Vi overfører artikler fra nå nedlagte Kulturvinduet, og løfter frem saker som er klassiske eller fremdeles relevante.
Antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om.
Av Bjørn Are Davidsen
C. S. Lewis er en av våre mest innflytelsesrike kristne forfatter og ble født i Belfast 29. november 1898. Narnia-serien er etterhvert lest av atskillige. Hans mangfoldige bøker om tro og tanke selger over hele verden. Det høres nok litt voldsomt ut, men antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om. Det skyldes ikke minst hans vei til tro. Som tok den ikke helt vanlige svingen om forkjærlighet for myter og middelalder, fantasi og fornuft.
Etter å ha overlevd skyttergravene på vestfronten studerte og underviste Lewis ved Oxford. Der ble den innbitte rasjonalisten og ateisten stadig mindre sikker på at Gud ikke fantes, eller – hvis han mot all formodning likevel gjorde det – var ond. I 30-årsalderen innså han at det måtte være en personlig og god Gud. En samtale med vennen og kollegaen J.R.R. Tolkien fikk ham til å ta neste steg. For en som var forelsket i myter var det avgjørende da Tolkien fortalte at det enestående med Jesus var at han var en «myte» (på linje med naturgudene som dør hver vinter og står opp hver vår) – som ble virkelighet. Jesus kom inn i historien, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud som hadde skapt naturen med dens rytme – og vist alle kulturer betydningen av død og oppstandelse, hadde selv dødd og stått opp igjen. Hos det eneste folket som ikke selv hadde slike myter.
Etter denne opplevelsen skrev Lewis en rekke spenstige, fantasirike og tankevekkende bøker. Og dette var langt fra typiske «kristne» bøker. Han brøt med de fleste konvensjoner med sin forståelse av de livgivende paradoksene i kristen tro. Inspirert av G.K. Chesterton og John Bunyan startet han friskt i 1933 med Pilgrim’s Regress, en reise gjennom tidsånden i møte med alt fra Freuds til Hitlers disipler. Han fortsatte med en tankevekkende gjennomgang av lidelsens problem (The Problem of Pain, 1940). Det vakte oppsikt da han publiserte en brevveksling mellom en eldre og yngre demon om hvordan best lure «pasientene» ned til deres «far i det lave» (The Screwtape Letters, 1942). Han reiste i rom og teologi til planetene Mars (Out of the Silent Planet, 1938) og Venus (Perelandra, 1943). Han holdt foredrag på BBC om hva det ville si å være kristen, både med tanken, troen og livet, samlet i Mere Christianity (1943). Hans Miracles (1947) er en sjelden dyp og poetisk bok som viser at mirakler er mulige – og har skjedd. Utallige samlinger foredrag, prekener og bokanmeldelser er kommet de seneste årene. Da kona Joy døde av kreft skrev han en «dagbok» som viser lidelsens problem også fra innsiden (A Grief Observed, 1961), fra fortvilelse og sinne, til forståelse og trøst. Hans faglige verker om middelalder og renessanse er blitt klassikere. Og den første boken i serien om Narnia, Løven, Heksa og Kleskapet, er nylig kåret til en av verdens beste bøker for barn, bare slått av Charlie og sjokoladefabrikken.
Som ledende fagmann og foreleser i Oxford – og kanskje i England – på middelalder- og rennesanselitteratur tok han rett og slett utgangspunkt i middelalderens verdensbilde. Noe original og ikke lite modig i en sjanger dominert av «hard vitenskap» og forfattere lite positive til kristendom – og om mulig enda mindre til den «mørke middelalderen».
Lewis klarte kunststykket å være så konservativ som mulig – ved å gå tilbake til middelalderen og antikkens syn på ånd og ansvar og helhet – i en spennende fortelling. Og vise kristendom som noe ganske annet enn media ofte vil ha det til. Der kan det spille liten rolle for bildet man sitter igjen med om de på skjermen er kulturradikalere eller TV-evangelister. Lewis gir uvante og stimulerende perspektiver på alt fra vårt forhold til natur og kultur, til moral og mot. Uten at det dermed er grunn til å være enig i alle hans oppfatninger.
For Lewis er det ikke tilfeldig å starte en science fiction-fortelling med fottur i regn. Ikke bare fordi han selv var glad i fotturer – og regn – men for å vise verdien i de små gleder. Og at det kan være vi har skilt oss fra skaperen – og fra naturen – når vi ikke liker dette. Lewis hadde ingen ting imot vitenskap utført i dyp respekt for skaperverket, for å bedre våre liv på jorden. Så lenge man ikke utførte den på bestialske måter – som ved dyreforsøk, eller rasering av naturen. Han skrev artikler, romaner og prekener mot begge deler. Det opptok ham, lenge før noen «grønn bølge» og Arne Næss.
Verdien av det enkle og alminnelige var et stort poeng for Lewis – fra gress, trær og busker, til vertshus og venner. Livets «enkle gleder» viste nettopp Guds overveldende skaperglede. En overflod av gråspurv og løvetann vitner sterkere om hvor glad Gud er i å skape, enn like mange påfugl og tulipaner.
Lewis kristentro gjenspeiler seg i alle sider ved livet, fra jubel over mat og måltider (mange nydelige skildringer av dette både hos Lewis og hans venn Tolkien), til glede over barn og lek og eventyr.
For å si det litt enkelt var hverken Tolkien eller Lewis spesielt begeistret for puritanisme, kapitalisme eller den industrielle revolusjon. Her står de urokkelige og obsternasige sammen med en annen stor engelsk kristen kulturpersonlighet – som påvirket dem begge – G.K. Chesterton. Lewis mente at det ikke var spesielt stor forskjell på altfor vanlige utslag av såkalt «anvendt vitenskap» og god gammeldags magi. Begge handlet om å skaffe kontroll over naturen og livet. Uten at vår etiske innsikt og utvikling hold tritt.
Det er langt fra tilfeldig at Lewis settes så høyt av alle kirkesamfunn. Hans «økumeniske» innflytelse er betydelig. Selv om han var anglikaner la han vekt på «allmen kristentro» – «Mere Christianity». Og han lengtet etter kristen gjenforening, at alle kirkesamfunn kunne finne tilbake til – og fokusere på – en felles tro på det sentrale.
Lewis er fortsatt verdt å lese – kanskje mer enn noen gang. Ikke minst fordi han velger et annet ståsted enn de fleste «kristne forfattere». Han inspirerer til virkelig å tenke over – og leve etter – hva troen handler om. Han er samtidig av de man slett ikke trenger dele livssynet til for å lese. Lewis har – selv om han virkelig vet hva han vil si – en sjelden evne til å sette seg inn i ulike leseres perspektiv. Og han klarer å vise hva livet handler om – spenningene, smerten og storheten.
© Bjørn Are Davidsen, november 1998. Gjengitt med tillatelse.