Konspirasjonsteorier dandert med kirkekritikk selger, skriver Bjørn Are Davidsen om Timothy Freke og Peter Gandys bok Jesusmysteriene. Forfatterne hevder at Jesus ikke var en historisk person, men bare er sammenfattet av mange hedenske myter.

 

(Første gang publisert i denne form i mars 2007, på Damaris Norges tidligere nettside Kulturvinduet)

 

I kjølvannet av Dan Brown begynner det nå ikke uventet også her i landet å komme ut konspirasjonsteoriene om at Jesus ikke har levd. For når Timothy Freke og Peter Gandy svarer positivt på spørsmålet «Jesusmysteriene – Var den opprinnelige Jesus en hedensk Gud?», skyldes ikke det nyere forskning. Boka som opprinnelig kom ut i 1999 er kvasivitenskap som viderefører forlatte teorier fra 1800-tallet. Men det er ingen grunn til å overse den. Som Da Vinci-koden vil den få gehør i spekteret fra alternativbevegelsen til åsatruere.

Det er ikke småtterier forfatterne påstår: «Vi er blitt overbevist om at Jesus-fortellingen ikke er livshistorien til en historisk Messias, men en myte basert på tidløse hedenske beretninger. Kristendommen var ikke en ny og enestående åpenbaring, men i virkeligheten en jødisk tilpasning av den gamle hedenske mysteriereligionen» (side 12).

For å lykkes beskrives mysteriereligionene og Jesus slik at de passer som hånd i hanske. Vi får høre at myten om den egyptiske Osiris (greske Dionysus) handler om «Gud som er blitt kjød, frelseren og ‘Guds sønn’». Videre hevder de blant annet at hans «far er Gud og moren en dødelig jomfru», at Osiris ble «født i en hule eller en tarvelig 25. desember i nærvær av tre gjetere» og at han tilbyr «sine tilhengere muligheten til å bli født igjen via dåpsritualet» (side 15). Det er i det hele tatt ikke mangler på likheter. I et bryllup gjør Osiris vann til vin, han rir inn i byen på et esel mens folk vifter med palmegrener, ved påsketider dør han som offer for verdens synder, og stiger etter sin død ned til helvete for så å stå opp igjen den tredje dag og fare til himmelen. Osiris skal til og med komme tilbake på dommens dag for å dømme levende og døde. Likhetene blir ikke mindre av at hans død og oppstandelse feires med brød og vin som symboliserer hans legeme og død.

Kirken har skylden

Hvis likhetene er så opplagte, hva er så grunnen til at dette ikke er alminnelig kjent? Svaret er ikke uventet at kirken iherdig har hindret oss i å se dette. Den har rensket unna hedensk sakral litteratur i et brutalt program. Men heldigvis kan vi likevel fortsatt finne spor, hvis vi vet hvor vi skal lete. Ikke minst vedgår tidlige kirkefedre dette, som Justin Martyr og Tertullian. Disse tos pinlige utvei er å si at likhetene skyldes at djevelen visste hva som ville komme og dermed på forhånd hadde kopiert beretningen om Jesu liv inn i eldre myter.

Heldigvis fantes det mange som visste bedre. Gnostikerne innså at kristen tro var en mysteriereligion, og dermed var det nødvendig at den «bokstavtro Romerkirken» forfulgte dem. Men nå har både nye funn og moderne forskere avslørt det hele. Alle «kildene som fantes, bygget faktisk helt og holdent opp under teorien om Jesusmysteriene. Det ble stadig klarere at vi var blitt ført bak lyset med vitende og vilje, at gnostikerne var de første kristne, og at den anarkiske mystikken de stod for var blitt kuppet av en autoritær organisasjon, som hadde omskapt den til en dogmatisk religion og deretter gjennomført den største dekkoperasjonen i historien» (side 21).
Det hele ender med konklusjonen at Jesus ikke har eksistert1)De som er interessert i mer inngående behandling av også Freke og Gandys teser om mysteriereligioner og Jesus, anbefales Da Vinci dekodet av Bjørn Are Davidsen. På engelsk finnes gode innføringer i tekstkritikk, den historiske Jesus og bakgrunnen for koblingen til mysteriereligioner i bøker som Reinventing Jesus av Komoszewski, Sawyer og Wallace, Fabricating Jesus: How Modern Scholars Distort the Gospels av Evans og Unmasking the Pagan Christ: An Evangelical Response to the Cosmic Christ Idea av Porter og Bedard.. Paulus var gnostiker og trodde ikke på noen historisk Jesus. Evangeliene er skrevet lenge etter Paulus, rett før og etter år 100, Johannesevangeliet rundt 120. Apostlenes gjerninger er fra minst hundre år etter Paulus, men selv det skriftet er eldre enn pastoralbrevene (til Titus og Timoteus) som fordømmer «gnostikere» og feilaktig er tillagt Paulus. Det gjør ikke saken bedre at evangeliene er fulle av enda senere endringer og tilføyelser. Eller at kirken bevisst utelot en rekke evangelier som «var i bredt omløp blant de tidlige kristne» (side 17), som Tomas- og Filipsevangeliet. Og kirkehistorien er stort sett oppkonstruert av Eusebius på 300-tallet.

Denne type feildateringer og bommerter følger mønsteret fra konspirasjonsklassikeren Hellig Blod Hellig Gral. Selv om konklusjonene er forskjellige, er metoder og mentalitet lik. Historisk sett er det imidlertid like lite støtte til teorier om at Jesus ikke har levd som til at han skulle ha vært gift med Maria Magdalena. Selv om historikere kan være kritiske til deler av Eusebius verker, kommer han ikke spesielt dårligere ut enn andre av antikkens historieskrivere. Det skal godt gjøres å finne forskere i dag som mener at noen av de tre første evangeliene eller at Apostlenes gjerninger er skrevet stort senere enn år 80. Å hevde at Paulus var gnostiker er like historisk umusikalsk som å si at Jens Stoltenberg stemmer FrP.
Men så handler da heller ikke dette om historieforskning. I stedet har vi å gjøre med forfattere som leter med lys og lykte etter støtte, og misforstår eller dropper stoff som går dem i mot. Nivået antydes av at man er nøye med å hevde at den eneste grunnen til at noen ikke godtar konklusjonene, er at det strider mot «nedarvede forestillinger» (side 21). At fagfolk kan ha saklige grunner til å avvise påstandene antydes ikke.

Kirkekritikk selger

Som i annen kvasivitenskap mangler forfatterne relevant utdannelse, enten vi snakker om historie, arkeologi eller religionsvitenskap. Freke og Gandy gjør ikke selv kildestudier, men velger egnede avsnitt fra andre forfattere. Målet er å lage bestselgere, ikke å finne de beste teoriene. I stedet for å levere artikler til fagblader og avvente kompetent kritikk, publiserer man på forlag som ikke er tilknyttet noe universitet. Et aktuelt eksempel på dette spillet er de som nå hevder de har funnet Jesu familiegrav, godt timet til medias jakt på påskestoff. Det er ikke farlig å bli gjort til latter av historikere hvis man kan le hele veien til banken.
Bokas språkbruk avslører også en annen velbrukt metode. Skal man vinne gehør hjelper det å stille andre i et dårlig lys. De som er uenige med Freke og Gandy tenker ikke selv, men er fanget av kirkens bløff. Kristne før og nå som mener at Jesus har levd er «bokstavtro». Kirkefedrene skrev ikke om gnostikerne, de baktalte dem. Kirken drev systematisk og brutal terrorisering av hedninger, «Alle med et avvikende syn på kristendommen ble stemplet som kjettere og utryddet» (side 22). At de modifiserer seg kraftig i noen senere fotnoter ved å nevne at det fantes mange hedninger selv på 600-tallet, viser at de skriver mot bedre vitende.

Et annet grep Freke og Gandy gjør er stadig å henvise til det de kaller moderne forskere. For å komme unna må de da satse på at ingen kikker dem i kortene. Er vi likevel uærbødige nok til det, ser vi at de friskt bruker uttrykket på stoff fra for eksempel 1930-tallet. Litteraturlisten viser da også at kildene stort sett er forlatt forskning fra flere generasjoner tilbake, inkludert Bultmann. Mesteparten er fra før 1970, en god del fra 1800-tallet.

 

Se gjerne Bjørn Are Davidsens korte svar på ti vanlige myter

 

For å styrke sin sak er de avhengige av selektiv sitering. Det passer opplegget å henvise til den ateistiske og kirkekritiske historikeren Robin Lane Fox sine angrep på kirkens maktmisbruk, men ikke å nevne at han i samme verk klart avviser deres teser. Som andre nyere forskere, uansett livssyn, har Lane Fox ingen problemer med å konkludere med at Jesus har levd, og at NT ikke er fri diktning med mysteriereligionene som forbilde. Tilsvarende gjelder Freke og Gandys bruk av nylig avdøde Bruce Metzger.
Det hører også med at Freke og Gandy romantiserer deres eget alternativ. De er ikke veldig opptatte av at gnostiske retninger er vanskelige å bygge moderne verdier på, ettersom de i stor grad så på vår verden som et fengsel for deres sjeler. Livet var ingen gave, men en feiltakelse. Det fremheves heller ikke at Mithradyrkning var forbeholdt menn. I stedet beskrives en idealisert og varig Mysteriereligion (med stor M) som i følge forfatterne har inspirert alt fra filosofi og vitenskap til kvinnefrigjøring.

Akkurat her innser de muligens noe av kritikken ved å vedgå at «Riktignok er ingen enkelt hedensk myte helt parallell til Jesus-fortellingen. Men de mytiske gjennomgangstemaene som utgjør historien om det jødiske gudemennesket hadde eksistert i århundrer» (side 40).
Dessverre er det slik at når leserne liker konklusjonene i en bok, ser de ofte velvillig på argumentasjon og antagelser. Ingen kan da vel tro at forfattere bløffer eller bommer fullstendig? Og er det ikke uansett bedre å tro på en Jesus som kan gi oss mystiske opplevelser og personlig vekst, enn kirkens dømmende og dogmatiske Kristus?
I det hele tatt rir Freke og Gandy på samme bølge av mistenksomhet og lengsler som Dan Brown. Konspirasjonsteorier dandert med kirkekritikk selger. Dermed skal det mye til å få sympatisører til å vurdere muligheten av om det i stedet er «Jesus-mysteriene» som fører dem bak lyset. Men er leserne oppriktige, bør de kunne ta et hint fra forsiden av boka. Bildet viser angivelig en amulett fra 200-tallet av en korsfestet skikkelse som selv om det ligner Jesus egentlig er «det hedenske gudemennesket Osiris-Dionysius’ lidelser» (tekst til figur 9). I ettertid har imidlertid Freke måttet innrømme at det nok er en forfalskning slik James Hannam viser.

Gamle teorier

I stedet for å formidle aktuell forskning om sammenhengen mellom Jesus og mysteriereligionene, gir forfatterne en oversikt over forlengst avviste teorier. Mens tidligere forskere farget av sin kultur brukte kristne begreper som frelse og nytt liv, nattverd og dåp når de skulle beskrive andre religioner, er man i dag oftere mer nøytral. Dermed forsvinner flere angivelige likhetstrekk, både i tro og ritualer. Selv om avisene kan omtale fotballspillere som frelsere og debutmatcher som ilddåp, og det er sant at fotballklaner har sine drikkeritualer, handler dette mer om journalisters ordbruk enn om tilhengere som etteraper kristen tro.

Det som gjenstår av paralleller synes å ha andre årsaker enn kopiering. Noe er rett og slett nyere bløff, som påstander om utbredte likheter i alt fra fødselsdatoer via jomfrufødsler til oppstandelse fra de døde. Annet skyldes rett og slett at religioner dyrkes av mennesker i sosiale sammenhenger og dermed kan ha ytre fellestrekk. Ettersom kildene til mysteriereligionene i stor grad er fra kristen tid, kan likheter også skyldes påvirkning andre veien. Flere trekk kan rett og slett være influert av kristen tro, ikke minst deler av Mithra-dyrkelsen. For mysteriereligionene var ikke statiske. De var forskjellige seg i mellom og endret seg gjennom århundrene. Det er lite etterrettelig å lempe sammen elementer fra ulike kulturer, land og tidsepoker til en tidløs Mysteriereligion med stor M.

Når Freke og Gandy finner støtte hos kirkefedrene om store likheter med mysteriereligionene, handler også det om selektiv sitering. For dette går dels på de to forfatternes egne misforståelser og dels på kirkefedrenes iver etter å bli anerkjent i datidens kultur. For å bygge broer og unngå straffereaksjoner for å følge sin nye tro henviste man ofte til religiøse elementer hedningene var kjent med og aksepterte som rimelig stuerent. Det var imidlertid et problem at kristen tro ikke liknet nok. Vi ser dermed at kirkefedrene klaget over at hedningene ikke oppfattet likhetene og med urette latterligjorde kristen tro. Det er slike forhold som ligger bak Justin Martyrs uttalelser om djevelens etterapning av Jesus. Freke og Gandy nevner imidlertid ikke at samme mann konkluderte med at djevelen gjorde en dårlig jobb. Han beskriver det mer som en parodi, og slår fast at ingen hedninger etterlignet selve korsfestelsen, «for den forstod de ikke» (Justin Martyrs «Første forsvarsskrift», LV).

Det er ikke uventet at konspirasjonsbøkene om at Jesus er en myte kommer på norsk. Man kan bruke mye energi på å beklage dette, men det er nok bedre å la seg inspirere til å lære mer om den historiske Jesus og den tidlige kirken.

Av Bjørn Are Davidsen
© Bjørn Are Davidsen

Artikkelen har også stått på trykk i en forkortet utgave i avisen Vårt Land.

Fotnoter   [ + ]

1. De som er interessert i mer inngående behandling av også Freke og Gandys teser om mysteriereligioner og Jesus, anbefales Da Vinci dekodet av Bjørn Are Davidsen. På engelsk finnes gode innføringer i tekstkritikk, den historiske Jesus og bakgrunnen for koblingen til mysteriereligioner i bøker som Reinventing Jesus av Komoszewski, Sawyer og Wallace, Fabricating Jesus: How Modern Scholars Distort the Gospels av Evans og Unmasking the Pagan Christ: An Evangelical Response to the Cosmic Christ Idea av Porter og Bedard.

Relaterte artikler