Olof Edsinger er lederutviklingskonsulent i NLM Ung
Det er ingen tilfeldighet at kirkens tilnærming til homoseksualitet har blitt så komplisert. Det er nemlig et mangefasettert spørsmål. Det rommer teologiske dimensjoner som bibeltolkning og bibelsyn. Det rommer pastorale dimensjoner, som hvordan vi som kirke skal møte de mennesker som betrakter seg selv som homo-, bi- eller transseksuelle. Det rommer biologiske og psykososiale dimensjoner, som homoseksualitetens oppkomst og utvikling samt spørsmålet om hvorvidt våre seksuelle identiteter er uforanderlige eller flytende.
Den offentlige samtale om disse tingene har i den senere tid blitt stadig mer polarisert. I takt med at LGBTQ-bevegelsen har flyttet frem sine posisjoner har kløften mellom ulike grupper både i kirken og i samfunnet blitt dypere. Som så ofte ellers innebærer dette at den gruppen som virkelig kjemper med dette spørsmålet – mennesker som har en dragning mot LGBTQ, men som enda ikke har bestemt seg for hvordan de skal forholde seg til dette – risikerer å komme i klem både i kirken og i samfunnet for øvrig.
Vi behøver likevel å samtale om disse ting – om ikke annet fordi LGBTQ-spørsmålet står så høyt på samfunnets agenda. Men fra et kristent perspektiv er det også viktig å få slå fast at spørsmålet om homoseksualitet rent teologisk ikke behøver å betraktes som så vanskelig som det ofte fremstilles. Bibelen er nemlig konsekvent i at den overalt når dette emnet dukker opp taler om homoseksualitet som et avvik fra den skapelsesgitte normen. Dette er også årsaken til at så godt som alle kirker i alle tider har inntatt en negativ holdning til utlevd homoseksualitet.
Dersom vi ser til selve bibelmaterialet, kan vi konstatere at det i Bibelen finnes både lovtekster (se 3 Mos 18,22 og 20,13) og formaningstekster (se Rom 1,21-28; 1 Kor 6,9; 1 Tim 1,10; Jud v 7) som tar opp dette spørsmålet. Mange teologer – deriblant meg selv – vil i tillegg hevde at den viktigste teksten i sammenhengen faktisk er ordene i Første Mosebok som vi alt flere ganger har vært inne på. Med vår Mesters egne ord: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne 5 og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’» (Matt 19,4-5). Det er i ekteskapets innstiftelsesord grunnen legges for hele Bibelens undervisning om sex og seksualitet.
Den teologiske diskusjonen som har blitt ført i forbindelse med de nytestamentlige tekstene har i stor grad kretset rundt hvilken form av homoseksualitet som apostlene retter seg mot. Taler Paulus og Judas om den «vanlige» homoseksualiteten, eller skal vi heller assosiere til den formen for mannlig prostitusjon som var så utbredt i Romerriket på denne tiden? Uansett hvordan det forholder seg her er det tydelig at Bibelens mest detaljerte undervisning om homoseksualitet – den i Romerbrevets første kapittel – ikke kan «forklares bort» bare som en tekst om homoseksuell prostitusjon. Dels fordi Paulus også løfter frem kvinnelig prostitusjon, dels fordi han skildrer homoseksualitet som et problem ikke fordi den er promiskuøs eller utgjør et brudd med det sjette budet (hvilket er argumentet i Første Timoteusbrev), men fordi den avviker fra normen som er nedlagt i hele skapelsen.
Med Paulus´ ord: «Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.
De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.» (Rom 1,26b-28).
Hvordan skal den som tror på Bibelens sannhet anvende disse tekster? En første sak som må sies er at selv om homoseksualitet ligger utenfor Guds plan, behøver det ikke å være verre enn noen andre av de seksuelle syndene Det nye testamentet tar opp. Det er viktig å notere at også det som Bibelen skyldbelegger ikke er den homoseksuelle legningen – det begrepet var ikke en gang oppfunnet på Bibelens tid – men de homoseksuelle handlingene. Tilsvarende behøver vi i kirken å hele tiden skille mellom sak og person (legning og handling) når det gjelder disse spørsmål.
Det hører også til saken at det i grunnen ikke finnes et eneste menneske som kan beskrives som helt og holdent «feil» i spørsmål om sin seksualitet. Vi har alle blitt skadet av synden, og uansett om vi er hetero eller homo har vi noe vi behøver å kjempe med i våre relasjoner. Vi er «innkrøkt i oss selv», som Martin Luther uttrykte det, og konsekvensen av denne selvsentreringen har vi fått et utall eksempler på i denne boken. Faktum er at poenget i Romerbrevets første kapittel ikke er at utlevd homoseksualitet er verre enn noen annen synd, men heller at den illustrerer noe som er sant om hver eneste en av oss: at synden gjør at vi på område etter område havner på kollisjonskurs med vår Skaper (jfr Rom 1,29-32).
Konkret innebærer dette også at det råd som kirken i alle tider har pleid å gi til dem som opplever en homoseksuell orientering – nemlig å velge sølibatets veg – faktisk ikke er unikt for homoseksuelle. Det gjelder også alle heteroseksuelle som ikke er gift. Det bibelske uttrykket «utukt» kan sies å stå for all seksuell utlevelse utenfor det monogame, heteroseksuelle ekteskapet, hvilket i praksis innebærer at det med Bibelens standard er like feil å leve ut sin homoseksualitet som leve som samboer eller være utro!
Når dette er sagt, behøver vi ha en ydmykhet overfor hverandres frie vilje. Som sjelesørgere kan vi gi råd til andre mennesker, og vi kan henvise til vår forståelse av Bibelens ord. Men beslutningen om ens egen livsstil må likevel fattes av det enkelte individ. For både hetero- og homoseksuelle kan ufrivillig singelliv være en ytterst smertefull skjebne. Tross dette tror jeg av vår bønn for våre homoseksuelle venner – og kanskje også for deg som leser dette – bør være at de med Guds hjelp kan finne et kall i dette veivalget. Som Jesus selv sier: «For noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld. La den som kan, ta dette til seg.» (Matt 19,12).
Hvordan vi som kirke håndterer menneskers forskjellige beslutninger i disse spørsmål er delvis et annet spørsmål. Ulike kirker har ulik praksis når det kommer til medlemskap, lederskap og sjelesorg. Men hva vi enn gjør med disse sakene behøver vi å være konsekvente, slik at vi ikke graderer ulike synder på et vis som Bibelen ikke gir noen dekning for. Selvsagt får heller ikke behandle mennesker som fatter beslutninger som vi selv ikke kan stille oss bak ille. Presis som i alle andre tilfeller er vi kalt til å elske også dem som ut fra vår forståelse av Guds vilje lever i synd.
Denne artikkelen er et kapittel i Olof Edsingers bok Gud och sex (Evangelie förlag, 2015). Hele boken kan bestilles her.