Hvordan kan en oppnå rettferdighet 
og fred i en verden full av ondskap?

 

Av Eivind Algrøy, Dagen

Alt er stort ved fortellingen om den jødiske prinsen Ben-Hur. Plottet ble først laget av den amerikanske forfatteren Lew Wallace og publisert i romanen «Ben-Hur: A Tale of the Christ». Som flere andre forfattere har gjort ville han presentere en parallell fortelling til evangeliene, der Jesus nærmest dukker opp som en bikarakter som på et nivå fremstår som filmens egentlige hovedperson.
Siden har den dramatiske beretningen blitt presentert både på teaterscenen, i stumfilm og i filmen «Ben-Hur» fra 1959 som den dag i dag regnes som en av historiens beste spillefilmer. Med Charlton Heston i hovedrollen vant Ben-Hur hele elleve Oscar, og både musikken og flere av scenene satte nye standarder for filmbransjen i lange tider fremover.
Fra fredag av skal vognhjulene igjen rulle over norske kinolerret, i en storslått og påkostet nyinnspilling med Jack Huston i rollen som Judah Ben-Hur.

Aktuell

Det er lite som tilsier at Ben-Hur anno 2016 skal bli et like ruvende filmprodukt som 1959-filmen har blitt. Til det er konkurransen for stor fra andre filmer, og tidene for forskjellig fra 1950-tallet. Derfor må spørsmålet være om Ben-Hur fortjener en renessanse mer enn hundre år etter at verden først ble kjent med fortellingen.
Etter undertegnedes forstand kan det svares et bestemt «ja» på det spørsmålet. Kanskje aller mest fordi fortellingen om Ben-Hur er en fortelling som griper inn i så sentrale trekk ved menneskets natur og våre tidløse, etiske problemstillinger. Det er både et klassisk, episk drama og et fiktivt, men interessant innblikk i hvordan det må ha vært å komme i kontakt med den historiske Jesus. Men den er også aktuell fordi filmskaperne har maktet å vise hvor fortellingen berører vår tid.
Når filmen likevel ikke har gjort det sylskarpt i USA, kan det ha flere årsaker. Når Jesus får fremstå noenlunde slik han gjør i evangeliene er han sjeldent populært blant filmkritikere. Og selvsagt finnes det innvendinger mot filmen, som en uklar dynamikk i rollegalleriet og en tidvis overdreven hang til å vise dødsglede.

Litt som sist

I tråd med utviklingen i filmkunsten er scenene kortere, noe som merkes på at den totale spilletiden er nede i rett over to timer. Historien om Ben-Hur er fortsatt fortellingen om den jødiske prinsen som uskyldig dømmes til slavearbeid for romerne. Og som etter et hardt liv som roer på en romersk galei til slutt får anledning til å hevne uretten gjennom et dramatisk romersk vognløp. En del detaljer er lagt til, og noe er borte. Men både historien og den intense følelsen av urettferdighet vil være gjenkjennbar for gamle Ben-Hur-fans.

Fred

Et av de viktigste spørsmålene i Ben-Hur er egentlig om fred er en mulig vei i vår falne verden. Judah Ben-Hur er den jødiske prinsen som tror på fredelig sameksistens med romerne og irettesetter selotenes opprør, som stadig koster både jødiske og romerske liv. Faktisk er det en nettopp en selot som i denne versjonen blir årsak til at Judah Ben-Hur og hans hus faller i romersk unåde.
Judahs harmoniske liv rives bort under beina, og spørsmålet blir fort hva som er igjen av hans høye idealer når både prinsen og hans nærmeste utsettes for brutal straff uten å bære noen skyld. Egentlig må han nå bare smake den uretten som mange i hans samtid – og i vår – lever under en hel livstid. Tanker om hevn og forsoning slåss med hverandre helt til filmens slutt.

En annen vei

Egentlig svarer ikke filmen i seg selv på spørsmålet. Judah Ben-Hur tvinges til slutt til å gjøre motstand på romernes premisser, i en orgie av forakt for menneskeliv og glede over død og ødeleggelse. Riktignok bevarer Ben-Hur tilsynelatende sitt eget hjerte, men han dras langt inn i den romerske suppen av brød og sirkus.
På den andre side er det kanskje nettopp dette filmen svarer på ved at historien om Jesus Kristus veves inn. For det blir åpenbart underveis at det ikke er Judah Ben-Hur som skal svare på dette umulige spørsmålet. For mens Jesus hjelper Judah Ben-Hur når denne blir hundset med av romerske soldater, så får ikke Judah gjøre det samme med Jesus. Han gir sitt liv frivillig, sier han. Og i følge hans etterfølgere ble konsekvensen at både sann forsoning og sann rettferdighet blir en mulig vei for menneskene.

Mye død

En historisk film vil alltid bli utsatt for mer og mindre velbegrunnede påstander om treffsikkerhet når det gjelder alt fra arkitektur til kostymer. Og man kan ha innvendinger mot dataanimasjonen, særlig i de raskeste sekvensene av det store løpet. Når det er sagt tviler jeg på at dette vil ødelegge opplevelsen for seere flest. Det gjorde det ikke for meg.
«Ben-Hur» er blitt politisk film der det er nærliggende å tenke at regissøren vil sammenligne romernes okkupasjon med det som av mange ses på som Israels okkupasjon av palestinsk land. Det er noe historieløst og usjarmerende ved dette, men det får en bare riste av seg.
Min største innvendelse er faktisk at regissøren tidvis presenterer seeren for så store og eksplisitte doser av menneskelig lidelse og meningsløs død. Til slutt er det slik at du skjønner på forhånd at den romerske bårebæreren vil bli brutalt påkjørt, fordi han ikke rekker å komme seg unna i tide. Det er det regissøren ønsker å vise. Og det gjør fysisk vondt å se folkeskarene glede seg over andre menneskers død og lidelse. Samtidig berører det å se at mennesket faktisk har dette forferdelige potensialet i seg.
Ben-Hur er blitt et storslått actiondrama der, kanskje til tross for noen svakheter, seeren presenteres for en opprivende urettferdighet, ruvende ondskap og et annerledes håp om fred og forsoning.

Artikkelen har også stått på trykk i avisen Dagen.

Se også Morten Marius Larsen om Ben-Hur: «Klassiker klar for en ny generasjon»

 

Ben-Hur

SF Norge

(Visited 41 times, 1 visits today)

Relaterte artikler