Det er ikke behagelig å se en film om krigens brutalitet. Særlig ikke en som har lagt handlingen til 1. verdenskrigs ekstreme og brutale massenedslakting. Men 1917 er et godt argument for film som kunstform for å forandre holdninger, for å minne oss om fortiden og for å kjempe for fremtiden. 

De to unge soldatene Blake (Dean-Charles Chapman) og Schofield (George MacKay) blir plukket ut til et spesialoppdrag. De får lagt en enorm byrde på sine skuldre: Med radiosignalene nede får ikke ledelsen formidlet et viktig budskap til en isolert bataljon som står i fare for å gå rett i en tysk felle. Guttene må derfor levere beskjeden personlig. Dersom de mislykkes eller kommer for sent, vil 1.600 mennesker miste sitt liv, inkludert Blakes egen bror. For å komme frem, må de krysse ingenmannsland mellom engelske og tyske skyttergraver og et tysk-okkupert område. 


Ambivalens

Regissør Sam Mendes bygger historien løselig på hans bestefars fortellinger fra 1. verdenskrig. Det er en splittet opplevelse å følge de to unge soldatene: Filmen er teknisk sett fantastisk og overveldende. Klippingen minner om norske Blindsone, der alt ble tatt i en eneste tagning, men her med enda mer spektakulær bildebruk. Det gir en unik og ubehagelig følelse av å være der, av at dette er så autentisk at det må ha vært omtrent slik. Det er virkelig død og fordervelse og meningsløshet man er vitne til. Her er fysisk, psykisk og moralsk forråtnelse. Kameraet vender seg ikke vekk fra døden og dens naturlige konsekvenser. 

Det var nettopp i 1917 at forfatteren C.S. Lewis ble sendt til skyttergravene for å kjempe. Dette preget ham resten av livet. I et av sine brev beskriver han hvordan krigen innebærer trusselen fra alle kortvarige onder, som smerte, sult, savn, urettferdighet, ydmykelse, og at alle disse ondene henger sammen med vår grunnleggende frykt. Men ondene finnes også i vårt daglige liv, påpeker han. Vi frykter alltid sykdom, fattigdom og ufrihet. Derfor minner krigen oss om at livet egentlig aldri er normalt. Det er alltid noe som ikke er slik det skulle være. Ikke minst minnes vi om at vi heller ikke er udødelige i fredstider. I talen The Weight of Glory, som Lewis holdt da 2. verdenskrig var på trappene, påpeker han at krig overhodet ikke skaper en ny situasjon, den bare forverrer den normale situasjonen slik at vi ikke lenger kan ignorere den. Krig demonstrerer de mørke sidene hos menneskeheten, og at ingenting vi mennesker gjør, kan utrydde lidelse. For døden, sier Lewis, kommer uansett. Krig endrer bare måten vi dør på, og livets slutt blir mer nærgående. 


Forvalte tiden

1917 er en krigsfilm der den fysiske fienden er i bakgrunnen. Vi ser kuler og bomber og et par soldater, men det er ikke et politisk drama med «de gode» mot «de onde». Filmen forsøker heller ikke å besvare «hvorfor». Det er to andre elementer som løftes frem som motstandere: Tiden og dødeligheten. Begge er reelle for oss alle, til alle tider. Vi har tilmålte dager. Spørsmålet er om vi tenker at det er mest meningsfylt å oppnå mest mulig personlig lykke, eller om det er mening i å gjøre en forskjell for andre, kanskje på bekostning av egen komfort og lykke. Nettopp dette er det Blake og Schofield demonstrerer slik at vi forstår at dette ikke bare gjelder fortiden. Det gjelder vår egen tid. 

De to som er på oppdrag minner oss om verdien av å ta i mot et kall. Oppgaven de er gitt er svært vanskelig. De forstår umiddelbart at det kan koste dem svært dyrt. De er ikke spesialtrente eller har lang erfaring, de er vanlige ungdommer som tviler på egne odds. Likevel legger de av gårde, fordi de har et mål. Hvilket kall har vi fått i våre liv, og hvordan kan det gi oss mening? 

1917 viser oss også hvorfor alle taper på krig og hvordan historien vår er felles og må bæres av oss alle. Heller ikke vår tid er «normal». Helt nye problemstillinger utfordrer oss. Men nettopp derfor er hovedtemaene i 1917 like aktuelle i dag: hvordan endrer det våre liv når vi tar på alvor at vår tid er begrenset? 


(Visited 62 times, 1 visits today)