Vi overfører artikler fra nå nedlagte Kulturvinduet, og løfter frem materiell som er tidløst eller fremdeles relevant. 


Av Tony Watkins



Advarsel: Denne artikkelen inneholder spoilere.


Ti år etter at Harry Potter og De vises stein eksploderte på bestselgerlistene har J.K. Rowling endelig satt sluttstrek for serien. Harry Potter and the Deathly Hallows utgjør en spektakulær og rørende avslutning. Det er en av de mest tilfredsstillende bøkene i serien, selv om den ikke er problemfri. Rowling har løst mange gamle mysterier og hentet opp mange løse tråder. Likevel har hun på samme tid på en klok måte avstått fra å la alt ende i en nett og ryddig løsning. Det finnes fremdeles mysterier, og det ble til og med lansert noen nye i denne syvende boken.

Helt siden bokens tittel ble offisielt bekreftet har entusiastene febrilsk spekulert i hva “Deathly Hallows” er (norsk oversettelse blir sannsynligvis dødsrelikviene,  det vil derfor blir brukt i denne artikkelen). Jeg er ikke sikker på om jeg skal være lettet eller skuffet over at jeg ikke brukte mengder av tid på å fordype meg i de første seks bøkene og diskutere mulige hint og teorier med andre fans på nettet. Når jeg nå ser på noen av spekulasjonene viser det seg at det finnes mange ekstremt veltenkte og nøyaktige gjetninger om malacruxenes natur. Ingenting kommer likevel i nærheten av dødsrelikvienes identitet. Med tanke på den enorme mengden ideer omkring dette som finnes på nettet ville det være overraskende dersom ingen har vært heldige med gjetningen i forhold til noen aspekter, men det hele dreier seg for det meste om en ny brikke i puslespillet som vi ikke har fått så mange hint om tidligere.

Selv om alle de tre dødsrelikviene spiller en sentral rolle i handlingsutviklingen (en av dem har vi blitt godt kjent med helt fra den første boken), ser vi dem aldri bragt sammen slik at de kan oppnå sin fulle kraft. Det er en god ting, for vi oppdager at de sammen vil gi bæreren umåtelig makt – de vil gjøre ham eller henne til dødens mester (s. 333). Fristelsen til å oppnå denne makten har vist seg å bli for stor til og med for en som er så stor som Humlesnurr. Selv om Harry bruker en anselig del av boken på å være fortørnet over at hans gamle rektor holder hemmeligheter for ham, viser det seg at Humlesnurr i sin visdom nok en gang tok det riktige valget. Harry har behov for å kjenne til dødsrelikviene for å kunne oppnå det endelige målet, å knuse Voldemort. Men han må for all del ikke bli fristet til å bruke all sin kraft på å få tak i de to han ikke allerede har i sin besittelse. Det er usikkert om han i det hele tatt vil rekke å finne den ene eller om mørkets fyrste gjør det før ham, og å tape dette racet vil gjøre det umåtelig mye vanskeligere å finne og tilintetgjøre de resterende gjenstandene. Det er kanskje minst like alvorlig at Harry kan komme til å finne denne uendelige makten umulig å motstå. Humlesnurr har ikke bare skjult relikvienes fulle potensial for Harry, på magisk vis låser han inn den ene helt til en tid der Harry vil komme til å behøve den, når flesteparten av malacruxene er ødelagt.

Det er interessant å sammenligne de tre sterkeste trollmennene i serien med beretningen om de tre brødrene som først mottok gaver fra døden. Den første broren, “som var en stridslysten mann, ønsket seg en tryllestav mektigere enn noen som eksisterer: en tryllestav som alltid vil vinne dueller for eieren, en tryllestav verdig trollmannen som har overvunnet døden” (s. 331). Det er ikke så overraskende at dette er dødsrelikvien den voldelige Voldemort ønsker seg så inderlig. Han er fast bestemt på å eie en tryllestav som Harry ikke kan motstå. Han planlegger å ødelegge sin nemesis og leve evig. Den andre broren har interessante fellestrekk med Humlesnurr: “en arrogant mann [som]…ba om evnen til å hente noen tilbake fra døden” (s.331). Det er en overraskelse å oppdage at Humlesnurr har vært en ekstremt arrogant ung trollmann, selv om vi vet at han har mørke hemmeligheter fra Harry Potter og Halvblodsprinsen. Det ser ut til at noe av denne arrogansen fremdeles henger fast ved ham. Humlesnurr innrømmer hvor galt det var å begjære relikviene, og beskriver det som “en desperat manns drøm!…Virkelig og farlig, og forlokkende for idioter….Og jeg var slik en idiot…Hersker over døden, Harry, hersker over døden! Var jeg noe bedre enn Voldemort?…Jeg søkte også å overvinne døden, Harry” (s. 571). Harry protesterer helt riktig at Humlesnurr ikke ønsket å overvinne døden på samme måte som Voldemort. Han hadde tross alt ønsket å rette opp i den forferdelige uretten at hans søster døde ved å bringe henne tilbake. Likevel ønsket han makten for sitt eget formål, ikke til gode for andre. Han burde visst at det han ønsket var umulig, om ikke for noen annen grunn så i alle fall med tanke på historien om den andre broren. Rowling insisterte for flere år siden på at en av reglene for hennes bøker var at “magi kan ikke bringe døde mennesker tilbake til livet…det finnes ingen retur når du virkelig er død.”

Den yngste broren var den mest ydmyke og også den viseste av de tre brødrene. Han stolte ikke på døden, så han ba om noe som kunne gjøre ham i stand til å gå videre fra dette stedet uten å bli forfulgt av nettopp døden. Og døden gav ham motvillig sin egen “usynlighetskappe” (s. 331). Det finnes en opplagt forbindelse til Harry, bæreren av kappen. Harry ser ikke på seg selv som vis, han har alltid gått til Humlesnurr for visdom, men som Jesus sa: “Men Visdommen har fått rett, det bekrefter alle dens barn.” (Luk 7,35). Harry har lært mye av sin mentor, og nå, med svært sparsommelige opplysninger og en umåtelig utfordring velger han den rette fremgangsmåten – ikke det farefulle kappløpet etter tryllestaven, men tilintetgjøringen av Voldemorts fragmenter av en sjel.




Det er ikke overraskende at disse tre sentrale objektene er relatert til å mestre døden, med tanke på fokuset på døden gjennom hele serien. Rowling sier selv at “mine bøker handler mye om døden. De begynner med at Harrys foreldre dør. Voldemorts besettelse av å vinne over døden og hans søken etter udødelighet til enhver pris, som er målet for alle som har magi. Jeg forstår så godt hvorfor Voldemort ønsker å overvinne døden. Vi er alle redde for den.” Harry lever fordi moren ofret seg selv for ham – en magi som var utenfor Voldemorts fatteevne – og han lever i skyggen av denne hendelsen. Voldemort vil ikke stanse for noen ting i jakten på udødelighet, inkludert å myrde mennesker som Cedric i “Harry Potter og Ildbegeret”, og betydningsfulle karakterer dør fordi det er slikt som skjer i en krig. Rowlings måte å omtale døden på er ikke ufølsom eller morbid, hun forholder seg til den som en del av livet, det mest ulykkelige faktum, som noen ganger kommer med en voksende følelse av uunngåelighet, andre ganger kommer raskt og uventet. Død kan komme som en naturlig avslutning av livet eller en dypt unaturlig slutt som en konsekvens av stor ondskap. Det er noe J.K. Rowling har måttet komme overens med i sitt eget liv, men at noen hun elsker skal dø er fremdeles hennes største frykt.

Det mest betydningsfulle dødsfallet er selvsagt Harrys. Ikke at han ganske dør, som Humlesnurr gjør klart i deres rørende møte nesten-men-ikke-helt hinsides graven:

– Men du er død, sa Harry.
– Å, ja, sa Humlesnurr nøkternt.
– Da…er jeg også død?
– Ah, sa Humlesnurr, og smilte enda bredere. – Det er spørsmålet, er det ikke? I det hele tatt, kjære gutt, jeg tror ikke det.
De så på hverandre, den gamle mannen strålte fremdeles.
– Ikke? gjentok Harry.
– Ikke, sa Humlesnurr.
– Men… Harry løftet hånden instinktivt mot lynarret. Det så ikke ut til å være der. – Men jeg skulle ha dødd – jeg forsvarte ikke meg selv! Det var meningen å la ham drepe meg!
– Og det, sa Humlesnurr, gjorde, tror jeg, hele forskjellen.

Harrys tilbud om seg selv som et offer for å redde andre er et dypt rørende øyeblikk i boken. Det har en spesiell gjenklang for kristne med tanke på den sterke likheten med Jesus Kristus som villig overga seg til onde makter som ønsket å ødelegge ham. Faktum var at Voldemort bare utslettet malacruxen i Harry, men uansett tok det Harry inn i en slags mellomlignende stadium (minner om Neo på Mobil Av. stasjon i The Matrix Revolutions) der han hadde muligheten til å velge mellom å returnere til livet eller å omfavne døden. Hans retur til livet (uten å tilsynelatende ha lidd noen skade av sin nær-dødenopplevelse) kan, tror jeg, bli sett på som en slags oppstandelse, eller i alle fall en nær analogi til det. Frem til Rowlings prater om dette i intervjuer er det vanskelig å fastslå om hun med fullt overlegg opprettet denne tilknytningen mellom Jesu’ offerdød og oppstandelse (død og oppstandelse er ikke unikt for kristen tro). Er det simpelthen en tilfeldighet at dødens venterom er King’s Cross (Kongens kors)? Min gjetning er at Rowling har vært mer lik J.R.R. Tolkien enn C.S. Lewis. Tolkien hadde ikke som mål å skape kristne allegorier, men hans kristne livssyn formet mye av det han skrev. Lewis derimot var bevisst på å skape allegorier i Legenden om Narnia. Rowling deler det samme kristne livssynet, og sier at hun tror på Gud og går til kirke for mer enn bryllup og begravelser. Men hun sier også: “Slik som Graham Greene dreier min tro seg noen ganger om om min tro vil returnere. Den er viktig for meg.”

Enten det er overlagt eller ikke har Rowling skapt en allegori som sterkt illustrerer den sentrale sannheten i den kristne troen (muligens er den på noen områder enda bedre en den Lewis skapte). “Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”, sa Jesus (Joh 15,13). Det er dette Harry vet at han må gjøre. Han pakker bort tryllestaven og usynlighetskappen (husk at den andre broren i historien endelig tok av kappen slik at han kunne møte døden som en venn). Han overgir seg selv til Voldemorts ondskap. Ved så å returnere til livet har han brutt Voldemorts makt, ikke bare over seg selv, men også over dem han døde for. Hans “oppstandelse” oppmuntrer og setter mot i vennene og setter ham i stand til å gjøre slutt på sin store fiende for godt (fienden ødelegger seg selv fordi hans makt reflekterer tilbake på ham selv). Det er, som alle analogier og allegorier, ikke perfekt. Harry er selv en svært menneskelig karakter, med feil og ufullkommenheter. Han dør for å redde sine venner og alle gode mennesker fra stor ondskap, men han dør ikke for å redde dem fra deres synd, deres opprør mot Gud, siden Gud er så godt som fraværende i Rowlings fiksjonsverden. Humlesnurr innser at han ikke var verdig til å bære alle de tre dødsrelikviene: “Jeg var bare i stand til å være i besittelse av den mest middelmådige, den minst ualminnelige” (s. 576). Harry innser også at han ikke kan bli dødens mester, og kaster oppstandelsessteinen i håp om at den ikke vil bli funnet. Men Jesus, i den virkelige, historiske verden, døde og stod opp igjen for å bli dødens hersker. Han ødela dødens makt over dem som tror på ham og lover ikke en vag, skyggefull og kortvarig tilbakekomst til de levendes verden slik som oppstandelsessteinen bragte, men en virkelig, fysisk og evig oppstandelse. Rowling siterer fra 1 Kor 15,26: “Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden”. Harry er ikke lenger redd for døden, mørkets fyrste og dødseterne er overvunnet, men bare Jesus Kristus alene tilintetgjør selve døden.

Av Tony Watkins

© Tony Watkins/Damaris Norge 2007

Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd, Damaris Norge

(Visited 112 times, 1 visits today)