Når vi tar feil om menneskers motiver, kan utfallet bli katastrofalt. Kan vi noen gang gjøre opp for oss? Om forlatelse (Atonement, 2007) er en sterk historie om fantasiens makt.


I de lange, trykkende dagene sommeren 1935, skriver den veslevoksne trettenåringen Briony Tallis (Saoirse Ronan) et skuespill. Hennes søskenbarn er på besøk i familien Tallis’ hus på landet, og skuespillet skal fremføres av barna.

Fra vinduet sitt ser Briony en ualminnelig scene som utspiller seg ved fontenen, en scene som involverer hennes eldre søster Cecilia (Keira Knightley) og Robbie (James McAvoy), husholderskens sønn som er på Cecilias alder. Robbie er flink til å snakke for seg og veldig intelligent, og er akkurat uteksaminert fra Universitetet i Cambridge. Studiet ble betalt av herr Tallis, og Robbie jobber nå som gartner om sommeren. Cecilia er også uteksaminert fra Cambridge, men til tross for at hun og Robbie var gode venner i barndommen, pratet hun knapt nok til ham i studietiden og like lite gjennom sommeren.

Briony ser med forbauselse på at Cecilia ser ut til å ha en uoverensstemmelse med Robbie, tar av blusen og skjørtet sitt, klatrer oppi fontenen og dukker under vannet for en lang stund før hun dukker opp, tar på seg klærne og lurer seg avgårde. Brionys heftige fantasi tyder denne hendelsen sammen med to andre som skjer senere på dagen til at Robbie er en farlig sexmaskin. Så når hun får et glimt av kusinen Lola (Juno Temple) som blir seksuelt misbrukt samme kveld, går hun umiddelbart ut fra at overgriperen er Robbie. Han blir arrestert og fengslet på grunnlag av hennes vitnesbyrd.

I mai 1940 har Robbie blitt satt fri og kjemper i nord-Frankrike. Han forsøker å komme seg til Dunkirk for å bli evakuert. Cecilia er avdelingssykepleierske i London, og Briony er under utdannelse til å bli sykepleier, også hun i London. Briony har innsett at hun misforstod alt som skjedde den skjebnesvangre dagen fem år tidligere, og er sønderknust av skyld og anger for at hun er ansvarlig for at en uskyldig mann måtte i fengsel og at Robbie og Cecilia ble hindret i sin kjærlighet til hverandre.


Praktfullt

Christopher Hamptons manus er en glimrende tilrettelegging av Ian McEwans roman, og Joe Wrights førsteklasses regi gjør dette til en av de mest vellykkede filmtilpasningene av en bok jeg noensinne har sett. Det finnes selvsagt endringer, siden film ikke fungerer på samme måte som litteratur, i tillegg til vanskelighetene ved å redusere en roman av en slik lengde til film.

Alle skuespillerprestasjonene – alle helt ideelle for sine roller – er førsteklasses. McAvoy er konsekvent fortreffelig, men dette var Keira Knightleys absolutt beste opptreden, samtidig som Saoirse Ronan, Romala Garai og Vanessa Redgrave er alle praktfulle i rollen som Briony Tallis i forskjellige deler av hennes liv. Filmkunsten er makeløs gjennom hele filmen, og fanger perfekt de trykkende dagene ved Tallis’ landsted og stemningen i krigens Frankrike og London. Scenen der Robbie ankommer kaoset i Dunkirk inneholder en fabelaktig kjøreopptak uten klipp rundt stranden som varer i omtrent fem minutter. Alt er nydelig supplert av Dario Marianellis musikk, som dyktig understreker slagene fra Brionys tasting på skrivemaskinen. Det er uforglemmelig musikk som vokser i smertelig melankoli, og som helt presist fanger den emosjonelle tonen uten å noen sinne bli overveldende eller manipulativ.

I likhet med mesteparten av Ian McEwans arbeid er Om forlatelse en gjennomtrengende undersøkelse av karakterenes indre liv. Han utmerker seg ved å dissekere emosjonell angst og mentale piner, slik at vi til tross for at vi ikke deler karakterenes perspektiv forstår hvorfor de er som de er. Når det gjelder Briony Tallis får vi ikke denne forståelsen før sent i historien, men ved å utsette avsløringen gir McEwan oss en enda dypere innsikt i hennes karakter enn vi ellers kanskje ville ha fått. Samvittigheten nager henne gjennom hennes voksne liv, og som en gammel kvinne og vellykket forfatter gir hun ut en selvbiografisk roman, Om forlatelse, i et forsøk på å gjøre opp for ting. Hun tilstår sine mistak gjennom bokens sider og enda mer i et fjernsynsintervju (den største endringen i forhold til romanen der hun reflekterer over hva som har skjedd og er lei seg for at boken ikke kan publiseres før hun dør).

Tolke menneskers handlinger

Sentralt i historien er makten og faren ved fantasier. Vi lever i våre sinn på en virkelig måte; fantasi, minner, vår analyse av verden og vår fortolkning av hendelsene som gjør inntrykk på oss. Dette gjør oss i stand til å fungere, til å ta avgjørelser og til å handle. Men, som McEwan på en sterk måte viser, er vi i konstant fare, vi vandrer på kanten av stupet mellom fantasi og virkelighet. Vi forholder oss til mennesker, ikke på grunnlag av hvem de virkelig er i seg selv, men på grunnlag av hva vi tror de er og hvorfor vi ser for oss at de har handlet på en spesiell måte eller sagt enkelte ting. Vi ser en handling og tilregner motivasjon til menneskene som er involvert, selv om vi aldri med sikkerhet kan vite hva intensjonene var. Vi har ofte rett, eller er ikke langt unna, fordi vi ville handlet på samme måte i den samme situasjonen eller fordi vi har tidligere erfaring fra menneskene som er involvert. En del av det å bli klokere er evnen til å skjelne mer av hva som ligger til grunn for handlingene og ordene vi møter. Når vi danner oss riktige antagelser om motivene, responderer vi på en passende måte – i alle fall dersom vi ikke handler ut fra ondskap. Men når vi tar feil, kan utfallet bli katastrofalt.

Vi ser en handling og tilregner motivasjon til menneskene som er involvert, selv om vi aldri med sikkerhet kan vite hva intensjonene var.



Det er derfor McEwan gir Briony fokuset i historien og ikke, slik som mange mennesker tror, Robbie og Cecilia. Hendelsene dreier seg selvsagt om dem, men det betyr ikke at handlingen er først og fremst om dem. Filmen omringes av skribenten Briony, først som en trettenåring som skriver et utkast til The Trials of Arabella (Arabellas prøvelser), og til slutt som den aldrende romanforfatteren som er på kanten til å miste hukommelsen som en følge av at hun begynner å bli dement. Hun er, som moren bemerker i romanen, “alltid borte et sted i tankene”. Hun slipper oppfinnsomheten løs når hun skaper sine fantasier, ikke bare de skrevne, men dem som finnes i tankene hennes om virkelige mennesker – fantasier for livet. Briony har ikke enda nådd punktet der hun forstår at hun kan tillegge andre totalt feilaktige motivasjoner, at de kan oppføre seg på måter som aldri ville falt henne inn fordi de er voksne og hun er fremdeles et barn. Men når hun trer inn i voksen alder selv, utvikler hun gradvis en forferdelig klarhet om hvor feil hun tok og hvordan hun ikke bare har ødelagt Robbies liv, men også Cecilias, og til en viss grad sitt eget.

Kostbart å snu


Likevel er tragedien i hjertet av historien ikke bare et resultat av barnslig misoppfattelse. Senere får vi sterke hint om at det fantes et ondskapens element i aksjon, muligens for subtilt til at Briony oppfatter det før senere. Hun hadde tidligere utviklet en forelskelse for Robbie og kokt sammen en fantasi om at han reddet henne fra innsjøen. Når han bekrefter at han ville reddet henne dersom hun falt uti, hopper hun uti og venter på at han skal stupe uti og bære henne i sikkerhet. Selvsagt gjør han det, men han er ikke overraskende rasende. Det ser ut til at en gryende harme puffet henne til å trekke enkelte slutninger om Robbie når, etter å ha kjent ham hele hennes liv, ville ha ha langt mer rett i å trekke en langt mer velvillig slutning om ham.

Det er noe irrasjonelt over Brionys oppførsel den skjebnesvangre sommerdagen, men irrasjonaliteten  var det fantasifulle spranget hun foretok. Når hun først har hoppet feil vei, fortsetter hun å avsløre sannheten om mannen hun har konkludert er farlig. Vi kan være kritiske til Briony, men vi gjør alle ting som fremstår som irrasjonelle for andre. Det er viktig å innse at irrasjonaliteten finnes i våre hoder, det vi så gjør ser for oss ut til å være rasjonelt – ellers ville vi ikke gjort det. Vi kan raskt innse at vi har gjort en feil, at vi har vært hastige eller dumme eller blinde eller uansvarlige, og forsøke å rette opp i problemet umiddelbart. Eller kanskje vi ikke gjør det.

Den virkelige faren ved hastige konklusjoner kommer når noen rasjonelt og utholdende gjennomfører avgjørelsen med dens konsekvenser, likegyldig til følgene det får for andre, i stedet for å innrømme det vaklende grunnlaget for konklusjonen og å tillate andre å reflektere over saken. Vi kan alle befinne oss i en situasjon som ligner på Brionys raskere enn vi tror, der omstendighetene har konspirert mot den voksende følelsen av et behov for å reparere noe, å gjøre noe, hvor utilstrekkelig det måtte være, for å rette på situasjonen. Briony er en mektig påminner om hvor livsviktig det er å være vis i måten vi dømmer andre på og å tenke nøye gjennom sakene før vi handler – spesielt når disse handlingene kan ha livsendrende ettervirkninger. Som Ordspråkene sier: “Den forstandige søker kunnskap, men dårene farer bare med dumhet” (15,14) og “Den tankeløse har glede av dumhet, den forstandige går rett fram” (15,21).

Uansett hvor gode intensjoner vi har, opplever vi alle noe av kvalene Briony føler fordi hun har handlet galt med alvorlige og til og med ødeleggende følger. Alle har også på et tidspunkt forlatt våre gode hensikter og handlet ut av ondskap. Hva kan vi gjøre med det? Briony endte med å ønske at hun kunne gjøre noe for å ordne opp, selv om hun ikke kan ta tilbake Robbies tapte år. Dersom vi kan gjøre bot på skadene skal vi det, dersom vi vi må endre på historien vår for at sannheten skal bli kjent, skal vi det. Det kan være ekstremt smertefullt, til og med ydmykende, men dersom vi ønsker å ha integritet og en ren samvittighet må vi sone noe.


Soning (atonement) er et dypt teologisk ord. Det ble oppfunnet av William Tyndale i det femtende århundret da han innså at det ikke fantes noen direkte oversettelse til engelsk av det bibelske konseptet. Det inkluderer begrepene forsoning eller forlik og også dekking – en lovovertredelse er dekket for å opprette forsoning mellom den tiltalte og den fornærmede part. Det er ikke nok å bare koste forseelsen under teppet, det behøves en form for betaling som dekker kostnadene. Det er dette Briony ikke var i stand til å gjøre, og derfor, når hun blir hjemsøkt av anger, søker hun igjen til sin fantasi – et forsøk på å finne en måte å finne fred med seg selv på.

Kan vi sone?

Det er dog ikke nok, for når vi gjør noe galt mot noen andre, gjør vi også noe galt mot Gud. Vår følelse av skyld kommer ikke bare av dårlig samvittighet i forhold til noen andre, men i relasjon til Gud som en dag vil holde oss til regnskap. Hvordan kan vi ordne opp i problemet på dette nivået, selv om vi kan ordne opp i problemene vi har forårsaket for andre mennesker? Det bibelske svaret er at vi ikke kan det. Men nettopp derfor måtte Tyndale lage et nytt ord, Bibelen forteller om at Jesus Kristus, Guds sønn, var en soning for oss da han døde og stod opp igjen.

Det har blitt forstått på flere måter, inkludert at Jesus vant en seier over Satan og døden, han betalte en løsepenge til Satan for å befri oss fra hans makt og slaveri til døden, en helbredelse av forholdet og, sentralt, som at Jesus betalte prisen vi ikke kan betale. Han døde døden vi fortjente, tok straffen som skulle vært vår, dekket kostnadene ved våre overtredelser fordi de er så store at vi aldri kommer til å være i stand til å gjøre det selv. Briony lengtet etter å kunne sone på denne måten, men kunne ikke. Hun innså ikke at det har blitt gjort for oss. Det krever fremdeles at vi svelger stoltheten vår og ydmyker oss, fordi det innebærer at vi må innrømme at vi har være drevet med dumhet og ønsketenkning, i stedet for visdom og sannhet. Dersom Briony hadde oppdaget dette kunne hun ha søkt tilgivelse i stedet for å håpe på å sone for sine gale handlinger ved å finne opp enda flere historier.


©Tony Watkins/Damaris Norge.
Tidligere publisert på nå nedlagte Kulturvinduet.


Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd, Damaris Norge




(Visited 133 times, 1 visits today)