til å granske bibelversene som ser ut til å støtte universalisme nå (det er et såpass stort emne at det får bli en annen artikkel senere). Utenom eksegetiske innvendinger mot bibelversene som angis til støtte for universalisme, vil jeg bare helt kort nevne følgende:

– Man kan spørre seg hvor fri menneskene egentlig er. Om friheten til å velge bort Gud ikke finnes, er man egentlig ikke fri.

– Våre valg i livet spiller vel ingen rolle om alle møter samme lykkelige slutt. Hvorfor anstrenge seg for å leve et godt liv når jeg kan leve som en egoistisk drittsekk og likevel komme til himmelen?

– Det umyndiggjør individet. Individet visste ikke helt hva det holdt på med og forstår ikke konsekvensene av sine handlinger, derfor griper Gud inn og gjør det umulig for individet å gjøre det onde.

– Om man ikke tror på helvetet får man også grunner til å tvile på Guds kjærlighet. Vi tror ikke på Guds kjærlighet på grunn av logiske resonnement eller gjennom å observere naturen. Ingen eksperiment kan verifisere Guds kjærlighet, og vår egen samvittighet sier at vi er skyldige. Vi tror at Gud er kjærlighet gjennom Guds selvåpenbarelse i Jesus Kristus, og Bibelen sier at Gud er kjærlighet. Samme kilde for vår tro på Guds kjærlighet er også kilden for vår tro på helvetet. Vi gjør oss dermed selv til subjektive dommere over hvilke deler av Bibelen som gjelder i dag og hvilke som ikke gjør det. Om vi forkaster troen på helvetet, må vi også være villige til å forkaste troen på Guds kjærlighet.

Det andre svaret – Guds godhet omdefineres

Ingen kristen vil fornekte Guds godhet, men en del teologer forsøker å få Guds godhet og læren om helvetet til å gå opp gjennom å omdefinere Guds godhet.

Platon stilte spørsmålet allerede på 400-tallet f.Kr. i en dialog som heter Euthyfron: Er det gode godt fordi Gud ønsker det, eller ønsker Gud det gode fordi det er godt? Det finnes en lang tradisjon innen kristen teologi der man velger det første alternativet. Det heter Divine Command Theory eller metaetisk voluntarisme. Blant annet kan man nevne Augustin og Martin Luther som representanter for dette perspektivet. Men det er ikke mitt perspektiv.

Om Gud dømmer en del mennesker til evig straff, kan det kalles for noe godt? Står Gud ovenfor noen ekstern norm for godhet slik at selv fæle handlinger som Gud vil må kalles for gode? Men om Gud står ovenfor moralen kan man ikke påstå at det Gud gjør er rettferdig, urettferdig, godt eller ondt. Begrepene blir meningsløse når man forsøker å beskrive Guds handlinger.

Hva innebærer det når man sier at Gud er god?

– At Guds handlinger ikke strider mot lover, regler eller prinsipper for korrekt oppførsel? Gud blir da moralsk ansvarlig på samme måte som mennesker. Det vil si at Gud da bare blir moralsk nøytral, og ikke god.

– At Gud står ovenfor de moralske prinsippene som gjelder for mennesker? Kan da Guds handlinger virkelig kalles gode eller onde? Du vil fortsatt være i stand til å kalle Gud god, men det blir meningsløst hvis Gud ikke er god på en slik måte som menneskene forstår godhet.

– At vi må kalle handlinger som strider mot våre normale moralske intuisjoner for gode bare fordi Gud vil det? Augustin mente for eksempel at ondskapens fortsatte eksistens var ond, men Guds rettferdige dom over ondskap er god og skal prises.

Felles for alle forsøk på å løse problemet gjennom å omdefinere Guds godhet er at de ikke er tilfredsstillende. Vi har et intuitivt anlegg for godhet som gjør det umulig for oss å late som at Abrahams tiltenkte ofring av sønnen Isak var god bare fordi Gud befalte det, eller å si at det skulle være godt at millioner av mennesker lider i uendelig nød, bare fordi Gud vil det. Dessuten har vi et tydelig bibelvers som sier at Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim, 2, 4) og Herren «vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.» (2 Pet 3, 9)

Det tredje svaret – Guds makt er begrenset

Det er en forenklet forestilling at Guds allmakt betyr at Gud kan gjøre hva som helst. Det finnes mye som Gud ikke kan gjøre, for eksempel kan ikke Gud gjøre det som er logisk umulig. Gud kan ikke handle på et vis som strider mot hans natur og vesen.

Det er logisk mulig at det kunne eksistere en verden der frie mennesker bare velger å gjøre det rette. Spørsmålet blir da om det står i Guds makt å skape denne verdenen der menneskene bare velger det rette. De som benekter Guds eksistens, som filosofen J.L. Mackie, mener at Gud ikke er allmektig fordi Gud ikke har skapt nettopp en slik verden. Andre filosofer som Alvin Plantinga mener at selv om en verden der frie mennesker bare velger det rette er en logisk mulighet, følger det ikke nødvendigvis at en allmektig Gud kan skape alle logisk mulige verdener, ettersom disse frie menneskene har noe å si for hvordan verdenen blir.
– Alternativ A: Det er logisk mulig for Gud å skape en verden der alle frie mennesker alltid velger det rette.

– Alternativ B: Det er logisk mulig for Gud å skape en verden der alle frie mnnesker alltid velger å synde.

– Alternativ C: Det er logisk mulig for Gud å skape en verden der frie mennesker iblant velger det rette og iblant velger å synde.
Om mennesker gjennom sine frie valg alltid velger det rette (alternativ A), blir det logisk umulig for Gud å skape verden som alternativ B og C.

Om mennesker gjennom sine valg alltid velger å synde (alternativ B), blir det logisk umulig for Gud å skape verden som alternativ A og C.

I den aktuelle verdenen velger frie mennesker både synd og det rette ved ulike tilfeller og i relasjon til ulike synder/dyder. Det blir altså logisk umulig for Gud å skape verden som alternativ A og B.

Alternativ A vil bare være mulig hvis man aksepterer en kompatibilist-definisjon av menneskelig frihet (kompatibilist er en teknisk term for ‘en som hevder at det er mulig å fastholde og forene to forhold samtidig, nemlig på den ene side at menneket har en fri vilje og på den andre side at mennesket er preget (eller determinert) av ytre forhold (slik som arv, miljø eller Guds vilje). Det vil si, et menneske er fritt til å velge et alternativ, selv om vedkommende er under så mye ytre press, påvirkning og trykk at han eller hun praktisk talt ikke har noe valg.

Guds allmakt innebærer altså ikke at Gud kan realisere en hvilken som helst logisk mulighet. Sammen med et libertinsk/inkompatibilistisk (overbevisningen om at mennesker har fri vilje) syn på menneskelig frihet blir det en logisk umulighet for Gud å skape en verden der frie mennesker bare velger det rette hele tiden, og i relasjon til alle dyder/laster.

Det beste svaret

Guds godhet består av minst følgende egenskaper:

1. Guds handlinger stemmer overens med Guds natur, som nødvendigvis er god.

2. Nåden og kjærligheten er også en nødvendig del av Guds godhet. Kjærligheten og nåden må være den dominerende motivasjonen for Guds handling med menneskene. Det er på grunn av sin nåde og kjærlighet at Gud finner en annen måte å oppfylle rettferdighetens krav – Jesu død på korset istedenfor hver og en som soner for sin egen skyld.

3. Rettferdighet er også en nødvendig del av Guds godhet, selv om det aldri står «Gud er rettferdighet» i Bibelen på samme måte som det står «Gud er kjærlighet». Rettferdighet kan dog ikke være den dominerende grunnegenskapen, for da kunne Gud ikke lenger ha grunn til å frelse noen i det hele tatt, eller vente med å dømme dem.

Helvetet har mer å gjøre med kjærlighet enn med rettferdighet. I kjærlighet skapte Gud mennesker som var frie til å velge bort Gud og alt det Gud innebærer: Kjærlighet, glede, livet. For et menneske som bevisst tar avstand fra kallet til alt liv, glede og kjærlighet, utgjør disse egenskapene en plagsom påminnelse om alt man har gitt opp. Som filosofen Peter Kreeft skriver: «Helvetets flammer består av Guds kjærlighet». Det er altså Guds kjærlighet som er den mest uutholdelige pinen for de som befinner seg i helvetet. De fordømte hater denne kjærligheten, og den plager dem, men den er uunngåelig ettersom Guds selveste natur er kjærlighet.

Filosofer og politiske filosofer bruker å skille mellom positiv lov og naturlig lov. Positiv lov består av regler som mennesker fastsetter, lovgivningen. Lovene har en bestemt form, men kan også leses på en annen måte. Det finnes straff for forbrytelser, men det finnes ingen direkte kobling mellom lovbruddet og straffen. Jeg kjører for fort – jeg kan få bøter.

En del filosofer mener at det også finnes en naturlig lov, der dyden er sin egen belønning og straffen er de naturlige konsekvensene av ens dårlige beslutning.

Vi vil se på helvetet som en konsekvens for menneskelig handling ut ifra et naturlov-perspektiv. Mennesker som velger bort Gud som gir liv, kjærlighet og glede må ta konsekvensen av sin beslutning: Lidelse, sinne og død.

Rettferdighet er ikke et hinder for at Gud kan tilgi, men rettferdighet krever at Gud ikke later som et menneskes endelige vegring mot å følge Gud gjelder tro.

Om man blir sendt til helvetet, blir de som havner der ufrivillig dømt. Men dette strider mot den grunnleggende forklaringen på hvorfor helvetet eksisterer: Menneskers frie valg og Guds respekt for menneskers frie valg.

Hvis man tar et fritt valg for helvetet, blir problemet ikke først og fremst hvordan man får læren om helvetet til å gå opp med Guds godhet, men heller hvordan man får læren om helvetet til å gå opp med sunn fornuft. Hvem skulle da foretrekke helvetet fremfor himmelen dersom man ikke er sinnsyk? Svaret er at det dessverre kan være hvem som helst. Det er nettopp det vi gjør hver gang vi velger å synde. Hver synd gjenspeiler dette valget.

Jeg avslutter med noen ord av C.S. Lewis, som svarte på spørsmålet om hvordan en god Gud kan tillate helvetet.

«På lang sikt er svaret til alle som protesterer mot læren om helvetet i seg selv et spørsmål: ‘Hva vil du at Gud skal gjøre?’ Utslette deres gamle synder og til enhver pris la dem begynne på nytt, utjevne hver vanskelighet og tilby alle former for overnaturlig hjelp? Men det har han jo gjort, på Golgata. Tilgi dem? De vil ikke ha tilgivelse. La dem være i fred? Dessverre frykter jeg at det er akkurat det han gjør.»

Hvor mange mennesker kommer til slutt til himmelen eller helvetet? Vi vet ikke. Vi håper naturligvis at vi kommer til å bli positivt overrasket idet vi kommer til himmelen og ser at Guds nåde er mye større enn vi kan forestille oss, men samtidig må vi ta på alvor Jesu advarsler når disiplene hans spurte om bare et mindretall kommer til himmelen. «Kjemp for å komme inn gjennom den trange port.» (Luk 13, 24)

Ray Baker, 2007

Til toppen

Hvordan kan det finnes en god Gud, når det er så mye ondskap og lidelse i verden?

Dette spørsmålet anses av mange å være den alvorligste innvendingen mot gudstro. Argumentet kan formuleres som et logisk problem:

1. Gud er god slik at han vil ta bort all ondskap og lidelse.
2. Gud er allmektig slik at han kan ta bort all ondskap og lidelse.
3. Ondskap og lidelse finnes.
4. Altså finnes det ingen god og allmektig Gud.

Tanken er at 1, 2 og 3 logisk sett ikke kan være sanne samtidig. Men er det et logisk problem? Filosofen Alvin Plantinga har vist at det ikke er tilfelle. Om vi kan formulere en påstand som logisk kan forene 1, 2 og 3, og som muligens kan være sann, skulle det løse det logiske problemet. Se på følgende:

5. Gud har moralsk tilstrekkelig gode grunner for å tillate ondskapens og lidelsens eksistens.

Denne påstanden behøver ikke engang være sann for å oppløse ondskapens logiske problem. Det holder at påstanden er logisk mulig, hvilket den virker å være. Det virker altså ikke å foreligge noen logisk motsigelse i det å tro på en god og allmektig Gud i lys av ondskapen og lidelsen som finnes.

Ateisten lurer naturligvis på hvilke «tilstrekkelig gode grunner» Gud kan ha for å tillate eksistensen av det onde og lidelsen. Hvilken tilstrekkelig god grunn kan Gud ha for å tillate at en toåring dør av kreft, eller at en hjort plages i hjel av brannskadene sine etter en skogbrann? Det er vanskelig å forstå hvilke grunner Gud kan ha for å tillate slikt. Slik ondskap kan vi kalle uberettiget ondskap. Uberettiget ondskasp er dermed en slik ondskap som ikke engang Gud har nok gode grunner til å tillate. Argumentet kan formuleres slik:

6. Om Gud finnes, så finnes ikke uberettiget ondskap.
7. Det finnes uberettiget ondskap.
8. Altså finnes ikke Gud.

Hva er Guds grunner for å tillate det onde og lidelse? Hva er Guds grunner for å tillate den enorme mengden av ondskap og lidelse som virker totalt meningsløs? Det ærlige svaret er nok: Vi vet ikke. Er et slikt svar et stort problem? Ikke nødvendigvis. Vi kan tenke på en rekke grunner til hvorfor Gud tillater ondskap og lidelse. I en verden uten mulighet til ondskap og dens grusomme konsekvenser (lidelse) ville moralsk godhet og kjærlighet bli innholdsløse begrep. Om Gud ville skape en moralsk betydningsfull verden måtte Gud tillate muligheten for at hans skapninger kunne velge det onde. Gud kan heller ikke tvinge oss til fritt å velge det gode. Det ville vært en moralsk motsigelse.

Men vi vet alle at mye ondskap og lidelse er ufortjent. Hvorfor tillater Gud det? Vi kan tenke oss noen mulige svar. Om vi ikke skal bli isolerte individer, men mennesker som lever i samfunn med hverandre, må muligheten finnes for å gjøre godt mot hverandre. Men det innebærer at denne muligheten kan misbrukes og føre til at uskyldige får lide. Vi har moralsk ansvar ikke bare i relasjonen til vår skaper, men også i relasjonen til hverandre. Og dette er noe godt. Videre kan de som må lide uskyldig også bli kompensert i livet etter dette. Denne muligheten kan være en grunn til hvorfor Gud tillater ondskapen «å gå sin gang» selv når uskyldige rammes.

Disse svarene dekker selvsagt ikke alle tilfeller av ondskap og lidelse. Men spørsmålet er om det kreves at vi skal kjenne til alle Guds grunner for hvorfor han tillater ondskap og lidelse for at det rettferdiggjøres at man tror på Gud. Svaret på det spørsmålet henger ikke bare sammen med ondskapens problem, men med alle gudsargumentene. Hvis vi har andre, uavhengige grunner til å tro på Gud, betyr det vi har lignende grunner til å tvile på at virkelig uberettiget ondskap eksisterer (det vil si slik ondskap som selv ikke Gud har grunner for å tillate). Ondskapens problem ser ikke ut til å kunne løses isolert sett, men må bli en faktor blant flere når vi avgjør om det er rimelig å tro på Gud eller ikke.

Besvart av Mats Selander, 14.mai 2007

Til toppen

 

Hvordan kan man tro på en straffende Gud?

Både dom og straff har i vår kultur endt opp med å bli veldig negative begrep. Når Hollywood lager en film med undertittelen Judgement Day, er det ikke akkurat for å vekke positive assosiasjoner. Tvert imot fremstilles dommen både på lerretet, og i andre sammenhenger, som noe mørkt, skrekkinngytende og kaotisk.

Mot denne bakgrunnen er det ikke rart at vi får problemer med en straffende Gud. Kanskje spiller også det klassiske bildet av Gud som lar lynet slå ned i mennesker han ikke liker inn her. Kan en slik Gud virkelig være verdt å tro på? Og svaret er naturligvis: Nei.

Men dette er ikke Bibelens bilde av Guds dom. Gjennom hele Bibelen kan vi i stedet se at Gud presenteres som både kjærlig og god. Han er den som har skapt hele verden, og som derfor elsker alle de skapningene han har skapt. Men – og det er et viktig men – som en direkte følge av dette taler Bibelen også om Gud som den hellige og rettferdige, den som står som ytterste garantist for alt som er rett og sant. Sagt på en annen måte: Gud er gjennom sitt eget fullkomne vesen den ytterste normen for godt og ondt, rett og galt.

Og det er altså derfor Gud kan operere som verdens dommer. Ettersom «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham» (1 Joh 1,5), kan han – og bare han – på et fullkomment vis avgjøre hva som er forurenset av mørket. Og det vi behøver å ha klart for oss er altså at Guds funksjon som dommer ikke er en konsekvens av hans ondskap, men av hans godhet. Det er jo bare en god Gud som kan ha noen interesse av å dømme det onde! Bare en Gud som er tvers igjennom lys kan ha interesse av og mandat til å markere en grense mot det som er helt eller delvis mørkt.

Nå er det i og for seg slik at det mest problematiske for oss mennesker ikke pleier å være å tale om Guds dom generelt, men å tale om at Gud kan straffe oss mennesker også. Dette bygger på Bibelens beskrivelse av oss mennesker som forurenset av mørket. Gjennom synden har vi alle del i denne verdens ondskap, og ut ifra dette finnes det også i oss slikt som vår Skaper har grunn til å dømme. For det er jo det som er poenget: Gud, som er god, må i sinne vende seg mot alt som bryter ned og forderver hans gode skaperverk. Om han i stedet hadde valgt å overse det onde, ville han i praksis ikke lenger være god. Å tolerere det onde er jo et tegn på lunkenhet og falskhet – ikke på godhet.

Bibelen taler om at det skal komme en dag der alle mordere, krigshissere, voldtektsmenn og forrædere skal få sin rettmessige straff. Men da skal også alle egoistiske, grådige, kompromissende og halvekte personer dømmes – altså selv du og jeg.

Igjen må vi da stille oss spørsmålet: Hvorfor skulle man velge å tro på en slik Gud? La meg gi deg tre grunner:

1. Om Gud finnes og er slik Bibelen beskriver ham, ville det være toppen av idioti å ikke tro på ham. Bibelen er tydelig på at alle mennesker Gud har skapt en dag skal stilles under Guds dom – ikke bare de som tror på ham (se Rom 2,6-11).

2. Dommen er, som jeg allerede har vært inne på, noe fantastisk, noe å se frem imot. Da skal endelig det som har vært galt, løgnaktig eller ondskapsfullt på jorden stilles for retten. All denne verdens urettferdighet og ondskap kommer til å få sin rettmessige straff (se Åp 21,8).

3. For hver og en som vil ta imot det, finnes det forlatelse for syndene allerede her og nå, forlatelse som gjør at vi ikke behøver å bli rammet av Guds dom på den ytterste dagen (Rom 8,1).

Det siste punktet fortjener en nærmere forklaring. Når Jesus døde på korset, tror vi som kristne at han tok på seg straffen for hele denne verdens synd. Gud, den rettferdige dommeren, tok altså selv på seg straffen for den ondskap og djevelskap som vi mennesker har stelt istand. Som følge av det behøver ingen mennesker lenger å bli rammet av Guds dom. Hver og en som ber Gud om forlatelse for syndene, med henvisning til Jesu død på korset kan gå fri, og behøver ikke lenger å frykte verken dom eller straff fra Guds side (se 2 Kor 5,19-21, Gal 3,13-14 og 1 Pet 2,24).

Konklusjonen på dette burde naturligvis være at det nettopp er den straffende Gud vi kristne burde være mest glade i å snakke om – nemlig den Gud som selv har tatt straffen for all vår synd! Tenk at vi får tro på en slik frelser!

Besvart av Olof Edsinger, 21.juli 2007

Til toppen

 

Hvorfor tillater Gud naturkatastrofer og uskyldig lidelse?

Hvorfor tillot Gud tsunamikatastofen julen 2004? Hvorfor tillater Gud tørke som fører til at titusener av mennesker sulter i hjel? Det ærligste svaret på denne type spørsmål er at det vet vi ikke. Bibelen gir ingen tydelige svar på hvorfor Gud tillater slikt. Innen religionsfilosofien gir flere filosofer opp forsøket på å finne Guds grunner til hvorfor han tillater slikt. I stedet argumenterer kristne filosofer for at vårt fravær av svar på denne typen spørsmål ikke er noe rasjonelt hinder for å tro på Gud. Vi behøver ikke kjenne til eksakt hvilke grunner Gud har for det han tillater for at vår tro på at Gud finnes skal være rettferdiggjort, eller at Gud har moralsk akseptable grunner til å tillate det han tillater.

Kanskje dette svaret føles utilstrekkelig for mange. Vi vil derfor se nærmere på noen resonnement som setter naturkatastrofer (og lidelsen de forårsaker) inn i en bibelsk sammenheng.
Jesu ord om ulykker og naturkatastrofer

Ved ett tilfelle nevner Jesus personer som ble rammet da et tårn raste sammen. Jesus sa: «Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, mener dere at de var mer skyldige enn alle de andre som bor i Jerusalem? Slett ikke! Jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.» (Luk 13,4-5)

Jesus svarer ikke på spørsmålet om hvilke grunner Gud hadde for å ikke hindre denne hendelsen. Men han sier noe om hva som ikke er grunnen. Grunnen var ikke at de som ble drept var større syndere enn alle andre. Ulykken skal ikke tolkes som en straff mot de som ble rammet. I stedet bruker Jesus hendelsen som en advarsel for tilhørerne. Vi kommer alle til å møte døden, og den som ikke omvender seg fra synden kommer til å forgå.

Ved et annet tilfelle spør disiplene Jesus om en mann som ble født blind: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.» (Joh 9,1-3)

Også her sier Jesus hva som ikke er årsaken bak mannens ulykke: Blindheten var ikke en straff for synd. Men her gir Jesus oss en positiv grunn til hvorfor Gud tillater dette ondet: «…nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.» Jesus helbreder siden mannen slik at han kan se, noe som naturligvis vekker stor oppsikt.

Jesus beskriver den siste tiden før Guds rike bryter fram som en tid preget av krig og naturkatastrofer: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.» (Matt 24,7-8)

På bakgrunn av disse tre Jesus-sitatene virker det som at verden ikke er som den opprinnelig var ment å være. Ulykker, medfødt blindhet, hungersnød og jordskjelv er ikke koblet til individuell synd, men er snarere en del av en verden etter syndefallet. En verden som kommer til å gå under og «bli overtatt» av Guds rike. En grunn til hvorfor Gud tillater denne elendigheten er for å åpenbare sin herlighet. Både Guds godhet og skapelsens absolutte avhengighet av Gud blir dermed tydelig. Jo mer denne verden faller sønder og sammen, desto nærmere er Guds rikes ankomst, akkurat som fødselsriene kommer før et barns fødsel. At Gud tillater naturkatastrofer og uskyldig lidelse bør altså ses i lys av Guds plan om å gjenopprette sin skapelse i fremtiden. Innen denne «verdens gjenfødelse», der det onde skal dømmes og det ødelagte helbredes, må vi stille oss på Guds side, mot vår egen personlige synd og ondskap. Dette ser ut til å være Jesu perspektiv på naturkatastrofer og uskyldig lidelse.

Moralsk ondskap påvirker naturen

Jesu ord rimer godt med det vi finner i den andre enden av Bibelen om syndefallet, syndfloden, menneskets rolle i skapelsen og den åndelige verdens påvirkning.

Da de første menneskene gjorde opprør mot Gud ble konflikt, smerte og død en del av menneskelig erfaring. Gud forbannet jorden slik at den nå inneholder torn og tistel. Mannen må arbeide med svette i ansiktet, og kvinnen må føde med smerte (1 Mos 3,16-19). Naturens ubalanse (forbannelsen) er her en følge av menneskers opprør mot Gud.

Situasjonen kan ha blitt ytterligere forverret av syndfloden (1 Mos 6-9). Om alt vannet som falt ned i Noahs tid fantes i atmosfæren (for eksempel i form av et skyggende damplag), kan syndfloden ha påvirket trykket på jordskorpen, og forårsaket store klimaendringer samt forminsket beskyttelsen mot atmosfærisk stråling. Guds dom over menneskelige ondskap ville da ha involvert systematisk svekkelse av naturen. At syndfloden fikk denne formen for konsekvens er imidlertid bare en spekulasjon.

Mennesket ble satt til å råde over skaperverket (1 Mos 1, 26) og har derfor fått en særstilling i skapelsen. Menneskets opprør mot Gud ser derfor ut til å ha påvirket hele skaperverket. I Romerbrevet skriver Paulus: «For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. (…) Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt.» (Rom 8,19-22) Trolig sikter dette til hvordan Adams synd la skaperverket «under forgjengelighet».

Til slutt bør det nevnes at Bibelen beskriver vår verden som en slagmark mellom Gud og ondskapens åndemakter. Djevelen og hans demoner antas å være falne engler som herjer i vår verden. I Jobs bok ser vi hvordan naturlige ulykker tilskrives Satan selv (Job 1, 9-19). Blant annet dør mennesker som følge av både lyn og en sterk vind (Job 1,16, 18-19). Og dette sies å være djevelens verk.

Vi vet ikke hvorfor Gud tillater naturkatastrofer og uskyldig lidelse. Men Bibelen beskriver en verden der moralske beslutninger av mennesker og engler påvirker både naturen og kommende generasjoner. Denne verden holder på å rase sammen. Men i lyset av Guds løfte om en kommende verden kalles vi til å kjempe mot ondskapen både i verden og i oss selv. Det synes å være det bibelske perspektivet.

Skrevet av Mats Selander, 27.mai 2007

Til toppen

 

Vet Gud alt?

Dersom Big Bang-teorien stemmer (noe vi i dag har sterke grunner til å tro), er universets årsak trolig en ikke-materiell, ikke-romlig og ikke-temporal (uavhengig av tid) årsak. I henhold til standardmodellen av Big Bang-teorien oppstår det faktiske tid-rom i Big Bang. Dersom Bibelens Gud er identisk med denne årsaken (hvilket det finnes andre grunner til å tro), innebærer det at Gud har enormt mye kunnskap. Gud vet hvordan universet og alt som finnes i det fungerer. Og Gud vet rimeligvis hva som har skjedd i løpet av hele universets historie.

Ettersom Gud ikke er begrenset av tid/rom, innebærer det at Guds kunnskapsperspektiv er radikalt annerledes enn vårt. Gud er for eksempel ikke begrenset av å bare kunne være ett sted om gangen, eller bare kunne gjøre en ting om gangen. Hvordan Guds relasjon til tiden ser ut er litt av et mysterium, men at fysisk tid antas å ha oppstått under Big Bang åpner for muligheten om at Gud er utenfor tiden, hvilket i neste omgang gir Gud et helt uovertruffet kunnskapsperspektiv.

Ut ifra dette kan vi trekke slutningen at Gud vet enormt mye. Finnes det da noe Gud ikke vet?

Det mest diskuterte spørsmålet i denne sammenhengen er nok om hvorvidt Gud har kunnskap om frie individers fremtidige valg.

Vet Gud at jeg kommer til å takke ja til et bestemt jobbtilbud som jeg kommer til å få om fem år? Og om Gud vet det, hvordan kan da dette valget være fritt? Er det ikke da forutbestemt? Her har kristne teologer og filosofer svart ulikt. Grovt sett finnes det fire svar:

1. Gud kjenner individers fremtidige valg ettersom de er forutbestemte – menneskene er egentlig ikke frie.

2. Gud vet hva frie individers valg vil være ettersom Gud er utenfor tiden – Gud «ser» altså ikke inn i fremtiden, men opplever all tid som et evig nå.

3. Gud kjenner frie individers frie valg ikke fordi Gud er utenfor tiden, men fordi Gud ganske enkelt vet alle proposisjonelle sannheter (sannheter uttrykt i påstander), og vet derfor på forhånd hva hvert enkelt individ kommer til å velge fritt.

4. Gud vet ikke hva frie individer vil velge, men Gud kan gjøre svært sannsynlige vurderinger, og i noen tilfeller sette folks frie vilje ut av spill.

I valget mellom disse fire posisjonene slutter vi som lærere ved CredoAkademin (per 2007) oss til nr. 2 eller 3. Slik resonnerer vi: Bibelen gir oss sterke grunner til å tro at mennesket har en genuin frihet. Moses sier til folket: «Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet!» (5 Mos 30,19) Om det ikke finnes noe genuint valg, så er formaningen fra Moses til folket et spill for galleriet. Og Paulus sier at Gud vil at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne (1 Tim 2,4). Om menneskene ikke har en genuin frihet til å si nei til Gud, er det ubegripelig at Gud ikke frelser alle ettersom det er hans uttrykte vilje. Dette gir oss grunn til å forkaste alternativ 1.

Alternativ 4 sier at Gud egentlig ikke vet med sikkerhet hva frie individer kommer til å velge. Dette er problematisk i møte med flere bibeltekster, for eksempel når Jesus forutsier at Peter kommer til å fornekte Jesus (Luk 22, 34) og at Judas skal forråde ham (Joh 13, 21-30). Hvordan kunne Jesus med sikkerhet vite hvilke moralske valg Peter og Judas kom til å foreta seg? Fantes det en mulighet for at Jesu forutsigelser kunne være feilaktige? Fantes det en sjanse for Peter å ikke fornekte? Og for Judas å ikke forråde?

Bibeltekstene gir det bestemte inntrykket av at begge disse hendelsene ble utført av moralsk selvstendige individer, samtidig som de var ufeilbarlig forutsagt av Jesus. Dersom vi ikke går med på det, må vi trekke en av to uønskede konklusjoner: Enten var Jesu forutsigelser ikke 100 prosent sikre – da hadde Jesus delvis flaks når det viste seg at de stemte – eller så var Jesu forutsigelser 100 prosent sikre ettersom Gud satte (eller var forberedt på å sette) Peter og Judas’ frie vilje ute av spill. Men da er det også vanskelig å forstå hvorfor Peter og Judas holdes ansvarlige for sine svik (se Joh 21,15-17 og Apg 1,16-22). Dette gir oss grunn til å forkaste alternativ 4.

Hva kan vi da si om alternativ 2, nemlig at Gud er utenfor tiden og derfor vet alt om frie individers fremtidige valg? En slik løsning innebærer ikke at slike valg er forutbestemte, de er bare «forut-kjent» av Gud. Det er ikke på grunn av at Gud vet hva vi kommer til å velge at vi velger slik vi gjør, snarere tvert imot: Det er våre frie valg som er grunnen til Guds kunnskap om hva vi kommer til å velge, og ettersom Gud er utenfor tiden har Gud denne kunnskapen tidløst.

Ett problem med dette synet er at det får den merkelige følgen at Gud ikke vet hvilken dag det er i dag. Gud opplever jo ikke tiden slik vi gjør, men som et evig tidløst «nå». Det innebærer også at tiden, slik som vi opplever den, er en illusjon. Det er jo rimelig nok Guds perspektiv på tiden som er det virkelige.

En annen innvending er at dette perspektivet ikke strekker til for å forklare noen bibeltekster. I 1. Samuelsbok kapittel 23 fortelles det om hvordan David kommer til stedet Ke’ila. David forfølgelses av Saul, og han spør Herren om Saul kommer til å okkupere Ke’ila på grunn av David. Herren svarer «Ja, han kommer hit ned». Siden spør David: «Vil lederne i Ke’ila utlevere meg og mennene mine til Saul?» Og Herren svarer: «Ja, de vil utlevere dere». Da bestemmer David seg for å forlate Ke’ila, og når Saul får vite det avstår han fra å okkupere Ke’ila.

Hvordan kunne Gud vite hva Saul ville velge å gjøre? Hvordan visste Gud hva innbyggerne i Ke’ila kom til å gjøre? Det kan ikke være på grunn av at Gud er utenfor tiden, ettersom disse valgene aldri eide rom. Dette var valg som ville bli gjort dersom andre begivenheter hadde hendt. Dersom vi tror at Gud hadde rett i disse forutsigelsene (det vil si «om David blir i Ke’ila, kommer Saul til å okkupere» og «om Saul okkuperer, kommer lederne til å utlevere David»), da må Gud vite hva mennesker fritt kommer til å velge i en mengde situasjoner som de aldri noensinne kommer til å havne i. Men da er Guds tidløse perspektiv ikke til noe hjelp. Gud må vite alt dette på et annet – for oss ukjent – vis.

Dette er også hva alternativ 3 sier. Problemet med dette alternativet er nettopp at vi ikke kan forestille oss hvordan Gud kan ha slik kunnskap, men på den andre siden finnes det ganske mange tilfeller der vi ikke forstår hvordan Gud handler, for eksempel hvodan Gud gikk fram da han skapte universet ut av ingenting. Hvis man tror at Bibelen består av genuin åpenbarelse, finnes det grunner til å forme vårt syn på Guds kilder til kunnskap ut ifra Bibelen, snarere enn bare ut ifra våre evner til å forestille oss hvordan Gud tilegner seg kunnskap om frie individers fremtidige valg.

Vår konklusjon er derfor at Guds allvitenhet innebærer at Gud har all kunnskap, som også inkluderer kunnskap om frie individers fremtidige valg, men at dette ikke utelukker genuin menneskelig frihet.

Besvart av Mats Selander, 11. juni 2009

Til toppen

Hvordan er Gud?

Dette er selvfølgelig et omfattende spørsmål, og svaret her vil være svært kort. Jeg vil begynne med å si noe om det som kan oppfattes som et enda mer grunnleggende spørsmål, nemlig: «Hva er Gud?»

Spørsmålet om Gud handler om hvilke egenskaper som den ytterste virkelighet har. Med «ytterste virkelighet» mener jeg «det som bare finnes», «det som nødvendigvis eksisterer», «det som vil finnes selv når alt som kan opphøre å eksistere opphører å eksistere». Kristen tro hevder at dette er Gud. Gud er altså «den ytterste virkeligheten». Gud er den virkelighet som ikke kan opphøre å eksistere og som er (den nødvendige og evige) grunnen for alt annet som eksisterer. Det er hva Gud er.

Dette er viktig å påpeke, ettersom mange argument mot Guds eksistens bevisst eller ubevisst går ut fra tanken om at Gud er en ting i universet. Argument om at Gud er «uvitenskaplig» (siden Gud for eksempel ikke kan undersøkes empirisk) og at Gud derfor ikke kan eksistere, bygger på at Gud eksisterer på samme måte som universet. Men hvis det kristne gudsbegrepet tilsvarer noe i den virkelige verden, er det en realitet som eksisterer uavhengig av – og logisk «før» – universets eksistens. Om Gud finnes er Gud universets skaper og herre, ikke en del av universet.

Hvilke egenskaper har da «den ytterste virkelighet» ifølge kristen tro? Bibelen taler om Gud som personlig, det vil si en eksistens som har vilje, tanker og følelser.

 

Egenskapene som Gud tilskrives i Bibelen er:

– God – det vil si kjærlig, barmhjertig og tilgivende.

– Hellig – det vil si atskilt fra alt urent og ondt.

– Rettferdig – det vil si sann og «fair».

– Allvitende – det vil si at han vet alt som det logisk sett går an å vite.

– Allmektig – det vil si at han kan gjøre alt som det logisk sett går an å gjøre.

– Sann – det vil si ærlig og trofast.

– Vis – det vil si intelligent på en moralsk god måte.

– Evig – det vil si evig eller tidløst eksisterende.

Mange bøker har blitt skrevet om hver og en av disse egenskapene. Hvordan disse egenskapene «passer sammen» – spørsmål om hvorvidt gudsbegrepet er logisk sammenhengende – er også et stort og viktig filosofisk spørsmål i seg selv.

Ifølge kristen tro blir disse egenskapene aller mest synlige i personen Jesus Kristus. Jesus er «Gud som menneske», «Guds ansikt», «Gud på besøk», «det synlige bildet av den usynlige ene Gud». Jesus er ikke et menneske som ble Gud, men Gud som ble menneske. Og gjennom Jesus får vi et fyldigere bilde av Guds egenskaper, for eksempel Guds kjærlighet, rettferdighet, hellighet, sannhet og visdom. Det er derfor vi kan ha en personlig relasjon med Gud gjennom Jesus.

Ifølge kristen tro har Gud åpenbart seg som tre personer: Faderen, Sønnen (Jesus Kristus) og Den hellige ånd.
Besvart av Mats Selander, 13.sept 2007

Til toppen

 

Hvordan skal vi forstå treenigheten?

Den klassiske formuleringen av treenighetslæren (fra kirkefaderen Tertullian) lyder: «Ett vesen, tre personer». Tanken er at Gud er ett i sitt «vesen», men eksisterer i tre «personer». Dette kan sees som en teologisk modell som har som hovedformål å fange de bibelske beskrivelsene av Gud som Far, Sønn og Hellig Ånd på en enkel og konsis måte. La meg først si noe om hvordan treenighetslæren bygger på Bibelen, og deretter si noe om hvordan treenighetslæren kan forstås.

Jødedommens kanskje viktigste trosartikkel er denne: «Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6,4). Jesus og hans disipler var alle jøder. Jødisk monoteisme var en selvfølgelighet for dem. Derfor var det kanskje ikke så rart at Jesu ord om seg selv som «ett med Faderen» (Joh 10,30) forbauset og provoserte de jødiske lederne noe enormt. De anklaget Jesus med ordene: «Du som er et menneske, gjør deg til Gud» (Joh 10,33). Og Jesus ble faktisk korsfestet fordi de mente han spottet når han bekjente at han var Guds Sønn (Matt 26,63-65).

Det er tydelig at Jesu egne disipler så på ham som guddommelig. Johannes skriver: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» (Joh 1,1). «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far» (Joh 1,14). Jesus er Ordet som ble menneske, og «Ordet var Gud».

Hvordan er det da med Ånden? Gjennom hele Bibelen beskrives Guds Ånd som Guds håndgripelige nærvær og aktivitet. Gud er ikke skilt fra sin Ånd. Derfor kan «Gud» og «Guds Ånd» anvendes synonymt i Bibelen. Å lyve mot Den Hellige Ånd likestilles derfor med å lyve for Gud (Apg 5, 3-4).

Trolig er treenighetslærens formalisering av Gud som Fader, Sønn og Ånd noe som bygger på Jesu egne ord i misjonsbefalingen. Her finnes frøet til en formalisert treenighetslære: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn» (Matt 28,19). Det interessante med dette verset er at «navn» står i entall. Faderen, Sønnen og Ånden har altså bare ett «navn». Det indikerer at de er «ett».

Hvordan skal vi da forstå treenighetslæren? På hvilket vis er Gud «ett vesen» og «tre personer»? Hvordan skal vi forstå ordene «vesen» og «personer»? Svarene på disse spørsmålene havner ofte i en av to kategorier: Enten tenker vi oss Gud som tre adskilte personligheter som likevel er forent i holdning og vilje, men som ikke er «ett» i noen dypere betydning. Et slikt perspektiv leder til triteisme (tre-guds-tro).

Den andre kategorien er å tenke på Gud som en person med tre roller eller masker som han veksler mellom (i antikken bruktes ordet person om maskene man benyttet i teaterstykker). Men et slikt syn strider med Bibelens beskrivelse. For eksempel ser vi hvordan Jesus ber til Faderen. Det nye testamente ser ut til å lære tydelig at Gud er både Fader og Sønn (og Ånd) samtidig.

Problemet er å forstå på hvilken måte Jesus (og Ånden) er en «person» i guddommen. Teologen Alan Richardson skriver: «Vi har ingen term som adekvat kan uttrykke både atskillelsen og enheten, treenigheten i guddommens enhet. Om vi kunne berøve ordet ‘person’ for dets betydning av individualitet eller ordet ‘aspekt’ dets upersonlige karakter, kunne begge vært anvendelige». Richardson fortsetter: «Dermed må vi betrakte de tre ‘personene’, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som tre evige karakterer, funksjoner eller virksomheter, fundert i ett og samme guddommelige vesen» (Hur oppstod de klassiska dogmerna, s. 51, 54-55).

Diskusjoner om treenighetslæren illustrerer hvor notorisk vanskelig det er å gripe Bibelens undervisning om Gud som Fader, Sønn og Ånd med eksakte ord. Trolig bør treenighetslæren forstås som en teologisk modell som i grove trekk konkretiserer Bibelens undervisning. Likeså har det vært vanskelig å konkretisere treenighetslæren med bilder og illustrasjoner. Men bilder kan likevel hjelpe oss til å forstå. Tertullian sammenlignet Gud med solen. Gud Faderen er som solen, Gud Sønnen sammenlignes med solstrålene. Jesus sier jo: «Den som har sett meg, har sett Faderen» (Joh 14,9), og apostelen Paulus sier at Jesus er «den usynlige Guds bilde» (Kol 1,15).

Akkurat som vi aldri ser solen direkte, men ser solen gjennom solstrålene, ser vi Faderen gjennom å se Sønnen som har utgått fra Faderen. For å fullføre sammenligningen kan man snakke om Guds Ånd som varmen eller – kanskje enda bedre – som sollyset som «spretter rundt» og lyser opp tilværelsen vår. Lyser kommer fra solen (Faderen), treffer oss gjennom solstrålene (Jesus) og fortsetter å være nærværende gjennom å lyse opp vår verden og varme oss (Ånden er Guds nærvær hos oss). Her ser vi tre tydelige aspekter ved lyset, men «lyset» er tross alt av samme natur – tre «personlige aspekter» men «ett vesen»: Fader, Sønn og Ånd.

Besvart av Mats Selander, 8.nov 2007

Til toppen

 

Skapte Gud djevelen?

Djevelen, som også kalles Satan eller slangen (Åp 20,2), beskrives som lederen for englene som har gjort opprør mot Gud (2 Pet 2,4; Åp 12,9). Ettersom Bibelen er tydelig på at Gud, gjennom Jesus, skapte alt – det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter (Kol 1,16) – har vi gode grunner til å tro at Gud til og med skapte englene som gjorde opprør mot Gud og som siden kalles demoner, og at lederen kalles djevelen eller Satan.

Det står ingenting i Bibelen om nøyaktig hvordan det gikk til da denne ledende engelen gjorde opprør mot Gud og deretter ble «djevelen». Men to steder beskrives menneskelige ledere i termer som kanskje gjenspeiler et syndefall hos englene. Jesaja beskriver Babylons konges fall: «Du har falt fra himmelen, du morgenstjerne, morgenrødens sønn! Du er slengt til jorden…» (Jes 14,12-13).

Det hebraiske ordet for «morgenstjerne» oversettes i den latinske Bibelen til «Lucifer». Når Jesus beskriver hvordan han så djevelen «falle ned fra himmelen» (Luk 10,18), ble det vanlig å tolke Jes 14 som en gjenspeiling av et himmelsk syndefall. Derav fikk djevelen navnet Lucifer (bokstavlig oversatt «Lysbæreren»). Dette rimer også godt med Paulus’ beskrivelse av djevelen som en som opptrer som «en lysets engel» (2 Kor 11,14). Selv Esekiel beskriver hovmodigheten til kongen av Tyrus på en måte som antas å gjenspeile et himmelsk syndefall (Es 28,11-19). Det er likevel diskutabelt hvorvidt disse tekstene virkelig beskriver et himmelsk syndefall.

Gud har altså skapt djevelen og alle demonene, men opprinnelig var de gode engler som hadde oppgaven å tjene og ære Gud. På ett tidspunkt gjorde de opprør mot Gud og ble onde.

Besvart av Mats Selander, 11.jun 2009

Til toppen

 

Har Jesus virkelig eksistert?

Når Alvar Ellegård i boka Myten om Jesus, og Roger Viklund i boka Den Jesus som aldri fantes, fornekter Jesu eksistens, får dette stor omtale i massemedia. Men innen den historiske forskningen pågår ingen diskusjon om dette spørsmålet, der er det enighet om at Jesus eksisterte. Det finnes et antall sterke argument som taler for Jesu eksistens, og det finnes ingen sterke argument som taler mot hans eksistens.

Legg merke til at kritikken av argumentene for Jesu eksistens ikke beviser hans ikke-eksistens. Kritikken viser, om den er gyldig, at det i så fall er et åpent spørsmål (det vil si at vi mangler gode argument for både den ene og andre siden). Den som betviler Jesu eksistens, må altså gjøre mer enn å kritisere andres argument, de må selv komme med egne argumenter mot hans eksistens.

Nå finnes det minst fire sterke argumenter for at Jesus eksisterte som historisk person.

For det første: Slutning fra andre fakta. Ingen betviler at den kristne kirke, verdens største bevegelse, eksisterer. Men hvorfor eksisterer den? I alle kilder, så langt vi kan gå tilbake i tid, refererer man til Jesus fra Nasaret som årsaken til kirkens eksistens. Og ingen angir noen annen forklaring.

Sterke bevegelser oppstår i de fleste tilfeller ut ifra sterke personer. Verdens nest største bevegelse, islam, har sitt utgangspunkt i Muhammeds liv, buddhismen har sitt utgangspunkt i Buddhas liv og så videre. Den kristne bevegelsen, som spredte seg eksplosjonsartet rundt Middelhavet, må ha hatt sitt startpunkt i noen (entall eller flertall). Alle kilder vi har tilgang til angir Jesus fra Nasaret. Ingen kilder angir noen annen. Den som, i likhet med Ellegård og Viklund, vil angi en annen forklaring havner derfor i underlegenhet. Den nye forklaringen kan jo ikke hentes ut fra noen historiske kilder.

For det andre: Tidsmessig og personmessig nærliggende kilder taler om Jesus. Hovedkildene til Jesus er de fire evangeliene. De er tidsmessig nært de hendelsene de gjengir. Den rådende oppfatningen om evangeliene er at de ble skrevet på begynnelsen av 60-tallet e.Kr., og at hendelsene de formidler kommer fra personer som stod Jesus nær. Dette innebærer at det finnes en tidsavstand på rundt 30 år mellom Jesu offentlige virke og nedtegnelsen av evangeliene – hvilket i denne sammenhengen er heller lite. Selv kan jeg uten problemer gjengi et overblikk over en trettiårsperiode og personlig gå god for hendelser på midten av 1970-tallet.

For det tredje finnes det eldre kilder i form av brevene til Paulus. Han skrev brev fra slutten av 40-tallet og fremover, og gir et utførlig bilde av de første kristnes tro på Jesus. I 1. Korinterbrev, som han skrev på midten av 50-tallet, forteller han om Jesu død, begravelse og oppstandelse. Hendelsene Paulus skriver om er ikke bare forutsagte i Skriften, de er hendelser som personer i samtiden har bevitnet. Blant vitnene angir Paulus Kefas, det vil si Peter, og Jakob, personer som han selv kjente.

For det fjerde finnes det et antall ikke-bibelske referanser til Jesus og den fremvoksende kristne bevegelsen. Disse referansene fungerer som bekreftende stoff til det de viktigste kildene, evangliene og Paulus’ brev, sier. Vi har tilgang til ti ikke-kristne kilder som nevner Jesus eller menneskers tro på Jesus, innenfor en tidsramme på 150 år etter hans liv.

Kildene er:

– Josefus, jødisk historieskriver

– Tacitus, romersk historieskriver

– Plinius den yngre, romersk politiker

– Phlegon, krønikeforfatter

– Thallus, historiker

– Suetonius, romersk historiker

– Lukianos fra Samosata, gresk forfatter og satiriker

– Celsus, romersk filosof

– Mara Bar-Serapion, privat brevveksling mellom far og sønn

– Talmud, jødisk skriftsamling

Som en sammenligning kan man nevne at den romerske keiseren Tiberius, som var keiser over hele det veldige romerske imperiet, ikke er omtalt i flere kilder enn dette. Det finnes ti kilder om Tiberius (en av dem er Luk 3,1) innenfor en tidsramme på 150 år etter hans liv.

Disse fire argumentene gjør at det råder enighet blant historikere om at Jesus har eksistert. Det virkelige spørsmålet er ikke hans eksistens, men hans identitet. Teolog dr. Samuel Byrskog oppsummerer situasjonen i Jesus-forskningen slik:

Ingen seriøs ekseget betviler i dag at Jesus har eksistert. Sporadiske forsøk gjøres sannelig fortsatt – også i Skandinavia – på å bortforklare Det nye testamentes vitnesbyrd om Jesu virkelige eksistens, men disse metodene har vanligvis liten eksegetisk innsikt og er i økende grad sjelden gjort av personer med riktig eksegetisk skolering. Blant de forskerne som har de nødvendige kunnskapene for å drive med eksegetisk arbeid fonekter nå ingen, bortsett fra de mest kritisk anlagte, at Jesus har eksistert.

Besvart av Stefan Gustavsson, 29.mai 2007

Til toppen

 

Hvorfor døde Jesus på korset?

Jesu død på korset er ifølge kristen tro en av de absolutt viktigste hendelsene i verdenshistorien. Jesus selv sa at han kom for «å gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mark 10,45), og han beskrives som «Guds lam som bærer bort verdens synd» (Joh 1,29). Jesu død var en offerdød for menneskehetens synd, og: «I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene» (Ef 1,7). Gjennom Jesu død mener vi kristne at vi får en forsonet relasjon med Gud selv.

Hvordan skal dette forstås? Hvordan kan en persons død være et stedfortredende offer? Hvordan kan synd og skyld «overføres» til noen andre på denne måten? Og om Jesus tok straffen for alles synd og skyld, hvorfor sier Bibelen at Gud kommer til å dømme menneskets ondskap ved historiens slutt? Blir det ikke en slags «dobbelstraff»? Spørsmålene er mange. Hos kristne tenkere har de gitt opphav til ulike teorier om poenget med Jesu død. Hos troens kritikere har spørsmålene ført til at man avviser læren om korset som primitiv, og til og med støtende. Vi tror at hensikten med Jesu død både er meningsfull og moralsk sett god.
Jesu lidelse er Guds lidelse

Var Jesu død på korset urettferdig? «Om nå Gud mener at noen må straffes, så kan han vel ta straffen selv og ikke legge den på noen andre», vil noen kanskje innvende. Men det er nettopp det kristen tro hevder! Gud la ikke straffen på noen andre. Han tok den på seg selv! Jesus er ikke et menneske som ble Gud – Jesus er Gud som kom til oss som menneske. Jesu lidelse er altså Guds lidelse. Det er derfor Paulus kan si at Gud «kjøpte mennesker med sitt eget blod» (Apg 20,28). Jesu blod er altså Guds blod. Innvendingen om at Gud skulle være urettferdig idet han lar Jesus lide og dø, bygger altså på en misforståelse om hva kristen tro hevder. Det er Gud selv som tar på seg straffen for vår synd.
Jesu død var et soningsmiddel

Men hvorfor kreves det straff? Hvorfor kan ikke Gud bare tilgi og gi blaffen i det å straffe? Et svar finner vi i Romerbrevet:

«Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han kjenner den rettferdig som tror på Jesus.» (Rom 3,23-26)

Ut ifra dette virker det som om Guds rettferdighet kan dras i tvil dersom Gud ikke straffer synd. Gud er i sitt vesen rettferdig og hellig. Gud kan ikke, og vil ikke, tilgi synder på en slik måte at han fremstår som tankeløs i forhold til den ondskapen han tilgir. Gud må være, og vil være, sann mot seg selv. Derfor kobles alltid Guds tilgivelse sammen med en dom over den synden han tilgir. Derfor står det også: «[U]ten at blod blir utøst, er det ingen som får tilgivelse.» (Hebr 9,22) Jesu død er derfor en offentlig dom over menneskenes synd, og det mennesket som i tro tar imot Jesus, stiller seg så å si på Guds side i den moralske konflikten mellom Gud og mennesket. Gjennom å tro på Jesus og det hans død innebærer, gir mennesket Gud rett og sier: «Denne straffen fortjener jeg på grunn av min synd, men du tar den i mitt sted».

Jesu død blir derfor en virkelig møteplass mellom Gud og mennesket. Der er Gud sann mot hele sitt vesen – sin rettferdighet, hellighet og kjærlighet – og der er mennesket sant mot Gud og innrømmer at hans eller hennes synd fortjener døden. Gjennom troen blir Jesu død beviset og middelet der vi mottar Guds tilgivelse. Det er denne troen og erfaringen som har gjort et henrettelsesredskap – korset – til den kristne tros fremste symbol.

Besvart av Mats Selander, 23.mai 2007

Til toppen

 

Vil Jesus komme tilbake til jorden en dag?

Troen på Jesu gjenkomst er en av kristendommens mest sentrale trossetninger. Noen har regnet ut at i snitt handler hvert tjuefemte vers i Det nye testamente om den ytterste dommen og Jesu gjenkomst. I den nikenske trosbekjennelsen leser vi også om Jesus at han «fòr opp til himmelen» og «skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde».

Samtidig er det nok både i og utenfor kirken vanlig at man ser på utsagnene om Jesu gjenkomst som noe suspekt. Det høres liksom litt «spesielt» ut – nesten som science fiction – at Jesus rent fysisk skal komme tilbake til jorden. Men nettopp dette er altså Det nye testamentes budskap. Som englene sier til disiplene etter Jesu himmelfart: «Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» (Apg 1,11)

Hva er det som er poenget med Jesu gjenkomst? Det er flere anliggende, men de kan alle sammenfattes med at Jesus skal komme tilbake for å endelig etablere sitt rike her på jorden. Dersom man bryter ned dette i noen mindre biter, kan man blant annet si følgende:

1. Jesus skal komme tilbake for å holde dom. Bibelen taler en rekke forskjellige steder om at denne verdens ondskap og djevelskap en dag skal få sin rettmessige straff, og dette tidspunktet sammenfaller med Jesu gjenkomst til jorden. Gud har overgitt hele dommen til sin Sønn (se Joh 5,22-23), og på dommens dag er det derfor Jesus som kommer til å sitte på dommersetet (se Matt 25,31).

2. Jesus skal komme tilbake for å hente hjem de som venter på ham, altså de menneskene som tror på ham. Hebreerbrevets forfatter skriver: «Likeså visst som det er menneskenes lodd å dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.» (Hebr 9, 27-28, jfr 1 Tess 4,14-18)

3. Jesus skal komme tilbake for å åpenbare hvem han selv er for hele skaperverket og deretter motta hele skaperverkets hyllest. Ettersom Jesus er Gud, og ettersom Gud er hele verdens skaper, er han alene verdig hele verdens tilbedelse – og denne tilbedelsen kommer han til å motta i forbindelse med sin gjenkomst (Fil 2,9-11). Som et ledd i dette kommer Jesus ved sitt andre komme til å tre fram med en helt annen makt og herlighet enn det han gjorde under hans første komme på jorden – den gangen han ble født i en stall i Betlehem. Sagt med Åpenbaringens ord kommer Jesus på den ytterste dag til å tre fram som Løven snarere enn Lammet (Åp 5). Han kommer til å tre fram som Kongen – som seierherren – og han kommer deretter til å ta hele sitt rike i besittelse (se Åp 19; Luk 19,11-27).

4. Jesus skal komme tilbake for å etablere en ny himmel og en ny jord. Særlig i Åpenbaringens sluttvisjon får vi en utførlig skildring av nyskapelsen av denne verden som skal skje i forbindelse med Jesu gjenkomst. Den nye himmelen og den nye jorden har de tre tidligere punktene som sine forutsetninger, ettersom himmelriket bare kan etableres fullt ut når ondskapen er dømt, når de troende (= himmelrikets medborgere) har blitt identifisert og når Jesus selv trer fram som universets store Konge. I Guds eget rike er det ingen andre enn Jesus som regjerer, og dette skal bli åpenbart den dagen han kommer tilbake til denne jorden.

På bakgrunn av alt dette burde det være ganske åpenbart hvorfor Jesu gjenkomst spiller en så sentral rolle i den kristne troen. Å utelate denne hendelsen er det samme som å utelate Guds oppgjør med det onde, Jesu suverenitet og det himmelske håpet – i alle fall om man skal ta de bibelske tekstene på alvor.

Derfor er jeg selv både overbevist om og takknemlig for at Jesus en dag skal komme tilbake.
Besvart av Olof Edsinger, 21.juli 2007
Til toppen

Hva mener kristne når de sier at Bibelen er Guds ord?

Det kan være nyttig å si noe om hva det ikke innebærer først.

Det innebærer for det første ikke at Bibelen er skrevet av Gud. Tvert imot har hver bokstav og hvert ord i Bibelen blitt nedtegnet av mennesker.

Det innebærer for det andre ikke at Bibelen har falt ned fra himmelen i ferdig skrevet form. Bøkene i Bibelen har i stedet blitt skrevet i løpet av en lang prosess på mer enn 1000 år, der minst 40 ulike forfattere har vært involvert.

Det innebærer for det tredje ikke at Bibelen er et tolkningsfritt område. I likhet med all kommunikasjon må Bibelens tekster tolkes ut ifra samme grunnleggende prinsipper som anvendes ved tolkning av andre tekster. Hva ønsket forfatteren å si med teksten sin? I hvilken historisk situasjon har teksten blitt til? Hvordan så de opprinnelige mottakernes situasjon ut? Hvilken type litteratur er det (sjanger, uttrykk, metaforer, poesi og så videre)?

Og det innebærer for det fjerde ikke at alt, på en naiv måte, er sant eller rett bare fordi det står i Bibelen. Mye i de bibelske tekstene er deskriptivt, det vil si beskrivende, og gjengir helt enkelt hva som skjedde. De er ikke normative, det vil si at de forteller ikke om hva som burde ha skjedd. På samme måte gjengir Bibelen ikke bare sanne uttalelser, men også menneskers og demoners løgner, for eksempel slangens løfte i Eden om at «dere kommer til å bli som Gud».

Bibelen er altså et omfattende litterært verk med en lang menneskelig og historisk tilblivelseshistorie.
Men hva mener vi da med at Bibelen er Guds ord?

For det første tror vi at Bibelen er en åpenbaring fra Gud. Gud har valgt å kommunisere språklig med oss som han har skapt. Han har kommunisert på mange andre måter også: I skapelsen, i våre tanker og samvittighet, i historien og aller mest gjennom å selv bli menneske i Jesus. Men gjennom å gi oss en skriftlig åpenbaring har vi fått tilgang til mer detaljert og mer definitiv kunnskap om Gud og hans vilje overfor oss. Vi vet jo fra alle andre områder i livet hvilken stor betydning skriftlig kommunikasjon har (tenk på et kjærlighetsbrev eller en kontrakt eller internett som du jo benytter akkurat nå). Gjennom at tanker festes i skrift blir de på et bestående og kontrollerbart vis tilgjengelig for alle mennesker til alle tider, i motsetning til rykter og vandrehistorier som hele tiden forandres.

For det andre tror vi at Bibelen er inspirert av Gud. Det betyr at Gud har formet og veiledet de menneskelige forfatterne: Det de skrev fritt var det som Gud ville kommunisere. I noen tilfeller, som med en del av GTs profeter, gav Gud dem et ferdig budskap de skulle fremføre. I mange andre tilfeller, som evangeliene og apostlenes gjerninger, er Bibelens tekster et resultat av tett etterforskning og en personlig utforming fra forfatternes side. Men uansett hvordan den menneskelige prosessen ser ut, så har Gud veiledet den. På denne måten er Bibelen Guds ord gjennom menneskers ord.

For det tredje tror vi at Bibelen er sann og uten feil i alt det den påstår. Dette følger av at Bibelen er inspirert av Gud, som dermed «backer» opp innholdet. Formuleringen «uten feil i alt det den påstår» kommer fra Lausanne-deklarasjonen (Cape Town-erklæringen) og innebærer to ting. Delvis at Bibelens sannhet gjelder alle områder den uttaler seg om (not only what it teaches, but also what it touches, som noen sier det), og delvis at vi ganske nøye må vite hva Bibelen faktisk påstår. Vår overbevisning er at Bibelens tekster – rett forstått og med alle fakta på bordet – vil vise seg å være både riktige og sanne. Ikke bare når det gjelder hovedbudskapet, men i alt som den påstår.

For det fjerde tror vi at Bibelen er et dynamisk ord som Gud anvender. Gud har ikke bare gitt oss informasjon, men han velger også kontinuerlig å tale til oss gjennom sitt ord og anvende det for å fornye og omforme oss. Paulus skriver i 2 Tim 3,14-17:

«Men du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.»
Besvart av Stefan Gustavsson, 1.juni 2007
Til toppen

Hvorfor snakker kristne så mye om synd?

Om noe får en til å føle seg dårlig, bør man antakeligvis snakke mer om det. Da er det noe man behøver å bearbeide. Spørsmålet ville vært vanskeligere om det lød: «Hvorfor prate om synd? Jeg kjenner meg ikke dårlig av det dere kristne kaller ‘synd’.» Men uansett om man kjenner seg bra eller dårlig av «synd», la meg si noe om hva kristne mener med synd og hvorfor begrepet er viktig.

I kristen tankegang betyr synd å «bomme på målet», det vil si å leve på en slik måte at vi havner utenfor det målet vi ble skapt for. «Synd» er ganske enkelt et kristent ord for å gjøre noe galt eller ondt. Og i lyset av menneskelig egoisme, eiendomssyke, gjerrighet, misunnelse, svikefullhet, hensynsløshet og så videre kan man naturligvis spørre seg om dette er noe vi bør snakke om. Faktum er nok at vi alle snakker veldig mye om den slags. Skjellsord, utskjellinger og hatefulle anklager er alle eksempler på mindre konstruktive måter å «snakke om synd». Spørsmålet blir derfor heller hvordan vi bør snakke om synd. En viktig grunn til hvorfor kristne snakker om (eller bør snakke om) synd, er at kristen tro mener å ha en virkelig løsning på spørsmålet om menneskets ondskap.

Jesus var svært tydelig på at han kom for å forlate synder og løse mennesker fra deres skyld og skam. Han påstod at han hadde kommet for å dø en forsoningsdød for vår synd og skyld. Om vi ikke har et «syndeproblem» som mennesker, hadde Jesus en dårlig grunn for sin død.

En måte å stenge seg ute fra en slik befrielse, er å late som at man selv ikke har noen synd og skyld. Det er derfor kristne snakker om å «bekjenne sine synder». Det handler helt enkelt om å si det som det er. Dette er en grunnforutsetning for å kunne ta imot hjelp og se forandring i livet sitt. Jesus sa at «sannheten skal gjøre dere fri». Det er sannheten om min mislykkethet og min skyld, sammen med sannheten om Guds godhet og forlatelse, som frigjør.

Dersom det ikke finnes noen forlatelse eller endelig løsning på synd- og skyldproblemet, finnes det naturligvis ingen grunn til å snakke om det. Men kristen tro hevder at Jesus kom og døde en forsoningsdød nettopp for å ta bort vår egoisme og skyld. Og da er all tale om synd noe godt, selv om det kan kjennes ut som å få et infisert sår renset.

Besvart av Mats Seldander, 8. juni 2007

Til toppen

Hvordan skal man forstå spørsmålet om himmel og helvete?

Sammenlignet med hvordan det var før, tales det nok ganske lite om himmel og helvete i dagens norske kirker og menigheter. Samtidig har løftet om himmelen og advarselen mot den evige straffen en sentral stilling i Det nye testamente. Faktum er at det er Jesus selv som taler mest om muligheten for å gå fortapt, og mot denne bakgrunnen er det vanskelig å avfeie spørsmålet om himmel og helvete som perifert eller uvesentlig.

Både det å tale om himmelen, og å tale å om helvetet, er ladet med assosiasjoner som risikerer å blokkere for oss når vi forsøker å nærme oss spørsmål. Derfor er det viktig å si at Bibelen, når den taler om himmel og helvete, aldri skildrer det som stedet hvor man får treffe sine døde slektninger (himmelen) eller hvor demonene torturerer sine ofre med høygafler (helvetet). Begge disse beskrivelsene er karikaturer uten forankring i de bibelske tekstene.

Selve nøkkelen til Det nye testamentes tale om en dobbel utgang er i stedet relasjonen til Jesus Kristus. I sin avskjedstale til disiplene sier Jesus at «dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus» (Joh 17,3). På tilsvarende måte sier han følgende om menneskene som dømmes til evig atskillelse fra ham: «Jeg kjenner dere ikke» (Matt 7, 23 m.fl.). Konklusjonen er dermed at løftet om en himmelsk tilværelse etter døden i praksis er det samme som et løfte om evig fellesskap med Herren selv. På tilsvarende måte er helvetet et bilde på en evig atskillelse fra Kristus.

Disse definisjonene er avgjørende om vi på en meningsfull måte skal kunne tale om den doble utgangen. Å bli frelst er at man gjennom troen trer inn i et evig fellesskap med den oppståtte Kristus. Å gå fortapt er at man gjennom vantroen blir avskåret fra fellesskap med Herren. Og det som Jesus og apostlene vil si, er altså at den relasjonen (eller ikke-relasjonen) som vi har her på jorden til den oppstandne kommer til å bli permanent med døden og den ytterste dommen. Paulus skriver om «dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Deres straff blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt.» (2 Tess 1,8-9)

Hva kommer så dette av? Spørsmålet om hvordan en kjærlig Gud kan dømme mennesker til helvetet blir besvart i en annen artikkel på FAQ-siden, og her velger jeg derfor å fokusere på selve logikken bak Bibelens tale om en dobbel utgang. Min grunnholdning blir da at troen på den doble utgang er en nødvendig konsekvens av hvordan Gud faktisk er.

Dersom Bibelens beskrivelse av Gud er sann, er det Gud som er hele verdens Skaper. Alt det gode som denne tilværelsen har å tilby – liv, kjærlighet, glede, fred og så videre – har med andre ord sitt opphav i Herren selv. Å leve i fellesskap med Gud blir derfor det samme som å ha fellesskap med livets og kjærlighetens kilde. Som Jesus selv sier: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6).

Og det er altså på bakgrunn av dette vi kan forstå Jesu utsagn om det evige livet (altså den himmelske tilværelsen) som å kjenne ham selv. Men på tilsvarende måte er det også mot denne bakgrunnen vi tvinges til å akseptere at det å ta avstand fra Gud, som er livets og kjærlighetens kilde, må få ødeleggende konsekvenser for den det gjelder. Å bli avskåret fra Gud er jo det samme som å havne i en tilstand der alt som Gud er og står for glimrer med sitt fravær. Denne tilværelsen – der altså livet, kjærligheten, gleden, freden og så videre ikke eksisterer – er så fæl at den i Bibelen beskrives med billedspråk som skal gi oss et så avskrekkende inntrykk som mulig, det er denne tilværelsen av gudsfravær som i kristendommen kalles helvetet.

Ønsker da Gud at noe menneske skal komme til helvetet? Nei, Bibelen er tydelig på at Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). For å gjøre denne redningen fra fortapelsen mulig har Gud gjennom Jesus gått i døden for vår skyld. Han har på korset båret straffen for alle våre synder. Som Jesus selv uttrykker det: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Hver og en som vil omvende seg fra sin vantro og synd er derfor velkommen til både nå og i evigheten leve i fellesskap med Guds sønn, Jesus Kristus. Men om vi tross denne invitasjonen velger å avvise vår Skaper, er Bibelen tydelig: Da har vi bare helvetets ild å vente. Som Johannes’ åpenbaring sier det: «Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder og som driver hor, trollmenn og avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død» (Åp 21,8).

Besvart av Olof Edsinger, 23. august 2007

Til toppen

Hvorfor tror kristne at abort er galt?

Iblant beskrives abortmotstand som et religiøst fenomen. Det tror jeg er en feilaktig beskrivelse. Det er ikke bare kristne som mener abort er galt, og de gjør det heller ikke bare av «kristne» grunner. Abort-kritikk bygger på to relativt ikke-kontroversielle utgangspunkt:

1. Mennesket blir menneske i og ved befruktningen.
2. Menneskeverdstanken – hvert menneske har like stor verdi som alle andre mennesker.

Man behøver ikke være kristen for å tro på begge disse utgangspunktene. Men de leder uungåelig frem til at de fleste aborter er galt, ganske enkelt fordi de fleste aborter skjer av årsaker som vi aldri ville akseptert dersom det gjaldt et menneske som allerede var født.

Hvorfor kobles da abortmotstand ofte opp imot kristen tro? Jeg vil peke på tre saker som jeg tror svarer på spørsmålet.

For det første kommer menneskeverdstanken rent historisk fra kristen tro. At mennesket har en unik verdi – akkurat som menneske – er en tanke som kommer fra troen på at mennesket er skapt i Guds bilde. De som har en kristen tro, har derfor det verdensbildet hvor menneskeverdstanken kjenner seg mest «hjemme». Det gjør at kristne har en tendens til å betone menneskeverdet som noe uovertruffent viktig og sentralt. Men selvsagt kan også ikke-kristne (og ikke-religiøse) ha en sterk tro på menneskeverdet.

For det andre har den kristne troen en tendens til å motivere den kristne til generelt å ta moralspørsmål mer på alvor. Tror man at det finnes en Gud, at Gud har en god plan med hvert menneske allerede fra morslivet av, at hvert menneske kommer til å stå til ansvar for sine moralske valg fremfor en hellig og rettferdig Gud, ja da kan det motivere en til å ta etikken mer på alvor enn hva man ellers ville gjort.

For det tredje finnes det flere steder i Bibelen som sier at Gud ser og elsker det ufødte menneskelivet. I Salmene leser vi: «For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. (…) Dine øyne så meg da jeg var et foster.» (Sal 139,13-14; 16)

Et annet eksempel er da Elisabeth møter Maria straks etter at Maria har blitt gravid gjennom Den hellige ånd. Elisabeth hilser henne med ordene: «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?» (Luk 1,43). På dette tidspunktet er Jesus et embryo, ett til tre uker gammelt, og fremdeles kalles han indirekte for «Herre»!

Bibelens undervisning sier tydelig at hvert menneske er skapt i Guds bilde og derfor uendelig verdifullt (og like verdifullt som ethvert annet menneske) og at hvert menneske er sett og elsket av Gud allerede i morslivet. Dette utgjør bare ytterligere en grunn for den kristne til å ta hvert menneskes verdi på alvor – født som ufødt – selv om man ikke behøver Bibelen for å komme til denne konklusjonen.
Besvart av Mats Selander, 11. juni 2009

Til toppen

Finnes det en moralsk standard som gjelder for alle?

Hva menes med «en moralsk standard som gjelder for alle?» Mener man en form for minstekrav på det moralske området som alle mennesker er enige om? Spørsmålet er absolutt interessant, og antageligvis er svaret at mennesker verden over er mye mer enige når det gjelder moral enn det vi vanligvis tror. I alle kulturer finnes det regler som beskytter liv, nære relasjoner og en form for eiendomsrett (eller bruksrett).

Men stort sett handler ikke spørsmålet om hvorvidt det finnes moral som vi faktisk er enige om, men om det finnes en moralsk standard som vi burde være enige om. Finnes det en objektiv moralsk standard, det vil si moralske verdier, regler eller forpliktelser som er gjeldende, uavhengig av om vi mennesker tror de gjelder eller ikke? Dette er spørsmålet jeg skal forsøke å svare på her.

Ikke overraskende er det to hovedalternativ å velge mellom: Ja eller nei. Dersom man svarer «nei», bruker man enten å mene at moral bestemmes av individet eller kollektivet. I dette tilfelle er moralen helt subjektiv og bestemmes av hvert enkelt individ. Da er moral sammenlignbart med ulike smaksoppfatninger. Noen liker vaniljeis, andre liker sjokoladeis. Noen liker å være gavmilde, mens andre liker å stjele. Denne oppfatningen er ikke spesielt vanlig, og stemmer i liten grad med hvordan vi vanligvis oppfatter moral.

I stedet mener mange som svarer «nei» at den moralske standarden bygger på kollektivet. Man kan for eksempel se for seg at flere mennesker danner en slags kontrakt om å hjelpe hverandre, og at de moralske reglene bygger på denne kontrakten. Moralen er da rasjonell, ettersom vi alle tjener på at disse reglene følges. Om du hjelper meg så hjelper jeg deg, om du ikke dreper meg så dreper jeg ikke deg og så videre. Dette gjør moralen «mer» objektiv enn om den bare bygger på individet. Man kan da for eksempel sammenligne den moralske standarden med penger. Penger har en bestemt verdi på grunnlag av hvordan kollektivet verdisetter den økonomiske styrken. Et enkeltindivid kan ikke bestemme at ti kroner holder for å kjøpe et hus eller en bil. Ti kroner har en viss verdi uavhengig av individet – men avhenger av kollektivet. På samme måte kan det sies om moralen at den er avhengig av kollektivets bevisste eller ubevisste moralske avtaler, og dette kan ikke enkeltindivider endre på. Vi kan kalle dette synet på moralsk standard for den moralske kontraktsteorien.

Problemet med kontraktsteorien er at det ser ut til å finnes moralske verdier som går dypere enn kontrakten. Tenk på følgende spørsmål: Hviklen moralsk forpliktelse har enkeltindividet for å holde den moralske kontrakten dersom individet ikke lenger ønsker å følge avtalen? Moralen bygger jo på kontrakten, men det finnes ingen moralsk standard som kontrakten kan hvile på. Og er kontrakten virkelig gyldig for alle? Kommer det ikke til å oppstå mange situasjoner der et enkeltindivid tjener på å bryte kontrakten i smug, og at dette faktisk er det beste valget? Men hvordan kan det «beste» valget være moralsk feil? Og hvordan kan da moralen sies å være rasjonell? Til sist kan man spørre om dette er det vi faktisk mener med «moral». Det virker som om moralen går dypere enn hva en kollektiv avtale klarer å komme frem til. Dersom Hitler fikk verdensherredømme og drepte alle som ikke holdt med ham, ville da nazismen blitt det moralsk rette synspunktet (ettersom alle levende mennesker da ville være en del av den nazistiske moralkontrakten)?

De som svarer «ja» på spørsmålet om det finnes en moralsk standard som gjelder for alle mennesker, mener at moralen på ett vis er forankret i virkeligheten, uavhengig av mennesker. Noen ting er gode og rette, mens andre ting er onde og gale, uansett hva noen, eller alle mennesker, blir enige om. Det er svært vanskelig å benekte dette synet på en konsistent måte i praksis. For eksempel er det vanskelig å avstå fra moralske dommer i forhold til den personen som ikke lenger ønsker å følge den moralske kontrakten. Den som vil forlate kontrakten ville vel neppe bli møtt med holdningen: «Jaha, du vil ikke lenger være moralsk (altså forlate kontrakten)? Ok, da gjelder ikke kontrakten deg lenger». Det er ikke menneskers vilje som bestemmer moralen – verken på individnivå eller kollektivt nivå. Det er derfor en verden med bare nazister ville vært en moralsk dårlig verden.

Men dersom man svarer «ja» på spørsmålet oppstår gjerne et oppfølgingsspørsmål: Hvilket aspekt av virkeligheten uttaler man seg om når man kommer med moralske påstander? Her finnes det også ulike svar. Et vanlig kristent svar er at den moralske standarden ytterst sett er forankret i Guds egenskaper. Gud er god i sin natur og har derfor skapt en opprinnelig god verden med gode ting for gode formål. Moralsk godhet er derfor både synlig i verden, og forankret i den usynlige og evige Guds natur.

Besvart av Mats Selander, 4.juni 2007

Til toppen

 

Er det galt å drikke alkohol?

I Bibelen finnes det ingen forbud mot alkohol. Derimot beskrives «drukkenskap» som en synd (Gal 5, 21) og vi finner direkte formaninger om å ikke beruse oss med vin (Ef 5, 18). Samtidig ser vi hvordan Jesu første under består av at han forvandler 400-600 liter vann til vin (Joh 2,1-11), og nattverden er et måltid der vinen spiller en avgjørende rolle. Det er altså ikke bruken, men misbruken av vin (og alkohol) som Bibelen forkaster.

Et ytterligere aspekt, som i høy grad påvirker flere kristne retningers negative innstilling til alkohol, er «anstøtsprinsippet» som vi finner i Bibelen. «Derfor er det riktig å la være å spise kjøtt, drikke vin eller gjøre noe annet som fører din bror til fall», sier Paulus i Romerbrevet (14, 21). 1800-tallets vekkelsesbevegelser var i høy grad preget av en moralsk og åndelig kamp mot den elendigheten som fulgte i alkoholens fotspor. Å gjøre forsamlingene til alkoholfrie soner, i samsvar med anstøtsprinsippet, ble derfor vanlig i mange kristne settinger. Det har nok hjulpet mange av kirkens edru alkoholikere. Bibelens holdning til alkohol kan derfor sammenfattes slik: Frihet under den kristne kjærlighetens ansvar.

Besvart av Mats Selander, 10. juni 2009

Til toppen

 

Kan man som kristen være med i politiet eller i militæret?

Gjennom historien har kristne vært delte i dette spørsmålet. Mange kristne bevegelser har hatt en sterk pasifistisk holdning. Man har helt enkelt tolket og anvendt Jesu ord om å vende det andre kinnet til og elske sine fiender på en direkte og bokstavlig måte. Man elsker ikke sin fiende om man skyter ham. Man vender ikke det andre kinnet til når man slipper bomber. All voldsanvendelse har derfor vært prinsipielt utelukket.

De kristne som har den motsatte oppfatningen har pekt på følgende bibelvers:

– «Hva så med oss», spurte noen soldater, «hva skal vi gjøre?» Han svarte: «Press ikke penger ut av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med den lønnen dere får» (Luk 3,14). Dersom soldatyrket var syndig burde Johannes sagt det, ettersom oppgaven til Johannes gikk ut på å få folket til å vende om fra synd.

– Jesus fremhever en romersk offiser som et eksempel på en mann med sterk tro (Luk 7,1-10). Det er merkelig dersom soldatyrket i seg selv var syndig. Ingen steder kritiserer Jesus soldatyrket som sådan.

– Paulus skriver at: «For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.» (Rom 13, 4). Øvrigheten som institusjon er altså en Guds tjener, og dets sverd (det vil si øvrighetens rett til å anvende vold) er en nødvendig og legitim del av dets oppgave. Derfor, lyder argumentet, er det heller ikke feil for en kristen som er i politiet eller militæret å anvende vold.

Den kristne pasifisten kan svare at disse bibelordene ikke uttrykker gudsrikeidealet, og er praktiske tilpasninger til en fallen verden, men at vi som kristne bør ha Jesu høye ideal om å elske sine fiender som kjennetegn. Kan vi forestille oss Jesus i rollen som soldat eller politi? Hvis ikke, hvordan kan da vi som Jesu etterfølgere gå inn i slike roller?

Det avgjørende spørsmålet i denne interne kristne diskusjonen handler nok om hvordan man bør forstå Jesu undervisning i bergprekenen om å elske sine fiender og vende andre kinnet til. Mente Jesus virkelig at dette utelukker militær- eller politivold? Om Jesus mener det, så er det merkelig at han ikke anvendte undervisningen i møte med gudfryktige romerske yrkesmilitære. Det er også merkelig at Paulus avviker så radikalt fra en slik tolkning av Jesu undervisning.

Vi tror at Paulus’ undervisning i Romerbrevet kap 12-13 faktisk gjenspeiler Jesu holdning. Delvis finner vi vers som låter som ekko av bergprekenen:

– Rom 12,14: «Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke.»

– Rom 12,17: «Gjengjeld ikke ondt med ondt, legg vinn på å gjøre det som er rett for alle mennesker.»

– Rom 12,18: «Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere.»

– Rom 12,19: «Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud.»

– Rom 12,20: «Men det står også: Er din uvenn sulten, så la ham få mat, er han tørst, så la ham få drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.»

– Rom 12,21: «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!»
Disse versene kunne like gjerne vært med i Jesu bergpreken. Men etter Rom 12, 21 Paul begynner å snakke om øvrigheten som en legitim hevner på Guds vegne med rett til å utøve vold. Paulus så åpenbart ingen motsetning mellom på den ene side å møte det onde med det gode, å hjelpe sin fiende og ikke ta retten i egne hender, og på den andre side å betrakte øvrighetens prinsipielle rett til voldsbruk som noe legitimt og godt. Dersom Paulus ikke så noen motsetning her, hvorfor tro at Jesus gjorde det?

Det Jesu ord om å vende det andre kinnet til egentlig handler om er viktigheten av ydmykhet, å ikke forsvare sin egen ære, sin egen «rett». Det handler om det Paulus sier i Rom 12,19, å ikke ta retten i egne hender, men i ydmykhet regne med at Gud er rettferdighetens garantist (noen ganger via krefter som fungerer som Guds representant). Jesu undervisning i bergprekenen handler da ikke om voldsutøvelse i seg selv, men om viktigheten ved å «dø ifra seg selv» og viktigheten av å stole på Gud. Min personlige prestisje og stolthet er ikke det som er viktig. Derfor kan jeg vende det andre kinnet til. Men det betyr ikke at rettferdighet er uviktig, eller at Gud og øvrigheten ikke har rett til å utøve vold for å forhindre eller straffe brudd.

Selv om undertegnede har stor respekt for den pasifistiske holdningen, tror jeg at en kristen kan anvende vold i egenskap av å være politi eller soldat. Denne voldshandlingen er naturligvis ikke betingelsesløs, men må inngjerdes av etisk forsvarbare prinsipper og holdninger, som for eksempel at man ikke anvender mer vold enn nødvendig, og at en kristen som politi eller soldat ikke må gå imot sin egen samvittighet.

Besvart av Mats Selander, 11. juni 2009

Til toppen

 

Er sex før ekteskapet en synd?

Det korte svaret er: Ja, det er det.

Men da får vi selvfølgelig oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor? Og det krever et lengre svar som jeg tenker å dele opp i to deler: En bibelsk del og en prinsipiell del. La oss begynne med hva Bibelen sier om seksualitet.

Vi kan lage to lister over alle bibelversene som berører seksualitet (du får selv lage en komplett liste, jeg kommer bare til å gi deg noen av de viktigste bibelversene i respektive lister). Den ene listen kaller vi for den positive listen. Den inneholder alle bibelversene som bekrefter seksualiteten, og som gir positive befalinger om hvordan vi mennesker skal leve ut vår seksualitet. I den positive listen finner vi bibelord om hvordan Gud skapte mennesket til mann og kvinne og hvordan Gud skaper ekteskapet som det rette stedet for å leve ut vår seksualitet. Kjærlighetspoesien i Høysangen havner også på denne listen. Likeså Paulus’ formaning til mann og hustru om å elske og underordne seg hverandre (Ef 5,25-32). Her finner vi altså ord om hvordan vi bør leve ut vår seksualitet.

I den negative listen finner vi alle bibelversene som handler om hvordan seksualiteten misbrukes og forvrenges. Der finner vi forbudene om ekteskapsbrudd, utukt, incest, prostitusjon, homoseksualitet, bestialitet og så videre. Moseloven fordømmer den slags (3 Mos 20, 10-17), og Paulus tar opp homoseksualitet som et typologisk eksempel på menneskers opprør mot Guds ordning (Rom 1, 24-27). Jesus fordømmer skilsmisse, ekteskapsbrudd og utukt som alvorlige synder (Matt 5,27-32 og 15,19).

Ordet som oversettes med «utukt» er det greske ordet porneia (hvorfra vi har fått ordet pornografi). Dette ordet har både den spesifikke betydningen av «hor» eller «prostitusjon», og den generelle betydningen av «utukt» i betydningen før- og utenomekteskaplige seksuelle handlinger. Ordet porneia finnes blant annet i følgende bibelvers:

– «Kroppen er ikke til for hor; den er for Herren […] Hold dere borte fra hor!» (1 Kor 6, 13; 18)

– «Det er klart hva det er som kommer fra vår onde natur: hor, umoral, utskeielser…» (Gal 5,19)

– «Hor, all slags urenhet og pengejag må det ikke engang være tale om hos dere; slikt sømmer seg ikke for kristne.» (Ef 5,3)

– «Så la da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse.» (Kol 3,5)

– «For dette er Guds vilje – deres helliggjørelse: Dere skal holde dere borte fra hor; enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære.» (1 Tess 4,3-4)
Det er viktig å legge merke til at Bibelens beskrivelse av seksualitet er svært enhetlig. Det vil si at vi finner ingen positive omtaler av seksuelle handlinger før eller utenfor ekteskapet mellom mann og kvinne, og alle negative bibelvers om sex handler om sex før eller utenfor ekteskapet. Dette gir oss som tror på Bibelen som Guds ord en sterk grunn til å ikke være seksuelt aktive før eller utenfor ekteskapet.

Men enda en gang kan man spørre seg hvorfor Bibelen har en slik undervisning. At ekteskapsbrudd er feil kan de fleste forstå, ettersom det vanligvis sårer den uskyldige part noe enormt. Men hvorfor er sex før ekteskapet feil, rent prinsipielt? Spesielt hvis begge går med på det, og kanskje til og med har et stabilt forhold? Hvorfor skulle sex før ekteskapet være feil da?

For å forstå logikken i Bibelens syn på sex, kan vi ta utgangspunkt i et av Bibelens uttrykk for sex: Å «bli ett kjøtt» (1 Mos 2,24). Å ha en seksuell forbindelse forener mann og kvinne på en unik måte. Å «bli ett kjøtt» står for den organiske og sjelelige enhet som et seksuelt samliv naturlig sett resulterer i. Sex er som et lim som psykologisk binder sammen mann og kvinne. Dette «limet» har en hensikt og en tiltenkt funksjon, nemlig å danne en ny enhet, en ny familie der nye individer kan se lyset. Sex forener mann og kvinne og skaper med Guds hjelp nytt liv.

Derfor er seksualiteten noe hellig. Seksualiteten gir oss en unik mulighet til å uttrykke kjærlighet på en slik måte at nye mennesker blir til. Sex forener og gir liv. Det er derfor det er feil å være seksuelt aktiv om man samtidig er uvillig eller usikker på om man vil fortsette å leve «sammenlimt» med denne personen. Derfor er det også feil at man gjør noe som naturlig sett leder til barn uten at man ønsker barn velkommen. Å ha sex før ekteskapet er å si ja med kroppen og nei med sjelen. Det er å hengi seg med kroppen, men ikke med sjelen. Det er å avskjære seksualitetens lyst fra kjærlighetens og livets tjeneste. Det betyr at man ikke respekterer verken sin egen eller den andres seksualitet. Og det er en grunnleggende ambivalent og egoistisk handling som involverer misbruk av seksualitetens mening og kraft.

En livsstil som frikobler sex fra livslang hengivenhet og troskap skaper typisk sett en rekke psykiske, sosiale og medisinske problemer. Sårene etter en mislykket relasjon blir alltid verre om sex har vært med i bildet. Uønskede graviditeter, aborter og seksuelt overførbare sykdommer er altfor vanlige følger av en slik livsstil. Det finnes altså mange gode grunner til å knytte et seksuelt samliv sammen med livslangt troskap, det vil si ekteskap.

Besvart av Mats Selander, 10. juni 2009

Til toppen

 

Er den darwinistiske evolusjonsteorien sann?

Neodarwinismen, det vil si den vitenskaplig oppdaterte versjonen av Charles Darwins grunnidéer, kan beskrives som en «løk med tre lag». I kjernen finnes det som iblant kalles «mikroevolusjon». Mikroevolusjon er små genetiske forandringer (mutasjoner) innenfor en art eller en slekt. Et eksempel på mikroevolusjon er bakterier som gjennom mutasjoner uvikler resistens mot antibiotika. Et annet velkjent eksempel er en mutasjon som gir opphav til en blodbristsykdom, men som samtidig skaper malariaresistens. Det råder ingen tvil om at mikroevolusjon forekommer i naturen.

Det andre laget er tanken om at alt liv har et felles opphav i den første cellen, samt at naturlig utvalg i kombinasjon med mutasjoner er den mekanismen som ligger bak uviklingen av alle arter fra denne urcellen. Alt liv er altså beslektet som følge av makroevolusjon (store systematiske forandringer som skjer i små steg over lang tid).

Det tredje laget er tanken om at hele denne utviklingen har skjedd gjennom helt naturalistiske prosesser. Det har ikke vært noen guidet eller styrt evolusjon – ingen overnaturlig innblanding, verken gjennom at startbetingelsene er satt i stand av skaperen eller på grunn av overnaturlige innblandinger.

Det tredje laget er i kortform det neodarwinisme hevder. Mikroevolusjon er allment akseptert, selv blant de mest fundamentalistiske og «amerikaniserte» kreasjonistene man kan tenke seg. Det tredje laget derimot, forkastes som regel av gudstroende. Selv om Darwin hadde rett, må Gud ha holdt sin hånd over alt. At prosessen derfor er helt naturalistisk innebærer en implisitt fornektelse av selve kjernen i de fleste religioner – nemlig at det guddommelige finnes og har skapt og designet alt levende.

Det er dette tredje laget som Intelligent Design-bevegelsen (ID) fokuserer på. De mener at vi har vitenskaplige grunner til å tro at intelligens er den beste forklaringen på visse biologiske strukturer, DNA-informasjon samt startbetingelsene i Big Bang. Vi i CredoAkademin stiller oss positive til ID-bevegelsen og tror at de er på sporet av sannheten.

Når det gjelder det andre laget – makroevolusjon gjennom naturlig utvalg – har kristne ulike oppfatninger. Om den naturalistiske filosofien er sann, er neodarwinismen (og dets tre lag) sann med nærmest filosofisk nødvendighet. Men om man har et kristent verdensbilde finnes det en større åpenhet for andre alternativ. Da er noen former for evolusjon ikke nødvendigvis det eneste alternativet. Derfor er det ofte slik at vi som er gudstroende bedømmer de vitenskaplige bevisene for neodarwinismen på en annen måte enn naturalisten. Vi i CredoAkademin mener at bevisene for makroevolusjon er langt svakere enn det som vanligvis fremheves, og at intelligent design er en legitim vitenskaplig teori som er verdt å diskutere. Vil du lese mer om dette, henviser vi deg til følgende artikler:

Intelligent design – en introduksjon (på svensk)
Besvart av Mats Selander, 21. mai 2007

Til toppen

Er det uvitenskaplig å tro på mirakler?

Spørsmålet kan tolkes på to ulike måter, noe som åpner for misforståelser:

1) Er det ikke irrasjonelt å tro på mirakler samtidig som man tror på vitenskapen? Svaret er nei.

2) Ligger mirakler utenfor det som er vitenskaplig forklarbart? Svaret er ja (ordet vitenskap tolker jeg først og fremst som naturvitenskap).

La oss begynne med det første svaret. Vi lever i en tid der vitenskapen får definere virkeligheten. Mange mener at om noe ikke er vitenskaplig tilgjengelig, bevisbart eller beskrivbart (i det minste rent prinsipielt), så er det ikke virkelig. Og om det tross alt skulle være virkelig, så er det fremdeles ingenting man behøver å tro på, ettersom det er irrasjonelt å tro på noe som ikke er vitenskaplig tilgjengelig. Det ikke-vitenskaplige er enten uvirkelig, uinteressant eller irrasjonelt.

Et slikt syn bruker man å kalle scientisme eller positivisme. Da setter man likhetstegn mellom vitenskap og virkelighet. Det er et forsøk på å skape et helt verdensbilde og en filosofi av vitenskapen.

Et slikt syn møter imidlertid en rekke problemer. Det finnes nemlig en hel del innenfor vår erfaringsramme som vanskelig kan gis en vitenskaplig beskrivelse. Ta for eksempel begreper som kjærlighet, frihet, ansvar eller verdi. Alle disse begrepene står for noe vi opplever som både virkelig og meningsfylt – men de er ikke naturvitenskaplig tilgjengelige.

Men det finnes flere problemer. Hva gjør vi med begreper som er helt avgjørende for vitenskapen selv, men som ikke kan forklares vitenskaplig, for eksempel bevissthet, sannhet, logikk, mening og rasjonalitet? Det har blitt gjort forsøk på å forklare for eksempel bevissthet naturvitenskaplig, men slike forklaringer tvinges alltid til å redusere bort de typiske egenskapene som bevisstheten har (som for eksempel intensjonalitet). Eller ta begrepet sannhet. Sannhet kan ikke forstås i termer av fysiske eller kjemiske forklaringer. Det er bokstavlig talt ubegripelig hvordan en viss fysisk konfigurasjon skulle være sann i motsetning til en annen som er falsk. Og hvordan kan vi forklare logikk utelukkende ut ifra materie? Kan du selv forstå setningen: «Denne konfigurasjonen av atomer tilsvarer motsigelsesloven»?

Dessuten er det slik at scientismen/positivmen er selvdestruktiv. Påstanden: «Tro bare på det som er vitenskaplig bevisbart» er jo ikke selv vitenskaplig bevisbar, og bør derfor ikke tros på ut ifra sitt eget kriterium.

Forsøket på, ved hjelp av vitenskapen, å begrense virkeligheten anses av mange som havarert. Derfor er det å tro at virkeligheten er større enn det som er vitenskaplig tilgjengelig ikke bare tillatt – det er fornuftig. Det betyr at vitenskapen ikke har noen rasjonelle rettigheter til å utelukke muligheten for mirakler. Og om Gud finnes er det naturligvis rasjonelt å tro at Gud kan gripe inn i den naturlige ordningen. Hvorvidt han har gjort det eller ikke er et empirisk (erfaringsbasert) spørsmål. Men å fornekte muligheten ut ifra vitenskapen er ikke troverdig.

Hva skal vi si om svaret på det andre spørsmålet? Dersom Gud har gjort noe overnaturlig, så innebærer det at slike hendelser nettopp er over naturen. De kan ikke besvares i termer om hvordan naturen normalt sett oppfører seg, ganske enkelt fordi det ikke er naturen i første omgang som beskrives. Det er en Guds handling med noe i naturen som beskrives, og Gud er overnaturlig ettersom Gud er naturens skaper og opprettholder.

I så fall er det prinsipielt umulig for vitenskapen fullt ut å forklare et under. Men det vitenskapen uansett kan gjøre er å sannsynliggjøre at et mirakel har skjedd. Vitenskapen kan fastslå at en viss hendelse inntraff, la oss si at Else ble kurert for kreften i løpet av få minutter (da noen fra kirka hennes ba for henne). Vitenskapen kan fastslå at Else hadde kreft ved tidspunkt T1 og var helt frisk ved tidspunkt T2, og at det ikke finnes noen kjent naturlig årsak-virkning-relasjon mellom T1 og T2. På denne måten kan vitenskapen peke mot overnaturlige hendelser uten å kunne forklare dem.
Besvart av Mats Selander, 16. juni 2007

Til toppen

 

Hva menes med «Intelligent Design» (ID)?

Intelligent Design (ID) er navnet på en tverrvitenskaplig bevegelse som startet på begynnelsen av 1990-tallet, og som består av forskere innenfor blant annet matematikk, biologi, astrofysikk, informasjonsteori, datavitenskap og filosofi.

Noen av de mest kjente ID-forskerne er mikrobiologen Michael J. Behe, som har skrevet boken Darwin’s Black Box: The Biochemical Challenge to Evolution (som regnes som en av 1900-tallets hundre viktigste bøker av National Review and World Magazine) og William A. Dembski, matematiker og filosof, som blant annet har skrevet The Design Inference og Intelligent Design: The Bridge Between Science and Theology. Som ID-bevegelsens nestor og markante skikkelse finner vi Phillip E. Johnson, jusprofessor ved Berkeley. Han har kritisert både darwinismen og den filosofiske naturalismen i bøker som Darwin on Trial og Reason in the Balance. Andre viktige ID-talsmenn er Stephen C. Meyer, Scott Minnich, Paul Nelson, Dean Kenyon og Jonathan Wells.

Som forskningsprosjekt handler ID om å:

1) Skape en nøyaktig teoretisk modell for hvordan man kan avgjøre om noe er designet eller ikke.

2) Anvende denne modellen på spesifikke vitenskaplige områder. ID handler om å identifisere mønstre intelligens vanligvis etterlater seg.

Ifølge Dembski er kriteriet for design det han kaller «spesifisert kompleksitet» (specified complexity). Når ett mønster er tilstrekkelig komplekst (usannsynlig) og stemmer overens med et uavhengig mønster (spesifisert), trekker vi spontant konklusjonen at mønsteret er forårsaket av en intelligens. Dersom vi for eksempel ser et hjerte med bokstavene «M & K» tegnet på en sandstrand, trekker vi spontant konklusjonen at dette mønsteret er forårsaket av en eller flere intelligenser, og ikke av bølgene. Mønsteret er komplekst og følger mønstre som vi kjenner til uavhengig av mønsteret fremfor oss på stranden. Når vi kjenner igjen spesifisert kompleksitet, er den beste forklaringen at mønsteret er forårsaket av en intelligens snarere enn av naturkrefter som vær og vind.

ID-tilnærmingen er tverrfaglig og har blitt ulikt mottatt i forskjellige disipliner. Innen astrofysikken er ID-tilnærmingen ganske vanlig. Forskere som for eksempel Paul Davies, Frank Tippler, John Barrow og selveste Albert Einstein har talt i termer av en «fornuft» som ligger bak universet. For at vårt univers skal kunne inneholde liv, må nemlig startbetingelsene for Big Bang være så fantastisk finjusterte at mange har trukket konklusjonen at universet er designet av en intelligens. Denne konklusjonen er selvsagt livlig diskutert, men forkastes ikke som nonsens.

Det er når ID-tilnærmingen anvendes innenfor biologien at ID har blitt riktig kontroversiell. Michael Behe har påvist forekomsten av organer og biologiske funksjoner som er ikke-reduserbare (det vil si system der alle delene behøves samtidig for at systemet skal fungere). Han mener at ikke-reduserbare system umulig kan ha blitt til gjennom en gradvis prosess, som darwinistisk evolusjon. En bedre forklaring er intelligent design. Dette har møtt sterk motstand hos det vitenskaplige (les: darwinistiske) miljøet.

Les mer om ID i artikkelen «Intelligent design – en introduksjon» (på svensk).
Besvart av Mats Selander, 8. juni 2007

Til toppen

 

Har troen på Gud hindret vitenskapelige fremskritt?

Mange synes å tenke at kristen tro og naturvitenskap befinner seg i en uunngåelig og dyp konflikt. Kristen tro blir sett på som et hinder for den vitenskaplige utviklingen. Ingenting kan være mer feil, ihvertfall ikke om vi anvender et historisk perspektiv.

Historisk er ateismen et svært marginalt fenomen. All teknisk og vitenskaplig utvikling før 1900-tallet har derfor skjedd i religiøst pregede kulturer. De kommunistiske statene er nok de mest ateistiske kulturene verden har sett, og da kommunismen ble født hadde allerede den moderne vitenskapen fått sitt gjennombrudd. Det finnes derfor ingen sekulære sammenligningsgrunnlag når det gjelder den moderne vitenskapens fremvekst. I stedet kan vi sammenligne kulturer preget av ulike religioner. Her ser vi at vitenskaplig utvikling ikke bare avgjøres av gudstro, men av en hel del faktorer som har med verdensbilde, menneskesyn og etikk å gjøre.

Vi kommer ikke med en tese om at gudstro i alminnelighet nødvendigvis favoriserer den vitenskaplige utviklingen. Derimot mener vi at kristen gudstro og livssyn var en helt nødvendig grunn der den moderne vitenskapen vokste frem. Det er et vitenskapshistorisk faktum at den moderne vitenskapen ble født da den kunnskapen man hadde arvet fra de gamle grekerne ble befruktet av kristen tro og etikk.

For å vise at dette ikke er en tese vi i CredoAkademin er alene om, vil jeg gi noen smaksprøver på hvordan vitenskapshistorikere ser på spørsmålet.

M. B. Foster skriver:

«Det allmenne spørsmålet oppstår: Hva er kilden til de ikke-greske innslagene i filosofien etter reformasjonen… Hva er kilden til de ikke-greske innslag i det moderne synet på naturen som kom til å avgjøre den moderne vitenskapens spesifikke karakter? Svaret på det første spørsmålet er: den kristne åpenbaringen, og svaret på det andre er: den kristne læren om skapelsen.» (M. B. Foster: The Christian Doctrine of Creation and the Rise of Modern Natural Science, tidsskriftet Mind nr 43, 1934, s. 448)

Vitenskapsskribenten, antropologen og filosofen Loren Eiseley stiller spørsmålet om hvorfor moderne vitenskapelig tankesett aldri oppstod i de store antikke kulturene. Han hevder at moderne vitenskap ikke forekommer naturlig, men krever en meget spesiell «jord». Noe motvillig identifiserer Eiseley denne jorden med den kristne troen. Han skriver:

«I en av de bemerkelsesverdige omveltningene som historien noen ganger presenterer, var det den kristne verden som til slutt, på en klar og velformulert måte, frembragte vitenskapelig eksperimentell metode.» (Loren Eiseley: Darwins’s Century. Garden City, NY: Doubleday, 1958, s 62).

Mange mener videre at den moderne vitenskapen på flere måter er en frukt av kristen teologi. Historikere har observert hvor grunnleggende kristen tro var for at vitenskapen oppstod. A. R. Hall skriver for eksempel at selve begrepet naturlov «ville vært ubegripelig i den antikke verden, mens den hebraiske og kristne troen på en guddom som både var skaper og lovgiver gjorde begrepet gyldig.» (A. R. Hall: The Scientific Revolution, 1500-1800: The Formation of the Modern Scientific Attitude. Boston: Beacon Press, 1954, sid 171-72)

Denne koblingen er ikke overraskende om man tar med i betraktningen at majoriteten av den moderne vitenskapens pionerer var kristne, eller at stort sett alle var gudstroende. Det finnes mange eksempler på hvordan disse pionerene selv så på sin vitenskaplige gjerning som en integrert del av sin religiøse tro. Et typisk eksempel finnes i det astronomen Johannes Kepler skriver:

«Må Gud se til at mine fantastiske teorier overalt og til det fulle får den effekt på tenkende mennesker som jeg strever etter i min avhandling; nemlig at troen på verdens skapelse forsterkes gjennom disse ytterligere bevis, at skaperens tanke kan bli gjenkjent og at hans utømmelige visdom får lyse klarere frem for hver dag. Da kommer menneskene endelig til å erkjenne det virkelige omfanget av hans makt og visdom og innse at Gud, som har lagt grunnen for alle ting i denne verden i samsvar med kvantitetslovene, også har utrustet menneskene med en intelligens som kan begripe disse lovene.» (Sitert fra Stefan Gustavssons bok Kristen med god grunn, s. 166-167)

Men ikke bare det kristne verdensbildet har spilt en viktig rolle for vitenskapens fremvekst. Vitenskapshistorikeren P. M. Rattansi mener at det er allment akseptert (blant vitenskapshistorikere) at kristne etiske prinsipper «oppmuntret en hengivelse til studiet av ‘Naturens bok’ som et supplement til studiet av Guds ord. De formidlet en religiøs forpliktelse ved å la slike studier tjene det doble formålet både å ære Gud og tjene medmennesker.» (P M Rattansi: The Social Interpretation of Science in the Seventeenth Century i Science and Society, redaktør Peter Mathias, Cambridge: Cambridge University Press, 1972, sid. 2-3)

På bakgrunn av dette kan man spørre seg hvorfor mange i vår kultur lever i overbevisningen om at kristen tro og moderne vitenskap befinner seg i en krigstilstand. Den velkjente ateisten og darwinisten Stephen Jay Gould tar i sin bok Rocks of Ages opp forestillingen. Han sporer starten av «konfliktmodellen» til to innflytelsesrike bøker: John William Drapers History of the Conflict Between Religion and Science (1874) og Andrew Dickson Whites A History of the Warfare of Science with Theology (1896).

Gould mener at konfliktmodellen er et eksempel på historieforfalskning, og han illustrerer det ved hjelp av den påståtte middelaldertroen på en flat jord. Både Draper og White mente at troen på en flat jord regjerte under den religiøst mørke middelalderen. Om dette skriver Gould:

«Dramatisk, ja, men helt oppdiktet. Ingen periode av ‘flat jord-mørke’ oppstod hos de lærde…Gresk kunnskap om jordens sfæriskhet opphørte aldri, og alle viktige religiøse lærde i middelalderen aksepterte jordens rundhet som et etablert kosmologisk faktum.» (Stephen Jay Gould: Rocks of Ages – Science and Religion in the Fullness of Life. The Ballentine Publishing Group, New York, 1999, sid 113-14.) (Gould bygger sine resonnement på historikeren J. B. Russels bok Inventing the Flat Earth [Praeger, 1991].)

Mye mer kan og bør sier om relasjonen mellom kristen tro og vitenskap. Men med disse sitatene har jeg vist at kristen tro og moderne vitenskap overlapper hverandre både filosofisk og historisk, samt at konfliktmodellen ser ut til å være en historieforfalskning.

Alt tyder altså på at kristen gudstro spilte en avgjørende positiv rolle for fremveksten av moderne vitenskap. Å påstå at kristen tro skulle utgjøre et hinder for vitenskapens utvikling er i lys av dette ikke troverdig.
Besvart av Mats Selander, 10. juni 2009

Til toppen

Er intelligent design (ID) en vitenskap?

ID handler til dels om å utarbeide et akademisk nøyaktig kriterium for når noe kan anses å være designet av en intelligens, og dels om å anvende dette kriteriet på fenomen innenfor andre disipliner som for eksempel astrofysikk og biologi. Det ville være feil å kalle ID for «ren naturvitenskap», siden ID ligger nærmere disipliner som informasjonsteori og matematikk. ID har likevel relevans for naturvitenskapen, og derfor er det nok mest hensiktsmessig å betegne ID som et tverrvitenskaplig prosjekt.

Vil du vite mer om resonnementet bak denne konklusjonen, kan du lese artikkelen Vitenskap og intelligent design (ID) (på svensk).

Besvart av Mats Selander, 13. juli 2007

Til toppen

Hva er forskjellen mellom kreasjonisme og intelligent design (ID)?

Med «kreasjonisme» kan man mene ulike ting, men vanligvis sikter det til oppfatningen om at Gud skapte jorden og livet på jorden for ca. 10 000 år siden, at han skapte respektive livsformer seperat og at syndfloden var en global flod som etterlot seg geologiske spor. Kreasjonismen bygger på Bibelens fortellinger og forsøker å finne vitenskaplig støtte for disse.

Til forskjell fra kreasjonismen bygger ID ikke på noen religiøs åpenbaring. ID sier ingenting om universets eller jordens alder, heller ikke om noen global oversvømmelse. Heller ikke sier ID noe om hvem den intelligente designeren er, og er derfor forenlig med mange religioner og verdensbilder. ID er til og med forenlig med deler av darwinismen, for eksempel det som gjelder felles opphav, naturlig utvalg og mikroevolusjon. De punktene hvor ID og darwinismen motsier hverandre er hvorvidt den darwinistiske mekanismen alene kan forklare opphavet til biologisk liv, DNA-informasjon samt ureduserbare og komplekse biologiske system.

Det er ikke uvanlig at IDs kritikere setter merkelappen «kreasjonisme» på ID. Grunnen er åpenbart en slags «guilt by association». Men både darwinister (som Ronald Numbers) og kreasjonister (som Henry Morris) har viet oppmerksomhet til de viktigste skillelinjene mellom ID og kreasjonisme. Numbers sier at «kreasjonist-etiketten ikke passer på ID-bevegelsen». Morris på sin side stiller spørsmålet om ID er til stor hjelp dersom ID bare utelukker ateisme, men er forenlig med all mulig falsk religion og sekterisme. ID-bevegelsen går ikke langt nok, men forholder seg nøytral til spørsmål som Bibelens åpenbaring, mener han. Ifølge Morris er dette et uheldig kompromiss.

ID besvarer den kreasjonistiske kritikken og sier at et vitenskaplig prosjekt bør utgå fra et rent vitenskaplig utgangspunkt – det vil si slikt som er allment tilgjengelig for den menneskelige erfaring, uavhengig av religiøs/filosofisk overbevisning – og ikke fra en spesifikk bibelsk åpenbaring (selv om den skulle være sann). Majoriteten av ID-forskere er kristne og tror på Bibelen som guddommelig åpenbaring, men de vil ikke utgå fra den i sin vitenskaplige gjerning.

Besvart av Mats Selander, 13. juli 2007

Til toppen

Har Big Bang bevist at Gud ikke eksisterer?

Det korte svaret på det spørsmålet er: Absolutt ikke! Snarere har Big Bang-teorien gitt gudstroende sterke vitenskaplige grunner for noe kristen tro alltid har hevdet, nemlig at universet ikke er evig men har «blitt til». Legg merke til at ordet «univers» ikke bare inkluderer all fysisk energi og all materie, men også selve tiden og rommet. Ut ifra den rimelige troen på at «fra ingenting kommer ingenting» kan vi derfor slutte oss til at universet er forårsaket av noe utenfor universet. Det ligger i sakens natur at selve årsaken til engeri/materie, tid og rom er noe ikke-materielt, tidløst (evig) og ikke-romlig (åndelig). Årsaken til Big Bang bør også være allmektig eller i det minste ekstremt mektig. Detter stemmer overens med en rekke sentrale egenskaper i det tradisjonelle gudsbildet.

Big Bang-teorien peker til og med på et intelligent utgangspunkt. Startbetingelsene i selve Big Bang-modellen (eksempelvis gravitasjonen eller elektrisk ladning) er nemlig så utrolig finjusterte i forhold til hverandre at sjansen for at smellet skulle lede til et livgivende univers i praksis er lik null. Ifølge kosmologen Donald Page er den sjansen 1 på 1010 (123) (altså 1 sjanse på 10 opphøyd i 10 opphøyd i 123). Å kalle den sjansen «liten» er en astronomisk underdrivelse. Det ser virkelig ut som om «noen» siktet inn imot et univers som kan inneholde liv. Robert Jastrow, sjef for NASAs Goddard Institute for Space Studies, har kalt dette for det sterkeste argumentet for Guds eksistens som vitenskapen noensinne har frembrakt.

Det tok lang tid før Big Bang-teorien ble akseptert av vitenskapsverden. Årsaken var at teorien pekte bortenfor universet selv. Det åpnet opp for forklaringer som med nødvendighet gikk bortenfor det vitenskaplig tilgjengelige. Big Bang-teorien har derfor blitt et av de viktigste utgangspunktene for kosmologiske og teologiske gudsargumenter.

Hvorfor har da Big Bang-teorien iblant blitt oppfattet som en trussel mot kristen tro? Jeg tror at det finnes to svar på det spørsmålet. Populært har Big Bang-teorien iblant blitt fremstilt som en erstatning for Guds skaperakt. Men det er en misforståelse. Big Bang-teorien forklarer ikke hva som forårsaket Big Bang, men er bare en beskrivelse av hvordan universet så ut den gang det var meget, meget ungt. Big Bang er ikke sin egen årsak, men minner i stedet om skapelsesberetningens første «la det bli».

For det andre – og dette tror jeg er en rimeligere årsak til den antatte konflikten – har Big Bang-teorien kollidert med en bestemt tolkning av den bibelske skapelsesberetningen. Dersom universet, jorden og livet på jorden ble til på seks 24-timersperioder, betyr det naturligvis at Big Bang-teoriens alder på universet (8-16 milliarder år) er feilaktig. Og motsatt, dersom Big Bang-teorien stemmer så er en slik bibeltolkning feilaktig.

Kristne kommer frem til ulike konklusjoner om denne konflikten. Vi på CredoAkademin lener mot at Bibelens skapelsesberetning ikke må (eller bør) forstås som en bokstavlig seksdagersepoke. Big Bang-teorien har sterk vitenskaplig støtte og utgjør grunnen for flere sterke argument for Guds eksistens. Derfor ser vi ikke på denne teorien som en trussel mot, men snarere som en bekreftelse, på kristen tro. Samtidig er vi bevisste på både vitenskapens og vår egen feilbarhet i dette spørsmålet. Hvis du ønsker å lese mer om et resonnement som handler om dette, kan du kikke nærmere på artikkelen Vitenskap og kristen tro (på svensk).

Besvart av Mats Selander, 17. juli 2007

Til toppen

 

Hvordan forholder den kristne tro seg til UFOer?

Hva sier kristen tro om UFOer? Det korte svaret er: Ingenting!

Men ut ifra det bibelske verdensbildet og teologien tror jeg at det finnes lite å tilføye. Det som ligger bak spørsmålet er trolig en oppfatning om at kristen tro skulle bli truet dersom det viser seg at det finnes UFOer og utenomjordisk liv. Det tror jeg er en misforståelse. Dersom det finnes UFOer, er de like mye skapt av Gud som noe annet i dette universet. At tanken på UFOer ikke er truende for kristne, illustreres tydelig av C. S. Lewis’ science fiction-trilogi Out of the Silent Planet, Perelandra og That Hideous Strength.

Men det finnes enda et aspekt. Mennesker som har «UFO-opplevelser» mener ofte å ha fått en beskjed fra disse UFOene. Ofte handler det om transe- eller drømmelignende erfaringer. Slike erfaringer bør trolig ikke tolkes som kontakt med virkelige UFOer, men er sannsynligvis hallusinasjoner eller i verste fall okkulte opplevelser.

Besvart av Mats Selander, 16. juni 2007

Til toppen

Hva er de viktigste forskjellene mellom islam og kristendommen?

Treenigheten

Muslimene oppfatter den kristne troen på den treenige Gud som uforenlig med troen på den ene Gud. I Koranen fremstilles et vrengebilde på treenigheten, det vil si en treenighet som består av Allah, Jomfru Maria og deres sønn Jesus, en treenighet som ingen kristen kirke tror på.

Jesu guddom

Ifølge Koranen er Jesus skapt i Jomfru Maria. Koranen drar en parallell mellom Adam som ble skapt uten far og mor, og at Jesus ble skapt uten far. Ifølge Koranen er Jesus fullt og helt menneske og ikke Guds sønn.

Den største synden i islam er «shirk», det vil si å gjøre noen eller noe likestilt med Gud. Muslimer tror at vi kristne begår denne synden hver gang vi bøyer oss fremfor Jesus og tilber ham, ettersom de mener at vi gjør et menneske til Gud. Bibelen fremstiller det tvert imot som at det er Gud som åpenbarer seg i et menneske.

Jesu død

Koranen fornekter også Jesu korsfestelse og død. Den overveldende majoriteten av autoritative korantolkere lærer at Jesus Kristus aldri døde. Man lærer i stedet at en annen person ble forvandlet av Gud til å se ut som Jesus. Man arresterte og korsfestet dermed feil person. Gud hadde allerede før korsfestelsen tatt opp den riktige Jesus til himmelen.

Ettersom Muhammed dermed tar bort hele forsoningen i Jesus Kristus, er Jesus ingen frelser i islam, ingen mellommann mellom Gud og menneske. Han døde ikke, og stod ikke opp igjen for menneskenes synd. Problemet fra et kristent perspektiv er jo at dersom man fornekter Jesu guddom og hans død, og dermed hele forsoningen, så finnes det ikke noe evangelium igjen.

Jesu oppdrag

Hvorfor ble da Jesus født til verden? Ifølge Koranen hadde Jesus to hovedoppdrag. Det ene var at han med sin bok og sitt budskap skulle bekrefte Tawrah, det vil si Mosebøkene. Det andre var å profetere om at Muhammed skulle komme en dag. Det innebærer at Jesus hadde som oppgave å være en forløper for Muhammed, på samme måte som Johannes døperen var en forløper for Jesus i evangeliene.

Den hellige ånd

Ettersom Muhammed forkastet treenigheten, har Koranen også et annet syn på Den hellige ånd. Han er nevnt i Koranen, men aldri som en del av guddommen, men snarere som en agent som ble sendt ut for på Guds oppdrag å utføre visse handlinger, omtrent som en engel.

Koranen og Bibelen

Islam lærer at Bibelen har blitt forfalsket av jøder og kristne, slik at den nå er en blanding av sannhet og løgn. Det står til gjengjeld ikke uttrykkelig i Koranen, men det finnes anklager mot lokale kristne at de forvrengte tolkningen av Bibelen.

Det kan være verdt å notere at Muhammed flere ganger under Koranens tilblivelse påstod at hans budskap ble bekreftet av Bibelen og derfor måtte være fra Gud. Etter Koranens tilblivelse påstår altså muslimer at Bibelen ikke stemmer overens med Koranen og derfor ikke kan være sann.

Frelse

Ettersom Koranen fornekter Jesu død og forsoning, finnes det heller ingen frelse i Jesus Kristus. Islam lærer at mennesket blir frelst gjennom sin tro og sine gode gjerninger, som nedtegnes av to engler som følger hvert menneske. På dommens dag rapporterer de to englene om alt menneskene har gjort. De gode gjerningene legges i den høyre vektskålen og de onde gjerningene i den venstre. Ut ifra hvilken vei vekta heller kommer så menneskene til paradiset eller helvetet. Men menneskene kan ikke på forhånd være sikre på utfallet, ettersom alt fremdeles skjer etter Allahs vilje.

Dette er en forkortet versjon av artikkelen Islam og kristendom – likheter og ulikheter (på svensk)

Besvart av Lars Mörling, 8. juni 2007

Til toppen

 

Er det ikke intolerant å si at ens egen religion er den riktige?

Spørsmålet tror jeg bygger på en misforståelse av ordet «intolerant». Hva innebærer det å være intolerant? Ofte tolkes det som om at man er intolerant når man ikke er enig med et annet menneske. Men toleranse og intoleranse handler i stedet om på hvilken måte man ikke er enig med et annet menneske. Faktum er at toleranse krever at det finnes en form for konflikt til å begynne med. Om jeg ikke var uenig med et menneske om noe, ville jeg aldri få behov for å utøve noen toleranse. Jeg kan nemlig bare være tolerant mot den personen jeg tror tar feil. Og da tolererer jeg ikke personens oppfatning – som jeg tror er feil – men jeg tolererer personen som har den feilaktige oppfatningen når jeg viser min meningsmotstander respekt og medmenneskelighet. Det er bare i relasjon til meningsmotstandere at man behøver å praktisere dyden toleranse. Dersom man bare «tolererer» ens meningsfrender, har man ikke forstått noe om hva toleranse er. Dessverre er dette altfor vanlig.

Det kan altså ikke være intolerant å bare hevde at ens egen religion er sann og at andre religioner og livssyn er usanne (i den grad de motsier den religionen jeg holder for sann). Men det kan være intolerant dersom jeg hevder min egen religions sannhet på et respektløst, nonchalant, arrogant og kjærlighetsløst vis. Om jeg ikke vil lytte til mine meningsmotstandere, om jeg på refleks kaller vedkommende for «fundamentalist», «idiot», «ekstremist» eller lignende, ja da er jeg ikke tolerant når jeg hevder min egen religions/livssyns sannhet. Men denne risikoen er like stor for oss alle, uavhengig av om vi er kristne, ateister, relativister, UFO-troende eller hva du vil.

Denne misforståelsen av ordet toleranse går ofte hånd i hånd med et pluralistisk religionssyn. Ifølge religionspluralismen er alle religioner like sanne og like velfungerende (det vil si at de i like høy grad setter oss i forbindelse med «det guddommelige»).

Religionspluralisten hevder at alle religioner er som ulike elver som renner ut i samme hav, eller ulike stier som leder opp til samme fjelltopp, eller som fem blinde menn (verdensreligionene) som holder i hver sin del av en elefant (Gud/det guddommelige).

Religionspluralisten hevder å beskrive virkeligheten og hvordan de ulike religionene relaterer til Gud/det guddommelige. Interessant nok utgir ofte religionspluralismen seg for å være mer «tolerant» enn de konkurrerende oppfatningene (for eksempel partikularismen som sier at en partikulær/spesifikk religion er sann og de andre i hovedsak falske, eller inklusivismen som sier at en religion er sann men «inkluderer» mange sannheter fra andre religioner). Religionspluralismen sier jo at alle religioner er like sanne. Det låter mer tolerant. Men det er en misforståelse. Faktum er at religionspluralismen (i alle fall når den påstår å være mer tolerant enn alternativene) tenderer mot å være mindre tolerant enn alternativene. Hvordan da?

Religionspluralismen utgår ofte fra at man er mer tolerant når man tror samme sak. Om man sier at alle ulike religioner i bunn og grunn tror på det samme, så er man mer tolerant. Dette får religionspluralisten til å omtolke de ulike religionenes sannhetspåstander. Når kristne sier at Gud ble menneske i Jesus, sier religionspluralisten at dette ikke er sann kristen tro ettersom en slik tro kolliderer med de andre religionenes (for eksempel islams) sannhetspåstander. Et religionspluralistisk syn på religionene innebærer derfor en omtolking av de ulike religionene slik at de strømlinjeformes til å si samme sak.

Men er dette toleranse? Er det respekt? Knapt. Det hadde vært mye mer respektfullt å lytte til religioners representanter og ta deres tro på alvor (enten det stemmer med religionspluralistens ønsker om at alle religioner skal si samme sak eller ikke). Å si til muslimen eller den kristne: «Du har ikke forstått din egen religion, og du tror feil om den» samtidig som man sier: «Ingen har rett til å si om sin egen tro at den er mer sann eller mer rett enn noen annens tro» er toppen av hykleri, ettersom man uttrykkelig forbyr andre å gjøre det man selv tillater seg å gjøre. Religionspluralisten sier egentlig at bare han har retten til å beskrive virkeligheten om Gud/det guddommelige, og når andre gjør det samme – det vil si beskrive Gud/det guddommelige, men på sin egen måte – protesterer religionspluralisten og roper: «Intolerant!» Nei, intoleranse er ikke å blottlegge en meningsforskjell. Intoleranse er at man med urene midler forsøker å undertrykke sine meningsmotstandere gjennom på forhånd å stemple dem som intolerante fordi de gjør noe man selv tar seg friheten til å gjøre.

I stedet er det mye mer tolerant å ydmykt og lyttende beskrive hva man tror på (og det får selv pluralisten gjøre) og siden respektere både sine meningsmotstandere og det faktum at vi er uenige. Religionspluralisten har en tendens til å late som at respekt for meningsmotstandere betyr å late som at vi ikke er uenige, og siden bli opprørt når man ikke kjøper den beskrivelsen. Faktisk er det bare kløktig forkledd intoleranse.
Besvart av Mats Selander, 8. juni 2007

Til toppen

 

Hvorfor tror ikke kristne på Koranen?

En annen Jesus

I Koranen møter vi en annen Jesus enn den som Det nye testamente forteller om over fem hundre år tidligere. Koranens Jesus er bare menneske og ikke Guds sønn. Han er apostel og profet, men Gud har ikke åpenbart seg i ham.

Vi møter en Jesus som ikke døde på et kors, og som dermed ikke stod opp fra de døde. Vi møter en Jesus som fór levende til herligheten, men himmelferden skjedde før korsfestelsen og ikke førti dager etter påske. Vi møter en Jesus som ikke er en frelser eller mellommann mellom Gud og menneskene. Vi møter en Jesus som hadde som oppdrag å profetere at «Ahmed», det vil si Muhammed, skulle komme en dag.

Et annet evangelium

I Koranen møter vi et annet evangelium til frelse enn det som finnes i Det nye testamente. I Koranens budskap har ikke Gud forsonet verden med seg selv i Jesus Kristus, men frelse er basert på våre egne gjerninger. Foruten de fem søylene som alle muslimer skal holde, så finnes det et stort antall gjerninger som gir muslimer ytterligere plusspoeng. På dommens dag legges alle gode gjerninger i den ene vektskålen og alle onde gjerninger i den andre, og avhengig av utfallet kommer mennesket enten til paradiset eller helvetet.

Et annet skrift

Alle Det nye testamentes skrifter ble skrevet under det første århundret og har vært i bruk i de kristne forsamlinger siden den gang. Samtlige skrifter har altså blitt til under apostlenes levetid. Det nye testamentes kanon ble endelig fastsatt på 300-tallet e.Kr.

Det gamle testamente var Guds ord før Jesus og apostlene. I Det gamle testamente finnes et antall profetier som peker frem mot en kommende frelser, en Messias, og Det nye testamente bekrefter at alle disse profetiene har gått i oppfyllelse i Jesus Kristus.

Det er derfor selvsagt at et skrift som ble skrevet på 600-tallet, og som på et antall viktige punkter motsier Det nye testamente, ikke kan aksepteres som Guds ord.
Besvart av Lars Mörling, 8. juni 2007

Til toppen

 

Har kristendommen blitt spredt med sverd?

Det er et sørgelig, men ubestridelig faktum at den kristne troens offisielle representanter ofte går hånd i hånd med den verdslige makten. Siden begynnelsen av 300-tallet, da kristendommen ble romerrikets statsreligion, finnes en lang og tragisk historie om hvordan kirken enten har benyttet seg av den verdslige maktens metoder, eller villig latt seg anvende som et verktøy i dets hånd.

I praksis innebar dette at når krigsherrer dro i feltet for å erobre andre folk og land, var en del av deres agenda å oveføre sin egen kultur og religion til de nye områdene. «Misjon» ble et maktmiddel, en imperialistisk strategi for å støpe om sine fiender til sitt eget kulturelle og religiøse avbilde. Ikke sjelden med så hårreisende fenomen som utpressing og tvangsdåp som metode.

Til dette kan man naturligvis legge til middelalderens korstog, som hver for seg synes å ha hatt ganske ulike begrunnelser, men der en grunn helt klart var å kristne de delene av verden som de berørte og – ikke minst – legge Jerusalem og det hellige landet under kristent styre.

Dette er altså den ene siden av mynten. Men det finnes også en annen. Blant annet kan man konstantere at det for den som i middelalderen ville spre de glade nyhetene om Jesus til et annet folk ofte bare fantes en måte å komme seg dit på, og det var å slå følge med en krigende hær. Om man for eksempel tar de misjonærene som på 1500- og 1600-tallet fulgte med de første Amerika-ekspedisjonene, så hadde disse menneskene sikkert ulike motiv – men det behøver ikke råde noen tvil om at i det minste noen hadde en ekte nød for urbefolkningen og at de aller helst hadde tatt seg dit uten krigerske erobrere ved sin side.

Det fremste eksemplet på dette må antakeligvis være de herrnhutiske misjonærene som på 1700-tallet lot seg selge som slaver for på denne måten å komme til de vestindiske bomullsplantasjene, og der de vitnet for sine medslaver om den kristne troen.

Apropos slaveriet er jo selv dette et eksempel på hvordan den «kristne verden» har sanksjonert en behandling av mennesker som står ekstremt langt ifra Det nye testamentes tale om hvert menneskes ukrenkelige verdi. Men selv her kan det være verdt å påpeke at det fantes en uttalt motstand mot slaveriet fra blant annet de katolske pavenes side, og at det var evangelisk kristne som til slutt lyktes med å få slaveriet opphevet i det britiske samveldet.

Selv i vår skandinaviske historie finnes det eksempler på hvordan utsendte misjonærer protesterte mot den ofte fæle behandlingen av de innfødte fra kolonimaktenes side. De svenske misjonærenes protester mot undertrykkelsen i Belgisk Kongo er et berømt eksempel på dette.

Det er ikke nødvendig å forsvare overgrepene som gjennom historien ble begått av de europeiske landenes regjeringer – verken de som har skjedd med kristent fortegn eller de som har skjedd med andre begrunnelser. Men det vi samtidig må si er at bildet av kirkens rolle i disse hendelsesforløpene er blandede, og at flere av de lyseste øyeblikkene i vestlig historie ble dominert av folk som hadde en personlig kristen tro.

Sist, men ikke minst, bør vi kanskje legge til at det i dag ikke er i det sekulariserte Europa, men i USA og den postkoloniale tredje verden at kristendommen i dag står sterkest. Selv om den kristne troen i noen tilfeller ble utbredt gjennom urettferdige midler, er det slik at når menneskene har fått distansert seg fra disse tragiske hendelsene, og når de uten ytre press har fått muligheten til å ta stilling til Jesu kall på egen hån, har en overveldende stor mengde mennesker valgt å kalle seg kristne.

De som i dag regner seg som en del av kristendommens stadig voksende skare kan dermed ikke sies å tilhøre den kategorien som har sagt sitt ja til Jesus med et sverd mot strupen. De har sagt ja av egen fri vilje.
Besvart av Olof Edsinger, 23. august 2007

Til toppen

 

Finnes det en objektiv sannhet, eller er alt relativt?

En relativist sier at sannheten er forskjellig for ulike mennesker. Om relativisten bare mener at ulike mennesker tror ulike ting, så er påstanden triviell. Men relativisten går ett steg lenger og hevder at det ikke finnes noen objektiv (uavhengig av mennesker) sannhet. «Sannhet» er det vi gjør til sannhet – verken mer eller mindre.

Det finnes ulike typer relativister. Man kan for eksempel være estetisk relativist. Da tror man ikke at «skjønnhet» og «stygghet» finnes i virkeligheten. «Sannheter» om hva som er vakkert er da helt relativt, og opp til hver persons smak. Dette er nok en ganske vanlig oppfatning. Man kan ellers være moralsk relativist og mene at moralske «sannheter» er relative i forhold til individet eller kulturen.

De som hevder en omfattende relativisme mener at alle våre «sanne» trosforestillinger er relative. Det er ensbetydende med å hevde at det ikke finnes noen objektiv virkelighet som avgjør hvilke påstander som er sanne og falske. I stedet er det slik at sannheten skapes av oss selv. Du skaper din sannhet og jeg skaper min.

Det er vanskelig å forstå helt og fullt hvordan en relativist tenker. Sannsynligvis er det fordi omfattende relativisme er selvdestruktiv (eller «selvrefererende inkonsistent» som det heter i filosofien). En selvdestruktiv påstand er en påstand som «sager av grenen den sitter på». Her følger noen eksempler på selvdestruktive påstander:

– Jeg kan ikke skrive en setning på norsk.

– Denne setningen har ikke seks ord.

– Den som har skrevet denne setningen lyver alltid.
Altomfattende relativisme sier: «Det finnes ingen sannhet». Og da oppstår naturligvis spørsmålet: «Er det sant?» Dersom det er sant at det ikke finnes noen sannhet, så finnes det jo plutselig en sannhet, nemlig påstanden selv. Men da må påstanden at det ikke finnes noen sannhet være falsk. Så dersom påstanden «det finnes ingen sannhet» er sann, må den være falsk.

Når man påstår noe så stiller man indirekte et sannhetskrav. Det er uunngåelig. Den som hevder at «det finnes ingen sannhet» bør få følgespørsmålet: «Er det sant?» Den som hevder at «språket ikke kan fange virkeligheten» bør få spørsmålet: «Fanger det du akkurat sa noen virkelighet?»

Altomfattende relativisme innebærer bokstavlig talt en logisk selvmotsigelse og er dermed umulig å tro på. Og det mennesket som psykologisk forsøker å tro en logisk selvmotsigelse, kommer til å bli svært forvirret. Det er derfor jeg bruker å si at relativismen er som et løsemiddel i hjernen. Alt løses opp i en tåke.

Besvart av Mats Selander, 8. juni 2007

Til toppen

 

Hva er meningen med livet?

Med «meningen med livet» kan man mene to ting. Enten mener man en objektiv mening, en mening med livet, eller så mener man en subjektiv mening, en mening i livet. Det virker som om vi mennesker søker etter begge deler, og at det å ha kun objektiv eller subjektiv mening ikke er tilstrekkelig. La oss se nærmere på hvorfor.

For å forstå hvorfor det ikke strekker til med bare en objektiv mening (i fraværet av en subjektiv følelse av mening) kan vi betrakte følgende tankeeksperiment. En episode av TV-serien Twilight Zone het Serving Man. Den handlet om hvordan et utenomjordisk vesen kom til jorden. Gode relasjoner ble etablert. Mange mennesker fikk æren av å reise avsted med romskipet til den fremmede sivilisasjonen. Episoden slutter med at en mann finner en bok i romskipet som heter Serving Man. Han ser i den og utbryter: «Det er jo en kokebok!» (Serving Man kan bety både å «tjene mennesket» og «servere mennesket»).

Dersom en UFO-sivilisasjon hadde skapt menneskene med et ønske om å spise dem, hadde mennesket hatt en objektiv verdi (han har et objektiv grunn for sin eksistens, nemlig å bli romvesenmat!) Men dette er knapt en «mening med livet» som vi jubler over. Derfor må en objektiv mening også gi en subjektiv følelse av mening.

La oss presentere motsetningen: En subjektiv mening uten en objektiv mening. Eksistensialister som Jean-Paul Sartre har bygget hele sin filosofi på dette utgangspunktet. Han mente at mennesket må skape sin egen mening, siden det ikke finnes noen grunn for menneskets eksistens.

Sartre skriver:

«Eksistensialisten, derimot, mener at det er store hindringer med at Gud ikke finnes… Dersom Gud ikke eksisterer er faktisk hva som helst tillatt, og menneskene er dermed forlatt, ettersom han verken i eller utenfor seg selv har noen tilgang på støtte eller hjelp.» (Existentialismen är en humanism, Bonniers, 2002, side 20)

I et univers der menneskene savner en objektiv mening finnes det ingen begrunnelse for mening eller moral. Dersom jeg befinner meg her ved en tilfeldighet, gjør det egentlig ingenting om jeg opphører å eksistere. Selvsagt kan jeg protestere, men selve mitt ønske om å leve videre er jo like mye et resultat av en likegyldig tilfeldighet som hele min eksistens. Det finnes i så fall ingen objektiv mening med at vi skal kjenne på en subjektiv følelse av mening. I virkeligheten er min eksistens og min lykke like ubetydelig som et støvkorns eksistens.

Det er nok derfor mange ikke vil tenke på universets, jordens, menneskehetens og sin egen eksistens virkelige meningsløshet. Tenker man for mye på den slags, sprekker ens illusjon av mening. Og da er man forberedt på å ignorere «sannheten» om alle tings objektive meningsløshet.

La meg ta et ytterligere banalt eksempel for å illustrere poenget. Jeg skal ta toget til farmor. Men jeg er tre timer forsinket og vet egentlig at toget allerede har gått. Men denne sannheten vil jeg ikke ta inn over meg, og jeg springer avgårde i den irrasjonelle troen på at det tross dette er meningsfylt å springe til toget. Gjennom å overtale meg selv om at jeg fortsatt kan rekke det, lykkes jeg i at mitt løp i det minste kjennes meningsfylt ut (selv om det ikke er det). Dette er subjektiv mening uten objektiv mening.

Ifølge kristen tro finnes en objektiv mening med livet som også gir en subjektiv følelse av mening. Jesus har sammenfattet det med ordene: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.» (Matt 22,37-40)

Man kan sammenfatte det med at vi er skapt for herlige relasjoner med vår skaper og med hverandre. Vi er designet for kjærlige relasjoner – det er vår objektive grunn – og vi nyter det å elske og bli elsket, først og fremst i relasjon til vår skaper, men også i relasjon til hverandre. Denne meningen er både objektiv og subjektiv, og gir oss en fast grunn for et godt og vakkert liv. Må vi leve det!
Besvart av Mats Selander, 8. juni 2007
Til toppen

 

Hvilken mening har Gud med livet sitt?

Dersom vi mennesker trenger en høyere mening med våre liv, hvorfor behøver ikke Gud det også? Og dersom Gud ikke har behov for en objektiv mening med livet sitt, hvorfor trenger da vi det?

Vi bør skille mellom objektiv og subjektiv mening. Subjektiv mening er selve opplevelsen av at noe er meningsfylt, for eksempel å få oppleve vennskap, kunnskap, nytelse eller kjærlighet. Slikt synes å ha en verdi i seg selv og er ikke avhengig av noen motivasjon utenfra. Filosofer kaller dette for mening i livet.

Har Gud mening i livet? Ut ifra det bibelske gudsbildet er det åpenbart at Gud elsker, at Gud har kunnskap og at Gud har bestemte mål og gjennomfører dem, det vil si at Gud gjør slikt som vi mennesker opplever som meningsfylt i seg selv. Det er naturligvis vanskelig å svare på hvordan Gud opplever dette, men at Gud opplever noe som ligner på det vi opplever som meningsfylt virker helt rimelig. Vår første konklusjon er derfor at Gud har mening i livet, men at denne meningen ikke er noe Gud får «utenfra» men at det ligger «innbakt» i selve erfaringen av det å elske, ha kunnskap, nyte og så videre.

Men kan ikke vi mennesker ha akkurat samme type mening i livet, uten å behøve å få det utenfra? Jo, det kan vi. Det er dette ateistiske filosofer svarer på spørsmålet om meningen med livet, og denne typen mening antas ikke å behøve noen «objektiv mening» utenfra. Dette ser ut til å stemme, men holder det? Hvordan forholder dette seg til den objektive meningen?

Begrepet «objektiv mening» skal ikke forstås som at noe er «meningsfylt» men snarere som «grunn». En kniv har en grunn – den eksisterer og er designet for et visst formål, for eksempel å skjære brød. Men den har ingen subjektiv mening, den opplever jo ingenting ettersom den er en ting. Spørsmålet er hvordan objektiv mening forholder seg til Gud, sammenlignet med oss mennesker.

Trenger Gud en objektiv mening? Nei, fordi spørsmålet om Guds mening aldri oppstår fordi Gud er nødvendig eksisterende. Spørsmålet «Hvorfor finnes Gud?» har ikke et virkelig svar. Eller kanskje snarere: «Gud er tilværelsens nødvendige grunn – derfor finnes Gud». Men da kommer kanskje spørsmål som: «Men hvorfor er Gud tilværelsens nødvendige grunn?» Da er svaret: «Gud bare er det». Å spørre hvorfor er som å spørre hvorfor vann er H2O. Det er slik fordi det ligger i sakens natur. Det ligger i Guds natur å være nødvendig. Og dette er et legitimt svar. Det finnes endestasjoner på kjeder av «hvorfor»-spørsmål. Gud er så å si sin egen mening og derfor finnes ingen «utenforliggende» mening med Guds eksistens. Gud er tilværelsens ytterste grunn, og tilværelsens ytterste grunn behøver ingen grunn – det ligger liksom i sakens natur. Gud har derfor ingen mening med sitt liv, selv om Gud har en mening i sitt liv.

Hvorfor skulle ikke det samme gjelde for oss mennesker? For det første er det åpenbart at vi mennesker ikke er evige eller nødvendig eksisterende. Derfor blir spørsmålet om hvorfor vi finnes høyst aktuelt og velbegrunnet. For det andre er spørsmålet om objektiv mening relevant for vår subjektive opplevelse av at noe er meningsfylt. Objektiv mening kan begrunne og gi normativ veiledning for vår subjektive følelse av mening. Dette synes å være noe vi har desperat behov for. Uten en objektiv mening kan vi ikke si at det er objektivt dårlig eller feil når noen tar livet av seg på grunn av følelser av meningsløshet. Og hva gjør vi med den som synes kriminalitet, grusomhet eller sadisme er meningsfylt? Hva sier vi om voldtektsmannen som synes det er «meningsfylt» å voldta kvinner? Dette er jo nå meningen i hans liv. Om det ikke eksisterer noen objektiv grunn for hans liv, så er det vanskelig å si at hans (umoralske) opplevelse av at det er meningsfylt er objektivt ond og irrasjonell.

Det ligger altså ikke i vår natur å ha subjektiv mening. Det er et åpent spørsmål om hvilken subjektiv mening som er den gyldige. I den grad det finnes en objektiv mening kan vi derfor kritisere visse subjektive «meninger». Den som faktisk finner nytelse i det å voldta kvinner kan ikke legitimere det med at «det er subjektivt meningsfylt for meg». Subjektive opplevelser av at noe er meningsfylt er i en viss grad nødvendig for mening, men det er ikke tilstrekkelig, siden visse former for subjektiv opplevelse av at noe er meningsfylt er objektivt dårlig ettersom det bryter med den objektive grunnen/meningen.

En subjektiv følelse av mening uten objektiv mening leder til moralsk relativisme. Objektiv mening uten subjektiv følelse av mening leder til stoisk moralisme. Virkelig mening med våre liv forutsetter at våre liv har den objektive grunn at vi skal få oppleve det som er subjektivt meningsfylt, som et liv i uselvisk kjærlighet og vakre relasjoner skaper.

Besvart av Mats Selander, 10. juni 2009

Til toppen