“Make love, not war”. Slagordet fra 60-tallet lever. Ikke bare som den kunstferdige graffitien jeg beundret på fortau og husvegger ved hippienes sentrum i San Francisco i sommer. Men lengselen etter fred lever i oss alle, på ulike nivå, og både på andres og egne vegne.
Mange lever midt i krigens grusomheter, andre kjenner frykt for at krig kan bryte ut når som helst. Mange lever i konflikt med sine nærmeste, andre vet aldri når smil endres til slag. Mange lever med konstant ufred inni seg, i følelser og tanker. Mange lever med en bunnløs lengsel etter den dype freden.
Den freden som bare finnes hos Jesusbarnet, som vismennene tilbad, og som Jesaja gav fire ulike titler i profetien i kap. 9,6. Hos Fredsfyrsten, som er den tittelen vi ikke har sett på så langt i rekka vår. Bare Han bringer Shalom, dyp fred.
Bare Fredsfyrsten bringer freden som peker oppover, til fred med Gud. Men en fred som også peker innover, til uroen og innkrøktheten i oss selv. Og som peker utover, til hverandre og til skaperverket. Men Fredsfyrsten gir også en fred som peker fremover, til det fullkomne, evige fredsriket, som Jesaja 61 tegner for oss.
Evig fred – der framme! Og her og nå kalles vi til å være fredsskapere. «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn», sa Jesus, Han som er vår fred.
Andakten er en del av en andaktsrekke publisert i avisen Fædrelandsvennen.