Anmeldelse og kommentar til TV-serien Marvel’s Daredevil, sesong 1.
Av Khaldoun A. Sweis, professor i filosofi ved Olive-Harvey College
”Tror du på djevelen, fader?” Dette er bare ett av mange lignende spørsmål og problemstillinger som tas opp i Netflix-serien Marvel´s Daredevil. Den er utsøkt filmet, glimrende spilt, og mest av alt en filosofisk stimulerende serie.
Det er inspirerende å se en superhelt som tar opp trosspørsmål med påfallende ærlighet og oppriktighet, noe som ellers gjerne regnes som utdatert i vår sekulære verden. Det er noe usedvanlig ekte og ærbødig over det – å røre ved kjernen i det såret mange troende bærer med seg gjennom den fysiske og åndelige realiteten i verden, i all sin skjønnhet og grusomhet.
De siste årene har vi sett et oppsving i antall superhelt-filmer. Ikke at de noen gang forsvant helt, men den siste horden av tegneseriebaserte blockbustere har tilsynelatende tatt publikum med storm på en annen måte enn tidligere filmer i sjangeren. Og hovedgrunnen ser ut til å være en gjenganger: den mørke, plagede helten, eller som noen velger å se det: antihelten (vel og merke ikke som i Deadpool!). Men vi tror også denne interessen skyldes skiftet fra et relativistisk postmoderne verdenssyn, til et mer moralsk mangfoldig syn.
”Plaget helt”- temaet har nå også tatt steget til tv-skjermen med den dristige serietolkningen av Daredevil. Dette er en serie som helt fra starten av har gitt oss en antihelt vi kan relatere til: Matthew Murdock (Charlie Cox). En snill, ung gutt fra den grelle bydelen Hell’s Kitchen i New York redder en eldre person fra døden i en ulykke, men ender opp med å få giftig avfall i øynene og blir blind som niåring.
Dette rører ved temaet oppofrende kjærlighet – hvor helten mister så mye, men får mye mer i gjengjeld. Det er dette filosofene kaller ”det paradoksale prinsipp”: Du gir for å få, du dør for å virkelig leve.
Hendelsen har den effekt for Murdock at alle de andre sansene hans forsterkes, utover normale menneskelige grenser. Han har en nervepirrende evne til å gjenkjenne lyder når de reflekteres av murvegger, eller til å føle vibrasjonene i asfalten, og til og med kunne skjelne løgn på hjerteslagene til dem rundt seg – en fordel for en advokat, men misunnelsesverdig for en som bekjemper mørkets makter – muligens med unntak av snikmorderiske ninjaer som kan senke sin egen hjerterytme!
Refleksene hans er lynraske, og han har trent hardt for å kunne følge i sin fars fotspor i bokseringen. Så selv om han ikke har økonomien til Tony Stark og Bruce Wayne, usårbarheten og laserblikket til Supermann, verken hammeren og selvtilliten til Thor eller et like rent hjerte som Captain America, så har han et menneskelig element vi alle kjenner til – å ønske å gjøre det gode selv når kostnaden er høy.
Matthews far er enkemann og avdanket bokser med gjeld til mafiaen. Han blir drept etter å nekte å stille til kamp, og Matthew bestemmer seg for å perfeksjonere kreftene sine og bruke dem til å bekjempe ondskapen i verden. Det innebærer alt fra å konfrontere en barnemishandler han med sin superhørsel hører misbruke datteren sin i naborommet, til å bekjempe den kriminelle underverdenen av korrupt politi, hensynsløse russiske gangstere og japanske Yakuza, som en mystisk, nattlig beskytter.
Alt dette får vi se gjennom glimrende tilbakeblikk. Hovedfokuset er på nåtidens Matthew, som har blitt en skarp, ung advokat som prøver å stable et ferskt advokatfirma på føttene sammen med barndomsvennen og seriens humørspreder Foggy Nelson (Elden Henson) – som han strever med å dele hemmeligheten om sitt parallelle liv med.
Den alvorlige kriminaliteten i bydelen Hell’s Kitchen kan føres tilbake til en suspekt leder med navnet Wilson Fisk. Matt tar på seg oppgaven med å nøste opp i mysteriet og samtidig få has på Fisk og alle han står i ledtog med. Samtidig opprettholder han sitt alter ego som en sårbar og veldig blind, umerittert advokat som har vansker med å ta tøffe avgjørelser.
Det er i denne skildringen Matthews kompliserte tosidighet viser seg, og som gir serien sin dramatiske slagkraft. Matthew har en moralsk ryggrad – han tar ikke liv – men han har med så ondskapsfulle og moralsk korrupte kriminelle å gjøre at han stadig blir presset til det ytterste. Han banker dem til de så vidt er i live, men uten å krysse grensen, selv om han mange ganger føler at han ønsker å gjøre det!
Teologisk sett har han kanskje likevel drept dem i sitt hjerte. Og det er dette som fører ham til Gud.
Det tar ikke lang tid før moralen hans virkelig settes på prøve, når han endelig står ansikt til ansikt med lederen selv. Manusforfatterne har forstått at selv om en serie som dette må være spennende, glatt og holde høyt tempo, noe den udiskutabelt er, så må den også ha forankring i virkeligheten – en menneskelig innfallsvinkel som gir noe å tenke på og diskutere til neste episode. Alle actionscenene er førsteklasses – de kinetiske og brutale kampscenene der Matthew virkelig får slått fra seg er så godt koreograferte at de må regnes som noen av de beste kampsportscenene som er laget i senere år og er gamle Bruce Lee-filmer verdige.
En fantastisk kilde når sjangeren skal vurderes er Superheroes and Philosophy
, redigert av Tom og Matt Morris. I denne utgivelsen er Supermann, Batman, Hulken, De fantastiske fire, X-Men og mange andre vurdert og analysert: «Definisjonene av godt og ondt, grensene for vold som effektivt virkemiddel, farene ved å håndheve rettferdighet på tvers av loven, metafysikken i personlig identitet og definisjonen av menneskeheten. Boken inneholder også originale arbeider tegnet på oppdrag av noen av nåtidens mest populære tegneserieskapere.»
Tom V. Morris har en glimrende artikkel med tittelen Gud, djevelen og Matt Murdock som alle burde få med seg. I den skriver Dr. Morris om det han kaller «det doble maktprinsippet». Dette prinsippet gjelder hele menneskeheten og hevder at «jo mer kraft noe har for det gode, jo mer har det tilsvarende for det onde». Dette kan overføres både til djevelen og til handlingen i Daredevil. Det kan overføres til atomkraft, som både kan gi kraft til og utslette byer. Religion kan gi mennesker håp og mening, men kan også brukes til å manipulere og ødelegge liv. Jo mer godt noe kan anvendes til, jo mer kan det også brukes til ondskap.
Vi kan bruke intelligensen vår, styrken, kroppene, evnene, pengene, til å gjøre verden til et bedre sted, og på den måten gjøre livene våre meningsfulle, eller vi kan bruke de samme evnene til å manipulere andre og verden for egoistiske mål, og ødelegge både verden og oss selv. Merk at jeg ikke sier at moral ville reddet verden, det vil den ikke.
Morris argumenterte også at ”mannen uten frykt” ikke er en mann uten tro, men heller at en mann uten frykt er en mann med tro. Tro gir styrke gjennom vanskeligheter. Det anbefales!
Matthew strever med troen sin, på samme måte som både Moses og Abraham, og selv Jesus! Tvil er ikke det motsatte av tro, men heller en konstant følgesvenn som menneskeliggjør oss. Som hjelper oss å huske at vi ikke er guddommelige, men heller, og enda mer utrolig, at det guddommelige ble en av oss og strevde som vi gjør. Teologene kaller det inkarnasjon, men det får være til et annet essay.
Daredevil er utvilsomt en veldig blodig og voldelig serie – helt klart ikke for barn, men selv blodbadene ser ut til å være meningsbærende for fortellingen. Det er ikke bare vold for voldens skyld, men formidlingen av en verden av desperasjon og skrekk, og ikke minst av hva Matthew og andre mennesker er konfrontert med daglig.
Gjennom fremdriften i hver episode i den første sesongen får vi mer og mer innblikk i bakgrunnen til disse andre karakterene, både de gode og de onde, og hvordan skillet mellom dem er uklart. Minner det deg om virkelighetens verden?
Den modigste og mest fascinerende skildringen er den av hovedskurken Wilson Fisk, spilt med stoisk intensitet og eksepsjonelt skuespill av Vincent D’onfrio.
Med en fryktelig barndom er han like plaget som Matthew, men i motsetning til Matthew søker han ikke Gud. Han velger å følge det onde i verden for å bedre den. Ironisk? Det er slik syndens makt blinder hjertet og øynene våre.
Fisk blir først introdusert som et ruvende, samvittighetsløst monster med kort lunte, som river hodet av en mann med bildøren. Men vi får ganske snart se glimt av en nedbrutt gutt som omfavner teorien om ”for enhver pris”, i den tro at han gjør det beste for sin kjære hjemby.
Det gjør oss nødt til å tenke over om alt virkelig kan rettferdiggjøres om det blir gjort med de rette motivene? Immanuel Kant ville snudd seg i graven av Fisks forsøk på å rettferdiggjøre sine handlinger!
Vi får til og med se tilbakeblikk på ham som barn, der han lider under en voldelig og totalitær konemishandlende far som han … vel, du må nesten se selv hva Fisk gjør mot faren og som for alltid forandrer livet hans.Gud gir ham en sjanse til omvendelse når han forelsker seg i den skjønne, snille og vakre kvinnen Vanessa, godt spilt av israelske Ayelet Zurer. Men når Vanessa blir forgiftet sitter Fisk ved hennes sykeseng og sier:
”Jeg kan ikke be for deg. Alt jeg kan gjøre er å gi deg et løfte, et som ikke en gang Gud kan hindre meg i holde – de som gjorde dette mot deg skal få lide.”
Senere identifiserer han seg med en historie fortalt av Jesus, den om den gode samaritan, men hvem i historien er det han kjenner seg igjen i?
”Jeg trodde alltid jeg var samaritanen i den historien. Det er jeg ikke. Jeg er ikke presten, levitten eller samaritanen. Jeg er den onde hensikten som satte den reisende avgårde på en vei han aldri skulle vært på.”
Serien motstår hele tiden å gjøre Fisk til en endimensjonal skurk: han er Matthew Murdocks motstykke. Det å ta loven i egne hender i det godes tjeneste, hvor langt en person er villig til å gå for rettferdighet, er hva publikum – oss inkludert – ser ut til å fenges av i serier som dette og andre tv/filmtolkninger av tegneseriehelter.
Vi lengter alle etter å se rettferdigheten seire, selv om det er gjennom en plaget sjel i et virkelighetsfjernt Marvel-univers, som hamrer inn rettferdighet over hjerteløse kriminelle som står hevet over loven, mens vi lener oss tilbake og betrakter konsekvensene det får for begge parter. Vi ser Matthew blodig og forslått, nedbrutt og plaget. Både fysisk, noe sykepleieren Rosario Dawson tar seg av å pleie, og mentalt og åndelig, der vennen og presten fader Lantom hjelper ham å søke Gud.
I to av de mest minneverdige scenene søker Matthew råd hos fader Lantom og ender med en filosofisk samtale:
Matt Murdock: Fader, velsign meg, for jeg har syndet. Det er en uke siden min forrige…
Fader Everett: Hva i helvete er det du driver med, Matt? Du kom ikke hit for å få tilgivelse. Du kom for å få tillatelse, og det kan jeg ikke gi deg.
Matt Murdock: Rettferdighet er ikke en synd, fader.
Fader Everett: Nei, men hevn er. Du ser det i gatene hver eneste dag: vold som avler vold. Er det slik du ønsker å leve livet ditt? Advokat på dagtid, og både dommer og jury om natten? Er det det du vil?
Matt Murdock: Noen må gjøre noe.
Fader Everett: Men hvorfor akkurat deg?
I en annen samtale i sesong 1, episode 9 «Daredevil: Speak of the Devil»
Matt Murdock: Tror du på djevelen, fader?
Fader Lantom: Som konsept, mener du?
Matt Murdock: Nei. Tror du han eksisterer? I denne verden, i blant oss.
Fader Lantom: Vil du ha det lange eller det korte svaret?
Matt Murdock: Bare sannheten.
Fader Lantom: Da jeg studerte var jeg mer flittig enn jeg var from. Mer… skeptisk enn mange av mine medstudenter. Jeg hadde en følelse som jeg var mer enn villig til å diskutere med alle jeg traff på. Om at djevelen… var uvesentlig. En mindre aktør på en større scene.
Matt Murdock: Ikke veldig katolsk av deg.
Fader Lantom: Eh, nei. Til mitt forsvar, så betyr det hebraiske ordet for ”satan” faktisk ”motpart”. Det brukes om enhver motpart. Engler og mennesker, slanger og konger. Teologer i middelalderen tolket de skriftstedene som om de dreide seg om én eneste, monstrøs fiende. Og i min ungdommelige iver var jeg sikker på jeg visste hvorfor: propaganda. For å jage folk inn i kirkene.
Matt Murdock: Så du tror ikke at han eksisterer?
Fader Lantom: Har jeg fått snakket ferdig?
Matt Murdock: Beklager.
Fader Lantom: Mange år senere var jeg i Rwanda, for å bistå lokale kirker med å nødhjelp og opphold for flyktningene. Jeg ble godt kjent med en av de eldste i landsbyen; Gahiji. Han og familien hans respekterte alle, både Hutuer og Tutsier. Han hjalp alle: gjennom sultkatastrofer, sykdom. Militsen likte å tvinge Hutuene til å drepe sine naboer… med macheter. Men ingen våget å røre Gahiji. De sa ”Vel… hvordan kan vi drepe en så hellig mann?” Så militskommandanten sendte soldater… med ordre om å kutte av hodet hans… foran hele landsbyen. Gahiji gjorde ingen motstand. Bare ba om en sjanse til å si farvel til familien sin. Da han hadde gjort det hadde ikke en gang soldatene lyst til å drepe ham. Så de gikk til kommandanten og ba om lov til å skyte ham heller. I alle fallgi ham en rask død. Kommandanten ville møte denne mannen som hadde vunnet respekt hos så mange. Han gikk til Gahiji… snakket med ham i timevis. Så dro han ham ut foran landsbyen og hakket ham i småbiter… familien hans også. I den mannen som tok Gahijis liv… så jeg djevelen. Så, ja, Matthew. Jeg tror han går blant oss, i mange former.
Matt Murdock: Jeg vet sjelen min er fortapt om jeg tar livet av ham. Men hvis jeg ikke gjør noe, hvis jeg lar ham ødelegge hele byen, vil så mange lide og dø…
Fader Lantom: Det er mye mellom passivitet og mord, Matthew. En annen manns ondskap gjør ikke deg god. I alle tider har menn har brukt andres grusomhet til å rettferdiggjøre sin egen. Så det du må spørre deg selv om er: er det verste at du egentlig ikke ønsker å drepe denne mannen, men at du må? Eller at du ikke må drepe ham, men har lyst?
Hvis en blind og fattig mann kan bruke sine evner og gaver til å gjøre de rette tingene, selv om det koster ham mye, kan vi gjøre mindre? Det var Einstein som sa
«Verden er et farlig sted å leve, ikke på grunn av de onde menneskene, men på grunn av de gode som ikke gjør noe med det.»
Oversatt og tilrettelagt av Eileen Haga