ARTIKKEL: Hvordan skal vi forstå Bibelens lære om fortapelsen? 

 

Læren om fortapelsen kan være vanskelig å forholde seg til – og det må den være. C. S. Lewis skriver at han ville gjort alt i verden for å kunne forkaste denne læren, og når Paulus snakkes om fortapelsen gjør han det med tårer i øynene (Rom 9). Dette er et tema vi ikke skal ta lett på. Men hvordan skal vi forholde oss til dette, hvordan skal vi forstå Bibelens lære om frelse og fortapelse? Når ulike bibelske tekster omtaler himmelen eller helvete, så taler de gjerne i bilder. Himmelen blir omtalt som en by laget av gull, eller som et sted hvor løver spiser gress sammen med sauer og ulver. Det greske ordet for helvete, gehenna, viser til en søppelplass utenfor Jerusalem. Jeremia forteller at det har foregått barneofring der, og på Jesu tid var dette stedet hvor man brant søppel og døde dyr. Hvordan skal man forstå slike bilder? Det kan neppe bety at himmelen er en gyllen dyrehage, eller at alle fortapte mennesker skal plasseres i en søppelfylling utenfor Jerusalem. Bilder er ikke alltid like lette å tolke, og opp gjennom historien har himmelen og helvete blitt oppfattet på forskjellige måter. Vi skal nå se på de vanligste tolkningene av frelse og fortapelse, og forsøke å komme frem til hvordan dette skal forstås.

 

Apokatastasis – Ingen går fortapt

Er det slik at ingen går fortapt, men at alle blir frelst til slutt? Apokatastasis betyr «alle tings gjenopprettelse», og innebærer at Gud vil frelse og gjenopprette alle mennesker. Den første til å presentere læren om Apokatastasis var Origenes, en av oldkirkens største teologer. Finnes det bibelsk belegg for en slik lære? Ja, sier Kjetil Grandal, som har skrevet doktorgrad på dette emnet. Paulus skriver at frelsen gjelder for alt som er på jorden (Kol 1,20), og at Gud til slutt skal bli «alt i alle» (1. Kor 15,28). I tillegg vet vi at Gud vil at alle skal bli frelst (1 Tim 2,4). Siden Gud er allmektig, og har beseiret døden, kan vi være trygge på at alle faktisk vil bli frelst.

Er dette en god forståelse av fortapelsen? Det hører med til historien om Origenes at han ble kraftig kritisert av senere kirkemøter. Apokatastasis ble forkastet som en vranglære uten godt bibelsk belegg. Hva så med bibeltekstene ovenfor? For det første bør vi spørre oss om de to første bibelversene gir et godt bilde av hva Paulus mente om fortapelsen. I Korinterbrevet skriver Paulus flere ganger om «dem som går fortapt», og i Romerne 8 skriver Paulus at han har en stor, stor sorg når han tenker på de som er skilt fra Kristus, de som ikke har del i frelsen. Paulus ser altså ikke ut til å mene at alle blir frelst. For det andre bør vi spørre oss hvordan dette passer inn med Jesus sin lære om fortapelsen. Det er ikke til å komme unna at Jesus satte mennesker på valg: Vend om, følg meg! Og: Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Jesus sier til og med at det er mange som ikke bli frelst (Luk 13,24). Fra disse tekstene blir det tydelig at livet har to utganger, og at fortapelsen er en mulighet.

Det finnes riktignok ett godt argumenter for læren om apokatastasis. Det argumentet tar utgangspunkt i Guds godhet, og det er nettopp det Kjetil Grandal gjør: Hvis Gud virkelig er god, hvordan kan han tillate at så mange går fortapt? Eller som tidligere biskop Per Lønning sier det: Hvis Gud virkelig har seiret, hvordan kan han la Djevelen vinne 9-1? Dette spørsmålet, hvorvidt fortapelsen er forenelig med Guds godhet, skal vi se på lenger nede. Kanskje har vårt stadige fokus på Guds godhet og Guds kjærlighet skapt grobunn for læren om apokatastasis, men vi må spørre oss om bibelmateriale virkelig tillater en slik lære. Kirken kan, med bakgrunn i 1 Tim 2,4, håpe at så mange som mulig blir frelst, men det er noe helt annet å garantere at alle blir frelst.

 

Evig pine

Opp gjennom kirkehistorien har det vært vanligst å forstå fortapelsen som en evig pine. Spesielt i middelalderen ble dette synlig En rekke malerier viser hvor fryktelig fortapelsen er, hvor ild, blod, tortur og demoner er gjennomgående. Middelalderpoeten Dante skrev Den Guddommelige Komedie, gjerne kalt Dantes Inferno. Han beskriver forskjellige nivåer i helvete, det ene verre enn det andre, fylt av glodhet sand, ild som regner fra himmelen og demoner som fangevoktere. Fortapelsen ble tolket som en fryktelig straff.

Straff-motivet er tydelig til stede i NT: Jesus tok på seg vår straff på korset. Hvis ikke vi er i Kristus, da må vi selv ta på oss straffen for all vår synd. Denne straffen skjer i fortapelsen, der hvor ilden aldri slukker (Mark 9,48) og man «gråter og skjærer tenner»(Matt 22,13). Det er ikke ofte Jesus snakker om fortapelsen som en straff, men han gjør det i Matt 25,46. Bibelske illustrasjoner, slik som «mørket utenfor» og «den evige ild», passer godt med forståelsen av fortapelsen som en evig pine.

Passer dette synet på fortapelsen med vårt bilde av Gud? Vil Gud virkelig at mennesker skal gjennomgå evig pine? Nei, dette er ikke Guds vilje. Det er viktig å huske på at fortapelsen ikke er noen hevn fra Gud. Fortapelsen er en straff, men det er ikke Guds egentlige vilje for sitt skaperverk. I Matt 25,41 ser vi at fortapelsen aldri var ment for mennesker, men for «djevelen og englene hans». Menneskets fortapelse er begrunnet i hvordan mennesket har valgt å leve sitt liv og hvordan man har valgt å forholde seg til Gud, den er ikke begrunnet i Guds vilje.

  

Evig død, anihilasjon

Noen vil kanskje si at det er svært lite sannsynlig at en god Gud i det hele tatt kan tillate en slik fryktelig straff, som i tillegg varer evig. I boken Evangelical Essentials argumenterer den evangelikale lederen John Stott for at en slik fortapelse ikke er forenelig med Guds godhet. Han fornektet ikke at livet har to utganger, men han mente at fortapelsen måtte forstås noe annerledes. Matt 25,46 kan nemlig forstås på en annen måte enn det vi har sett ovenfor. «Evig straff» kan forstås som en evig pine, men det kan også forstås som evig død.  I Det nye testamentet, spesielt i Johannes Åpenbaring, omtales ofte fortapelsen som «den annen død». Hvordan skal man forstå «den annen død»? Død forstås gjerne som å ikke eksistere, altså å bli utslettet. Derfor kalles dette synet for annihilasjon, som på latin betyr «intet».

Ovenfor spurte vi oss om Gud kan tillate at mennesker gjennomgår evig pine. Nå må vi spørre oss om Gud kan tillate at mennesker blir utslettet. Menneskelivet ekstremt verdifullt. Kristne argumenterer gjerne mot abort og aktiv dødshjelp ved å si at livet er uendelig verdifullt. Vil Gud virkelig utslette noe så verdifullt? Med bakgrunn i 1 Mos 9, Guds reaksjon på syndefloden, kan det virke som om Gud ikke ønsker det.

 

Evig død, Gudsfravær

En fjerde måte å forstå fortapelsen på er å se det som en tilstand borte fra Gud. Dette er etter min mening den mest riktige, og kanskje også den vanligste, forståelsen av fortapelsen. La oss først spørre oss: Hva vil det si å ikke gå fortapt? Hva er det frelsen dreier seg om? Jo, det dreier seg om å få være sammen med Jesus (1 Tess 4,17), om at Gud skal ta imot oss (Matt 22), å bli hellige fullkomne mennesker (Kol 3). Dette er som en fest, en bryllupsfest, full av fred og godhet. Fortapelsen forstås som en kontrast til dette. Fortapelsen er å bli stengt ute fra festen. I Matteus 22 kan vi lese om de som har blitt invitert, men som ikke har forberedt seg. Disse blir kastet ut i mørket utenfor (Matt 22,11-13). Fortapelsen er en tilværelse borte fra Guds bryllupsfest, borte fra Jesus, det er et mørke hvor man er overlatt til seg selv.

En slik lære om fortapelsen klarer, etter min mening, å holde sammen alle de viktige bibelske momentene. For det første passer det godt med Jesu henvisning til fortapelsen som Gehenna. Gehenna var stedet utenfor. Denne søppelfyllingen lå utenfor byen, utenfor det gode selskap. Stedet var fullt av død og urenhet, altså lå det utenfor tempelets renhet, utenfor Guds nærhet. Det var også et fryktelig ubehagelig sted, og et sted for død og fordervelse. For det andre passer det godt med forståelsen av fortapelsen som en straff – å bli holdt utenfor det gode selskap, og å leve med bevisstheten om at det en har gjort har fått uopprettelige konsekvenser. Mennesket er isolert fra Gud, og dermed også isolert fra all godhet og kjærlighet. Dette er en annen type straff enn hva Dante så for seg. Det er ikke noe middelaldersk torturkammer, men et mye mer bibelsk bilde. Et tredje bilde på fortapelsen er den evige ild. Ild holder sammen flere momenter, både smerte og ødeleggelse (Matt 12,28). Hva skjer når noe blir ødelagt? Det forsvinner ikke, men går over til å være noe annet. En ødelagt vase blir til tusen skår, og en ødelagt bil blir til et vrak. Fortapelsen er stedet for ødelagte mennesker, hvor man blir mer og mer innkrøkt i seg selv, mer og mer ego-sentrert, og mindre og mindre i stand til å elske. En slik ødeleggelse er en kontrast til helliggjørelsen, det er et sted hvor man blir mindre og mindre menneskelig. Det siste sentrale bilde på fortapelsen er den evige død. Dette passer riktignok godt med forståelsen av fortapelsen som noe ødeleggende, et sted hvor mennesket gjennomgår en evig ødeleggende dødsprosess. Det passer også godt med forståelsen av fortapelsen som et gudsfravær. Adam og Eva fikk beskjed om at de skulle dø hvis de spiste av treet i hagen. Hva skjedde? De falt ikke momentant om, men de ble utestengt fra Guds nærhet. En slik utestengelse er et sant helvete (Matt 22).

 

Dom

Hver søndag, over hele verden, bekjenner vi at Jesus skal «komme igjen for å dømme levende og døde». Dette høres kanskje brutalt ut, men i en bibelsk sammenheng er dette noe positivt! Gud skal ta et oppgjør med alt det onde, slik at rettferdigheten kan seire! Alt ondt skal renskes bort, fjernes som ugress, slik at bare godhet står igjen. En slik dom vil ha konsekvenser, som vi har sett ovenfor. Også kristne skal dømmes (Kol 3,25), for Gud gjør ikke forskjell på folk (Gal 2,6). Men selv om kristne dømmes, og selv om vi får en hard dom, så vil Gud frelse oss (1 Kor 3,12-15).

Et slikt syn på dommen setter nytt lys på forholdet mellom Guds godhet og fortapelsen. Gud vil riktignok at alle skal bli frelst, så det er ikke noe galt med Guds vilje. Men kan en god Gud tillate at det finnes et helvete? Ovenfor så vi at C. S. Lewis ville gjort alt i hele verden for å få fjernet læren om fortapelsen. Gud har gjort mer enn det. Han sendte Jesus for at vi skulle unngå fortapelsen og heller være sammen med ham.

Men hva med dem som ikke vil legge livet sitt i Guds hender? Det virker som om dette er en frihet Gud legger opp til. C. S. Lewis sier det slik: «Det finnes to slags mennesker. Den ene typen kaster seg ned på sine knær, og sier Gud, la din vilje skje! Den andre typen nekter å bøye seg for Gud, og Gud sier da: Greit, la din vilje skje.» Hva skal Gud gjøre med mennesker som av den grunn ikke kan slippe inn i himmelen? Enten kan han utslette dem, eller så kan han la dem være i fred, utenfor det himmelske fellesskap. Lewis mener at Gud vil gjøre det siste, og med den bakgrunn kaller han de fortapte for «vellykkede opprørere» som har låst seg inne i helvete fra innsiden.

(Visited 2 615 times, 1 visits today)

Relaterte artikler