Vi flytter artikler fra nå nedlagte Kulturvinduet, og trekker frem tidløse saker:

 

På film portretteres byer ofte som et sted der mulighetene springer en i øynene, men farene lurer bak gatehjørnet.

Filmekspert og forfatter av boken Focus: the Art and Soul of Cinema, Tony Watkins, sier at byen på film aktualiserer det hedonistiske paradokset: Jakten på tilfredsstillelse er ikke i seg selv tilfredsstillende. Han trekker fram Frederice Fellinis klassiker «La Dolce Vita» og Curtis Hansons «LA Confidential» som eksempler på filmer der hovedpersonen drar til byen for å finne lykken eller oppnå suksess. I jakten på lykke vikles en inn i en mørk og skadet verden som befinner seg på skyggesiden av byen.
– I komedien «Alfie» har hovedpersonen tilgang til alle fristelsene en storby som London kan gi: Penger, attraktive kvinner, og en pen bil til disposisjon. Og han har intet ansvar. Men han spør seg selv: Hva har jeg, egentlig? Hva handler alt om? Han finner ikke mening i storbyfristelsene.

Det finnes også byer der følelsen av muligheter er mindre. Som i Clint Eastwoods «Gran Torino», der hovedpersonen føler seg fremmedgjort. Samfunnet rundt ham har endret seg, og omstendigheter må tvinge ham til å gjenoppdage fellesskapet.
– Her ser vi et annet typisk storbytema – følelsen av isolasjon selv om en befinner seg midt blant en enorm mengde mennesker.

Det er god grunn til å si at Bibelens byskildringer har hatt sitt å si for de mørke filmbyene helt fram til vår tid. Watkins forteller at «Metropolis», en film som har vært viktig for mange senere filmbyer, har tydelige henvisninger til Babylon og den store skjøgen som byen sammenlignes med.
– Det er nærliggende å sammenligne Gotham og «Blade Runners» Los Angeles med Babylon i Johannes’ Åpenbaring, sier Watkins.

Han siterer Tim Keller som skriver at i byen blir den menneskelige naturen forsterket. Det fører til at en får fantastiske samfunn, men også fryktelig kriminalitet.
– Tim Keller mener at kristne ofte er for negative. Vi må også se de positive sidene ved byer. Mennesker som finner sammen, samfunn som settes fri fra korrupsjon og gis håp. Alt dette finnes også i filmens byer. På en måte kan en si at slike filmer peker frem mot den ultimate byen. Hver forsonende handling er en refleksjon av Guds bilde og peker fram mot det nye Jerusalem.

Byer på film

Flickr

Håp i New York
Svært mange husker scenen. Meg Ryan står vemodig og alene på toppen av Empire State Building. Motvillig har hun reist for å gi kjærligheten en sjanse. Tom Hanks og sønnen, Jonah, som kommer ut av heisen for å lete etter en gjenglemt bamse. Egentlig er alt håp ute, men likevel møtes paret – mot alle odds.

Scenen, som er hentet fra slutten av 1993-klassikeren «Sleepless in Seattle», er ifølge filmekspert Tony Watkins én av mange som karakteriserer byen – og særlig New York – som stedet der alt er mulig.
– «Breakfast at Tiffany» er en annen film som viser den lyse siden av New York, rik på muligheter.

Men dette er de lysere filmene. Mange filmer viser at byen samtidig er et sted der isolasjon og fare er nærliggende. To ulike eksempler er «Gangs of New York» og Woody Allens historie om kjærlighet og tap i «Manhattan».

Watkins nevner Francis Coppolas «Gudfaren»-trilogi som en film som har vært viktig i utformingen av den mørkere delen av New York som filmby.
– Du kan oppnå dine drømmer, men du kan gå deg vill på veien. Og du må hele tiden passe ryggen din, sier Watkins.

Krim i Chicago
Det samme kan sies om andre amerikanske byer på film, som Chicago, men her er kriminaliteten mer fremtredende med Al Capone og «De ubestikkelige», og den lysere siden litt vanskeligere å oppdage.
– Det er interessant at Boston nesten alltid assosieres med kriminalitet. «Mystic River», «Gone Baby Gone», til og med i «Good Will Hunting» er Will fra South Boston der vold er en naturlig del av livet. Det virker som om enhver film fra denne byen assosieres med kriminalitet, mens New York har flere positive sider.

Mørkt i Metropolis
En tidlig film som Fritz Langs «Metropolis» (1927) har hatt mye å si for de mange mørke, og dystopiske filmbyene som blant andre Batmans Gotham City. «Metropolis» er en mekanisert film der en herskerklasse lever av folkemassen som er en del av maskineriet som skaffer kraft til deres sivilisasjon. Byens lykkelige overflate skjuler med andre ord lidelsen og undertrykkelsen som finner sted.
– Freder må slåss for å gi frihet til de undertrykte massene, og å oppnå kjærligheten. Både visuelt og tematisk har denne filmen satt standarden for byen i mange senere filmer. Mye er selvsagt endret underveis, men jeg vil si at du kan dra en linje fra «Metropolis» fram til Gotham slik vi har sett den i de nye Batman-filmene, sier Watkins, som mener Gotham også kan leses som en mørk utgave av New York.
– «Blade Runner» skylder også mye til Metropolis. Den utspiller seg i Los Angeles, men i en dystopisk, regnfull og ødelagt fremtidig utgave av byen.

 

Se også Tony Watkins om superhelter

 

Wikimedia Commons

Tvetydig i Roma
Byen tilbyr ofte en flukt fra en hverdagslig tilværelse. Særlig gjelder dette for amerikanske filmer som finner sted i Europa. Watkins nevner Roma og «Roman Holiday» der selveste Audrey Hepburn spiller en prinsesse som blir bedøvet. Hun møter en journalist som passer på henne, uvitende om at hun er prinsessen han skal skrive om.
– Filmen er en personifisering av friheten i Roma. Så har vi en film som «La dolce vita», som vi tror handler om Romas skjønnhet og muligheter, men så får vi mer av den mørke siden av Rom.
Watkins tar med filmen «The Great Beauty». Også denne filmen er ifølge Watkins en film som tar tak både i Romas skjønnhet og dens mørkere sider.

Kjærlighet i Paris
En annen by som utpreger seg på filmlerretet er Frankrikes maleriske hovedstad. En by som ofte blir offer for romantisering og forskjønnelse.
– I Paris blir jo til og med kriminaliteten romantisert, som i «A bout de souffle». Selv om hovedpersonen ender opp med å drepe en politikonstabel har han dette frie og bekymringsløse trekket ved seg.

Woody Allen er en regissør med forkjærlighet for de store filmbyene. Hans siste besøk i den franske hovedstaden var «Midnight in Paris» som blant annet vant Oscar for beste originalmanus. Der møter vi Owen Wilson som vandrer gatelangs i Paris og plutselig forflytter seg tilbake til mellomkrigstidens Paris der han møter Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway.

Karikert i utlandet
Byer har en tendens til å bli karikerte. Rio de Janeiro er for eksempel enten kriminalitet og kaos, som i «City of God», eller den er absolutt romantikk som i Fred Astaires «Flying Down to Rio».
– Det kan dessuten se ut som om filmer som er langt borte fra filmindustriens navle behandles enklere. Bangkok er en lovløs by i «Only God Forgives» – og det er alt vi ser den som. Tokyo blir bare travelhet og spenning i «Lost in Translation».
– Det er vel en slags filmturisme. Når en kommer nærmere har byen en tendens til å bli litt mer kompleks.

Eivind Algrøy, journalist i Dagen.
Artiklene stod på trykk i Velsignet Helg 12. oktober 2013.

(Visited 11 times, 1 visits today)