Disneyfilmen Den lille havfruen, som kom i ny utgave i mai 2023, har en uvanlig ingrediens: skurken. De siste 10 årene har en ordentlig banditt vært fraværende hos den store filmprodusenten. Hvor er alle de slemme blitt av?
Den store Disneygullalderen som begynte på slutten av 1980-tallet med den første produksjonen av Den lille havfruen varte gjennom over et tiår. Oppskriften var enkel: En naiv hovedperson møtte en lurendreier av en skurk, men rettferdigheten seiret alltid. Selvoppofrelse møtte egoisme, ydmykhet slåss mot selvgodhet og skjønnhet ble knyttet sammen med godhet. Skillelinjene var tydelige mellom de gode og de onde.
Skurken har vært til stede i Disneyfilmene helt siden den onde dronningen i Snehvit og de sju dvergene (1937), og tegneserieuniverset serverte seerne videre Askepotts stemor, kaptein Krok og en hel rekke flere. Disney bygget videre på denne tradisjonen i denne nye filmbølgen som en hel generasjon er vokst opp med, der de tegnet Scar i Løvenes konge, Jafar fra Aladdin og nettopp Ursula fra Den lille havfruen.
Skurkene blir beskrevet som en viktig del av kjempesuksessen Disney opplevde i 90-årene. De marsjerte inn med tydelige ytre særtrekk, selvtillit og klare på hva de ville ha. Den lille havfruen er et godt eksempel: Der havfruen Ariel sang om hva hun kunne ønsket seg, utbasunerte onde Ursula med stor trygghet, humor og livsglede hvem hun var i sin sang. Dermed ble fiendene ikke bare onde, de viste hvorfor egoismen ofte fremstår attraktiv. Målet med skurkene var ikke bare at de skulle bli slått, de var med på å understreke den indre kampen hovedpersonene stod i. Ursula spilte nettopp på det Ariel strevde med, og ble en del av Ariels karakterreise.
Med kjempesuksessen Frost fra 2013 så vi begynnelsen på en viktig og interessant endring fra Disney. Hovedpersonen Elsas motpart Hans er riktignok egoistisk og dum, men utfordringene han gir blekner i møte med Elsas problemer med sine egne krefter. Hovedpersonene i de etterfølgende filmene kjemper i stadig mindre grad med ondskap utenfra, og stadig mer med indre konflikter og jakten etter å oppdage sin egentlige identitet og rolle. Bandittene forsvant inn i skyggene, og gikk over til å true den personlige, indre friheten i stedet for folkets trygghet. Disney kuttet rett og slett ut skurkene.
Den lille havfruen er bygget på H. C. Andersens eventyr, der Ariel fikk et langt mer tragisk endelikt. Det er interessant å se hvordan den versjonen som endte på filmlerretet ligger tett opp til den store historien fra Bibelen: En ung kvinne (Ariel/Eva) begjærer noe hun ikke har (prinsen/kunnskapens frukt) og det det vil gi henne (menneskenes verden/kunnskap). Hun nektes det hun ønsker seg (av kong Triton/Gud), men lytter til råd fra noe ondt (Ursula/slangen) og tilraner seg det forbudte. Til slutt må hun forlate det paradis hun kjenner for godt. Men den store forskjellen fra H.C. Andersens original er slående: Ariel reddes av et bytteoffer, en far gir sitt liv for sitt barn.
Bibelen forteller oss at verden har en skurk. Det finnes en ond motstander som vil røve og ødelegge for menneskene. Bibelen sier også at menneskene står i det samme som Ariel, vårt indre er i konflikt og preget av begjær etter det vi ikke har. Ursula og de andre skurkene er bilder som hjelper oss å forstå at vi alltid kjemper mot det vonde som finnes i verden, og som også preger oss alle på innsiden. Vi lar oss lure og forføre og blir opptatt av å realisere oss selv og våre drømmer.
Nettopp derfor har Disney fått kritikk for å utelate skurkene. Temaene vi møter i de nye filmene er gjenkjennbare: jakten på selvstendighet, mening og tilhørighet.
Karakterene er også mulige å relatere til, de er ikke bare vakre, gode og uselviske, de er komplekse. Løsningen er ofte mer å finne harmoni og forsoning enn å «vinne over det onde». Men uten skurken som en konkret speiling av både den indre og den ytre kampen historien dreier seg om, blir det mer krevende å peke på gode svar på problemet i fortellingen.
Løsningen i Den lille havfruen er usedvanlig sterk, den krevde et offer. Det som hadde blitt gjort galt måtte gjøres opp for. Det nyttet ikke at Ariel fant sin identitet eller sin mening, eller at familien kjempet seg gjennom uenighet og splid, slik mange av de nyere Disneyhistoriene spiller på. Slike svar krever at karakterene faktisk er i stand til å redde seg selv, slik sekulærhumanismen vil fortelle oss at vi er. Spørsmålet er om Disney svinger tilbake til berøring av Den store historien vi kjenner fra Bibelen også i nye eventyr som vil prege generasjoner.
Denne teksten er også publisert i avisen Dagen.
Skrevet av: Anne Solfrid Brennhovd, redaktør SnakkOmTro.no, Damaris Norge